En ny markering til støtte for Nasjonalgalleriet 02.09.2009

FORFATTERE FOR(AN) NASJONALGALLERIET
Onsdag 2. september

Torgeir Rebolledo Pedersen

Terje Holtet Larsen

Brit Karin Larsen

Thor Sørheim

Mette Karlsvik

Björn Esben Almås

Stein Holte

Kristine Næss



Aksjonene mot den planlagte nedleggelsen og flyttingen av Nasjonalgalleriet startet den 18 mars i år. To aksjoner startet samme dag, billedkunstnernes og arkitektenes, uavhengig av hverandre, men som nå arbeider i lag. Og det er mange enkeltpersoner, med ulike bakgrunn, som engasjerer seg i denne saken. I løpet av 3 uker ble det samlet inn 12.000 underskrifter, som den 30 april ble overlevert kulturministeren. Men det ser ikke ut til at dette påvirker en politiker som Trond Giske.

Forrige uke ble det arrangert et debattmøte på Litteraturhuset i samarbeid med Unge Kunstneres Samfund. Det ble en levende debatt med flere aktører, og et overraskende stort oppmøte. Dette viser at folk fortsatt er sterkt engasjerte i hva som skjer med kulturinstitusjonene, museums-byggene og byutviklingen i Oslo.

Dette er ikke en valgkamp-sak. Dette er en sak som vil være like aktuell etter valget som før valget. Det handler også om demokratiske prosesser, som fortsatt må etterlyses i en stortingsdebatt. Arkitektene arbeider akkurat nå med en motrapport som snart vil være ferdig til overlevering.

Hva er det som skal til for å få en statsråd til å endre planer? Hva er det som skal få en statsråd, eller en rådgiver, eller et departement til å lytte?

Vi har henvendt oss til forfatterne og bedt dem om støtte i denne saken. De er ikke bare en gruppe, men enkelte personer som formulerer sine tanker i tiden. Vi gir ordet til forfatterne her på trappen.


Torgeir Rebolledo Pedersen
Terje Holtet Larsen
Brit Karin Larsen
Thor Sørheim
Mette Karlsvik
Björn Esben Almås
Stein Holte
Kristine Næss

Fredrik Torp hos Trond Giske 30.04.

Fredrik Torp:

Det synes å være 3 grunner til at kulturministeren ønsker å nedlegge
Nasjonalgalleriet:

1.Han ønsker et spektakulært kjempemuseum som kan inngå i den særnorske terminologi "verdens flotteste"

2.Han ønsker at Nasjonalgalleriets ca 400.000 besøkende i året skal inngå i kjempemuseet fordi de andre deltakerne,Kunstindustrimuseet og Museet for Samtidskunst bare kan mobilisere samlet ca 70.000.

3.Tilstandsrapporten for Nasjonalgalleriet og kostnadene for en fullverdig oppgradering frister han til å nedlegge hele institusjonen.
De to første tema kommer Ingrid og Carina til å behandle umiddelbart etter meg, det siste tema, Tilstandsrapporten og bygningens oppgradering, vil jeg si noe om:

Rapporten fra Multiconsult/Statsbygg er lite kreativ. Den er gjennomsyret av hvor vanskelig og kostbart det er å få til noe som helst i den gamle bygningen, mens prisen pr m2 er så høy at den kan skremme noen og enhver.
Pris og problemer gir kulturministeren et alibi for å legge ned Nasjonalgalleriet. På den annen side: Det man vil, det får man til!

På 60 grader nord , i vår del av verden, ligger- regnet østfra -St.
Petersburg, Helsingfors, Stockholm og Oslo. Klimaet burde være sånn noenlunde det samme for disse byene. Alle har gamle og verdifulle museer med de samme problemene.

St.Petersburg har Eremitasjen i Vinterpalasset fra 1750-årene.
Gjenoppbygget etter brann i 1839. Museet er forfallent og trenger oppgradering. Vi har ikke hørt noe om at museet skal avvikles.

Helsingfors har sitt Atheneum som ble bygget i 1880-årene og som gir rom for den historiske billedkunsten. Bygningen ble rehabilitert i tiden 1987 til 1990 og fungerer tilfredsstillende. Nasjonalmuseet som er tegnet ev Saarinen og hans kompanjonger, ble ferdigstilt i 1916. Museet er et historisk museum og ble oppgradert mellom 1997 og 2000. I tillegg har Helsingfors sitt gamle museum for Kunsthåndverk samt det feirede museum for moderne kunst, Kiasma.

