En ny markering til støtte for Nasjonalgalleriet 02.09.2009

FORFATTERE FOR(AN) NASJONALGALLERIET
Onsdag 2. september

Torgeir Rebolledo Pedersen

Terje Holtet Larsen

Brit Karin Larsen

Thor Sørheim

Mette Karlsvik

Björn Esben Almås

Stein Holte

Kristine Næss



Aksjonene mot den planlagte nedleggelsen og flyttingen av Nasjonalgalleriet startet den 18 mars i år. To aksjoner startet samme dag, billedkunstnernes og arkitektenes, uavhengig av hverandre, men som nå arbeider i lag. Og det er mange enkeltpersoner, med ulike bakgrunn, som engasjerer seg i denne saken. I løpet av 3 uker ble det samlet inn 12.000 underskrifter, som den 30 april ble overlevert kulturministeren. Men det ser ikke ut til at dette påvirker en politiker som Trond Giske.

Forrige uke ble det arrangert et debattmøte på Litteraturhuset i samarbeid med Unge Kunstneres Samfund. Det ble en levende debatt med flere aktører, og et overraskende stort oppmøte. Dette viser at folk fortsatt er sterkt engasjerte i hva som skjer med kulturinstitusjonene, museums-byggene og byutviklingen i Oslo.

Dette er ikke en valgkamp-sak. Dette er en sak som vil være like aktuell etter valget som før valget. Det handler også om demokratiske prosesser, som fortsatt må etterlyses i en stortingsdebatt. Arkitektene arbeider akkurat nå med en motrapport som snart vil være ferdig til overlevering.

Hva er det som skal til for å få en statsråd til å endre planer? Hva er det som skal få en statsråd, eller en rådgiver, eller et departement til å lytte?

Vi har henvendt oss til forfatterne og bedt dem om støtte i denne saken. De er ikke bare en gruppe, men enkelte personer som formulerer sine tanker i tiden. Vi gir ordet til forfatterne her på trappen.


Torgeir Rebolledo Pedersen
Terje Holtet Larsen
Brit Karin Larsen
Thor Sørheim
Mette Karlsvik
Björn Esben Almås
Stein Holte
Kristine Næss

Jeff Wall støtter Redd Nasjonalgalleriet

Jeff Wall,
Kunstner, Vancouver 17.05.09

Jeg liker gamle museer, særlig når de får beholde sin opprinnelige karakter, eller i det minste ikke avviker for mye fra den. Jeg liker også nye museer, når de er gjort på en god måte. Så jeg er ingen tilhenger av gamle, i motsetning til nye museer. Jeg er bare tilhenger av gode museer. Med gode, mener jeg museer som har en viss sjel, samtidig som de har en grunnleggende kvalitet i design og utførelse. Og selvsagt en samling som det stadig er verdt å se. Enkelte gallerier og museer har etter min mening allerede en slik sjel, den individuelle, ja idiosynkratiske karakteren som vil bli stadig mer verdsatt etter som de eldes. Nasjonalgalleriet i Oslo er et sted hvor jeg fikk oppleve en presentasjon av et betydningsfullt øyeblikk i utviklingen av moderne kunst. Presentasjonen er en kombinasjon av bildene i samlingen, måten de blir presentert på, og bygningens natur. Ting har beveget seg videre fra det øyeblikket presentasjonen fanget, og situasjonen der er ikke lenger av “dagen idag”. Den er isolert i tid og rom og virker ikke lenger relatert til kunsten i dag. Men dette er en illusjon, for innfangingen av dette øyeblikket fortsetter å være tilgjengelig for samtidens erfaring. Vi kan oppsøke dette øyeblikket på nytt, hver gang vi går til Nasjonalgalleriet. Hvis dette øyeblikket var ubetydelig, ville vi ikke ha noen interesse av å oppsøke det på nytt. Men jeg tror det er betydningsfullt både for nordmenn og for utlendinger som meg. Jeg hadde en nydelig ettermiddag i rommene der samlingen alltid hadde hengt. Jeg kunne ikke tenke meg bedre forhold for å se arbeidene til Christian Krohg, Munch og andre. Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å glemme disse timene, og at denne erfaringen har påvirket mitt liv og arbeid på en eller annen meningsfull måte. Det finnes gode arkitekter som tegner gode bygninger i dag. Likevel er jeg ikke sikker på om noe kontemporært museums design innebærer noen forbedring i forhold til de rolig proporsjonerte og vakkert belyste rommene til steder som Nasjonalgalleriet. I beste fall tilbyr de en oppdatert versjon av det samme. I andre tilfeller er de rett og slett mindre gode, og representerer et forfall i måten kunst blir presentert på. Jeg har besøkt og stilt ut i en rekke museer, men jeg husker mange av dem dårligere enn jeg husker Nasjonalgalleriet. Jeg tror Nasjonalgalleriet tilhører et minkende antall optimale situasjoner for det å involvere seg i kunst. Optimale i sin smakfulle design og sitt hensyn til samlingen de beskytter, og optimale i det å bevare en følelse av hva kunst har betydd på et sted og for folk som lever der. Jeg mener det er galt å se på Nasjonalgalleriet som “gammelt”, på samme måte som det er galt se på Edvard Munchs kunst som “gammel”. Disse verkene eldes ikke slik som andre ting gjør. Måten de griper øyeblikket de ble skapt i, opphever den jordiske tidens gang og skaper et permanent nærvær. Den syke piken i Munchs bilde vil alltid være syk; hun kommer aldri til å bli frisk og hun kommer aldri til å dø. Og det forteller oss hvordan vi skal se på det museet hvor vi kan besøke henne: Det vil aldri bli samtidig og det vil aldri bli utdatert.