For Stockholms Nationalmuseum er det presentert ambisiøse planer for renovering ombygging. Regjeringen gav Statens Fastighetsverk oppdrag om dette. Foreløpig er den svenske kulturministeren kritisk til planene som det skal ta 8 år å gjennomføre og vil beløpe seg til oppunder milliarden.
Oslos og Norges Nasjonalgalleri er bygget i tiden 1864 til 1924. Hva skal skje her? En innsiktsfull oppgradering? Nei her har Regjeringen vedtatt nedlegging av institusjonen. Stikk den!

Aksjonen vil nå lage en alternativ rapport og et prosjekt som viser et praktfullt oppgradert Nasjonalgalleri med relevante tekniske krav innarbeidet. Vi er i kontakt med firma Bygganalyse som introduserer et meget løfterikt rehabiliteringsalternativ, med kostnader betydelig under Multiconsultanalysen. I tillegg vil vi arbeide politisk,både i forhold til opposisjonen på Stortinget, den Rødgrønne regjeringens Oslobenker samt Oslo bystyre. Det er en merkelig taushet fra sistnevnte!
Men før dette Trond Giske:Det er ingen skam å snu.

Ingrid Book och Carina Hedén hos Trond Giske 30.04.

Argument för ett nytt museum för samtidskonst på Vestbanetomta:

Ett museum för samtidskonst måste du få möjlighet att möta just så som det borde vara, nämligen ett museum där samtiden ges möjlighet att uttrycka sig. – Detta ställer andra krav än en artonhundratalssamling gör. Det ställer andra krav på platsen (stedet) och andra krav på den mentala beredskapen hos den som besöker ett sådant museum – du går dit i en egen frame of mind.

Ett sådant museum måste idag kunna erbjuda både rum för meditation och rum för kommunikation - det måste kunna erbjuda både uterum och innerum – eftersom konsten idag lika ofta lämnar museibyggnaden som den stannar kvar där. Det är omöjligt att enbart basera sig på en samtidskonst bakom lås och bom.

– Så om ett museum för samtidskonst skall fungera måste det ge rum inte bara för samlingarna – det måste lika mycket vara en levande, flexibel och aktiv plats. Men också en plats där man inte bara konsumerar konst, men där man tycker om att befinna sig.
Därför behövs det både byggnader och grönska. Och detta fordrar utrymme.
Megainstitutionerna skapar bara passivitet och en känsla av otillräcklighet och informationströtthet.

Som vi ser det har Oslo stora möjligheter just nu att bygga ett sådant museum för samtidskonst – att välja en framtidsorienterad väg istället för en konserverande och statisk. Alla vet att Oslo måste få ett museum för samtidkonst – det är en nödvändig pol i ett konstliv.
Vi måste tro på idén med ett sådant museum istället för att använda de historiska samlingarna som alibi.
Ett museum för samtidskonst provocerar fram och tydliggör Norges 1900-talskonst. På många sätt är det enda möjligheten att sätta samtiden i relief, se sin styrka och göra verkligt ny konst.

Man besöker aldrig flera museer samtidigt.
Progressiv stadsplanering försöker distribuera attraktionerna så att fler stadsdelar kan få glädje av ”goderna”.
Olika stadsdelar har museer med olika atmosfär – det är det som är poängen och kvalitén när du lär känna en främmande stad som turist eller bor där själv. Polycentriska, icke-hierarkiska strukturer har blivit ett begrepp, nu är det nätverk istället för stora solitärer som är aktuella.

Kanske måste vi vara rädda om den strida ström av besökare som går genom dörrarna på Nasjonalgalleriet – 400.000 om året - för att se dom historiska samlingarna i deras egen halvdunkla atmosfär där inne.
Kanske har vi behov av att någonstans kunna gå in i det förflutna och uppleva det i våra samhällen.
Vi har inga garantier för att lika många är beredda att se de gamla samlingarna i en ny ”setting” - om några år när den första nyfikenheten på det nya museet har lagt sig.

Norge är i en gynnsam position när det gäller inlån av viktig konst från utlandet – med Munch som pant står man stark i varje byteshandel. Det ger garantier för tillgång till vitala och viktiga utställningar från utlandet.
Detta har Norge möjlighet att realisera.



Ingrid Book och Carina Hedén


Uppläst för Trond Giske 30.4.09 på Kulturedep.

Mari Slaattelid hos Trond Giske 30.04.