Last ned som PDF fil

Michael Wilkens, Architekt, Germany

Oslo will jetzt auch seine Kunst für so einen spektakulären Raumsalat missbrauchen, wie man ihn im armen Bilbao oder in vergessenen Provinzstädten braucht, um Touristen anzulocken und um zu zeigen, dass man auch noch da ist. Wie denn? Jetzt auch Oslo? Und dann alles an einem zentralen Ort, so wie man es in den 70er Jahren machte? Damals ordnete man die Städte in Schubladen: Alle Museen an einen Ort! Eine Supermarkt-Strategie für den Kunsttourismus. Das sparte zwar Wachdienst und Hausmeister, ließ aber die Stadt veröden. Inzwischen empfielt unsere Zunft längst eine Strategie der Polyzentralität: urbane Vielfalt statt funktionalistischer Superzentren neben leerfallenden Läden und zurückgelassenen Kommunalbauten. Jedenfalls hat dieser zentralistische Funktionalismus hierzulande die kommunalen Museen noch nicht erreicht. Stattdessen bauen jetzt unsere Autohersteller Museen: Porsche, Volkswagen, Daimler. Dafür ist solche Star-Architektur gut geeignet. Aber um Kunst zu zeigen, besonders moderne, ist sie viel zu laut und selbstgefällig. Dafür braucht man eher großflächige Hallen, die wechselnde Ein- und Umbauten ermöglichen. Und die klassische Malerei ist in den würdevollen Altbauten des Klassizismus viel besser aufgehoben. Ich wünsche den norwegischen Freunden, dass sie diese törichten Pläne aufhalten können.



2.05.009
Michael Wilkens, Architekt, Germany.

Michael Wilkens støtter Redd Nasjonalgalleriet

Michael Wilkens,
Arkitekt, Kassel


Nå har også Oslo bestemt seg for å misbruke kunsten sin for en spektakulær rom-salat av den typen man behøver i fattige Bilbao eller glemte provinsbyer, for å lokke til seg turister og overbevise dem om at man fremdeles finnes. Er det mulig? Nå også Oslo? Og så alt på ett sentralt sted, slik man pleide å gjøre det på 70-tallet? Den gang ordnet man byene i skuffer: Alle museer på ett sted! En supermarked-strategi for kunstturismen. Det sparte nok utlegg til vakthold og portner, men lot byen ligge øde. I mellomtiden har våre fagfolk forlengst anbefalt poli-sentralitet som strategi: Urbant mangfold i stedet for funksjonalistiske supersentra side om side med tomme butikker og forlatte offentlige bygg. Her i landet har den sentralistiske funksjonalismen i alle fall ikke nådd de offentlige museene. I stedet er det blitt våre bilprodusenter som bygger museer: Porsche, Volkswagen, Daimler. En slik stjernearkitektur egner seg godt til det. Men for å vise kunst, selv moderne kunst, er den altfor høylytt og selvtilfreds. Til det trengs snarere haller med store flater, som gir muligheter for vekslende inn- og ombygginger. Og det klassiske maleriet løftes langt bedre fram i gamle, ærverdige, klassisistiske bygninger.
Jeg ønsker for mine norske venner at de klarer å stanse disse tåpelige planene.

Last ned som PDF

Magnús Pálsson støtter Redd Nasjonalgalleriet

Magnús Pálsson,
artist, Reykjavík 03.06. 2009

It is rather sad that the Norwegian Ministry of Culture should be fanatically focused on uniting all the major museums in Oslo under one roof. The idea seems to be that the entire Norwegian art and craft scene and history can be viewed in a few hours because it wll seem more efficient and modern yuppie-day man does not have the time to spend on art. No time to think, enjoy, feel and meditate with art.
A few years ago London had a lot of incentive to follow this trend when modern art in this capital city needed space. The British did however not break up the pattern of individual museums. They converted the old Bankside Power Station into the new Tate Modern, extended the National Gallery by the Sainsbury Wing and brought new life to the functioning of old institutions like the Tate Gallery, The Victoria and Albert Museum and even the National Portrait Gallery. This policy seems to have worked well in London and the Tate Modern is now one of the most successful cultural institutions in the world.

Magnús Pálsson, artist, Reykjavík

Les innlegg på norsk (PDF)

From Jeff Wall

I like old museums, especially when they retain their original character, or at least don’t depart too much from it. I also like new ones, when they are done well. So I am not a supporter of old as opposed to new museums. I am only a supporter of good ones. By good, I mean ones that have a certain soul, as well as having fundamental quality in the design and execution. And of course, whose collections are worth seeing repeatedly. I think some new galleries and museums already do have that kind of soul, that individual, even idiosyncratic character that will be appreciated more and more as they age. The National Gallery in Oslo is a place where I experienced the presentation of a significant moment in the evolution of modern art. The presentation is a combination of the pictures in the collection, the way they are presented, and the nature of the building. Things have moved on from the moment captured in that presentation, and the situation there is no longer ‘of the moment’. It is isolated in time and space and it seems not to be related to the art of the present. But this is an illusion because the capture of this moment continues to be available to contemporary experience. We can revisit that moment any time we enter the National Gallery. If the moment were insignificant, we would not likely be very interested in revisiting it. But I believe it is significant, both for the Norwegian people and for foreigners like me. I had a beautiful afternoon looking at the collection in the rooms in which it was originally installed. I could not think of a better way to look at the work of Christian Krohg, Munch, and others. I am sure I will never forget those hours and that the experience has affected my life and work in some meaningful way. There are good architects making good buildings today; but I am not sure whether any contemporary museum designs improve on the serenely proportioned and beautifully lit rooms of places like the National Gallery. At best, they provide an up-to-date version of the same thing. Otherwise, they are simply less good, and therefore represent a decline in the manner of presenting works of art. I’ve visited and exhibited in scores of museums, but I remember many of them less than I do the National Gallery. I believe the National Gallery is one of a diminishing number of superb situations for engaging with art. Superb in their tasteful design and regard for the collections they protect, and superb in preserving a sense of what the art has meant in the place and to the people who live there. I think it is wrong to look at the National Gallery as ‘old’, just as it is wrong to look at the art of Edvard Munch as ‘old’. These accomplishments do not age the way other things do. Their capture of the moment in which they were created banishes the mundane passing of time and creates a permanent present. The sick girl in Munch’s picture will always be ill; she will never recover and she will never die. And that tells us about how to look at the museum where that girl can be visited: it will never be contemporary and it will never be outmoded.

Dear Carina & Ingrid,
Here’s a note about the gallery and how I see it.
I hope it will be of some help.best regards,
Jeff

Uttalelsen fra NBK Landsmøte 9-10.mai

"NBKs landsmøte støtter aksjonen ”La nasjonalgalleriet leve” for å sikre Nasjonalgalleriet som visningssted for gullaldersamlingen av eldrebilledkunst.
Landsmøtet ser også fram til en stor satsing på et nytt kunstmuseum på Vestbanen."

Norske Billedkunstneres Landsmøte 9-10.mai 2009

STØTTEERKLÆRING FRA UKS

Støtteerklæring fra Unge Kunstneres Samfund:

BEVAR NASJONALGALLERIET!

UKS støtter kampen for bevaring av Nasjonalgalleriet som visningssted for kunst.

Vi anmoder Kulturdepartementet om å foreta en grundig undersøkelse rundt rehabiliteringsspørsmålet av bygget

Samtidig ønsker vi å understreke behovet for et nytt visningssted for samtidskunst!

Sverre Gullesen
Styreleder

Pressemelding fra NBK

Pressemelding fra NBK
Bevar Nasjonalgalleriet
Norske Billedkunstnere anmoder Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske om å bevare Nasjonalgalleriet som visningssted. Vi ønsker en rehabilitering framfor en nedleggelse av bygningen på Tullinløkka. Å flytte de gamle verkene til et felles museum vil være å løsrive dem fra sin sammenhang. Vi oppfordrer offentligheten til å bevare vår nasjonalarv i sin rette kontekst. Vi oppfordrer alle kunstinteresserte til å slå ring rundt Nasjonalgalleriet lørdag 28. mars kl 14.00


Norske Billedkunstnere
Ingeborg Stana Gjert Gjertsen