Me som har aksjonert for NG er ikkje profesjonelle aksjonistar, og dersom ein er alminneleg sjenert, er det ikkje noko ein lengtar etter, å stanse travle menneske på fortauet.
Det spesielle med denne aksjonen var at me vart møtt med takksemd frå folk me stansa for å be om underskrift. Og parisekretæren din, som god oslomann, skreiv umiddelbart under oppropet, sjølv om han angra seg i media. Folk var glade for å bli spurde og godt informerte frå avisene. Bortimot alle skreiv under på oppropet, og det som framfor alt opprørte folk,var planen om å fråflytte Nasjonalgalleriet.
Den spontane støtta gjorde inntrykk. Det viser seg at dei aller fleste, ein eller annan gong,har besøkt Nasjonalgalleriet og kjenner ein slags eigedomsrett til det. Folk frå Oslo, frå Hardanger, Trysil, Alta; om dei er middels interesserte i kunst, har dei vore der, klassevis eller med familien. Dei hugsar bilda i den dunkle, eigenarta konteksten som det gamle bygget er: Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger, Chr. Krohgs Albertine i politilegens venteværelse, Hertervigs Borgøya, ikoniske maleri stilde ut i eit miljø med historisk sus.
Dette er bilder folk har i hjarta. Nasjonalgalleriet er vanlege folks kunstalbum, og ein skal ikkje sjå bort frå at det betyr noko at Nasjonalgalleriet i Oslo minner om Nasjonalgallerii større europeiske byar. For ein liten og ung nasjon byggjer det sjølvkjensle og historisk forankring å ha institusjonar som tilsvarar praktbygg i europeiske storbyar. Ein biletpaviljong med 2.sortering, om aldri så gamle bilder, erstattar ikkje den posisjonen eit Nasjonalgalleri har, med det forventa ypperste av historisk, norsk biletkunst.
Dei 11 500 som støttar oppropet håpar, med oss, inderleg at regjeringa i siste liten vil stanse opp og hindre ei uklok avgjerd.
De som er politikarar og skal arbeide til beste for folk flest, må sjå denne reaksjonen som eit stort potensiale: Den opnar for og definerer ei satsing på kunst i Oslo som har støtte både i fagmiljøet og blant folk flest: Ei løysing som vernar om Nasjonalgalleriet, slik dei har gjort i Helsinki og slik dei akkurat no gjer i Stockholm. (Svenskane rehabiliterer Nasjonalmuseet for 1 milliard kroner).
Lat oss få to frittståande bygg, eit arva og eit nytt; ei løysing som endeleg realiserer eit nybygg for samtidskunst som alle kan vere stolte av.

Mari Slaattelid

Mari Slaattelid Kunstnernes Hus 25.04 2009

Velkomne, alle her og alle 11 000 som står bak oss!

Denne aksjonen har vendt seg til folk i Oslo og resten av landet, på gata og på arbeidsplassar, og samla 11 000 underskrifter på 20 dagar. Me kunne halde fram, Giske kunne fått 20 000, eller om han ville, 100 000 underskrifter, men på denne strålande vårdagen set me strek.

Dette er ikkje ein aksjon for bevaring av gamle bygg. Me vil la Nasjonalgalleriet huse den historiske kunsten fordi det har vist seg vellukka i over 100 år. Me vil la I. C. Dahl, Hertervig, Harriet Backer og Edvard Munch henge, fordi dei er ein suksess som trekkjer 400 000 interesserte kvart år.

Me vil la Nasjonalgalleriet leve som ein stad i verda. Du hugsar silhuetten i byen, fasaden og inngangsdøra, du veit kvar du nettopp har brukt ein time eller tre, du merkar at bygget er tenkt for samlinga, ingen utmattande ørkenvandring men passe stort for ein føremiddag. Du oppsøkjer noko unikt, og det teiknar seg i minnet .

Me vil la Nasjonalgalleriet ruste opp sitt eige hus, for å kunne byggje eit moderne museum, teikna for samtidskunst, med plass nok til kontoristar og publikum, skiftande og eksperimentelle utstillingar, i lang tid framover.

Og medan Nasjonalgalleriet skal vise det beste frå visse epokar, avgrensa og konstant, skal eit museum for samtidskunst overgå seg sjølv, prøve ut det utenkjelege, endre seg utan førevarsel. To så ulike karakterar skal ikkje måtte krangle om plassen i eit fancy fellesbygg.

Regjeringa har gjort norsk kunstutdanning til eit kreativt allkunst-senter ved Akerselva. No planlegg dei eit kjøpesenter for kunst av alle slag på Aker Brygge, eit opplevelses-museum som strekkjer seg frå etasje til etasje med fjordutsikt. Utan at du merkar det, skal du vimse gjennom alle musea som eingong definerte bydelar i Oslo.

Politikarar veit at Nasjonalgalleriet si samlingi ville trekkje folk til Aker Brygge. Men norske politikarar må stole på at eit godt museum for samtidskunst vil kunne bli ein magnet i seg sjølv. Eit museum for samtidskunst på Vestbanen kan bli eit norsk Kiasma eller Moderna Museet ved sjøen. Det vil vekkje interesse og respekt for samtidskunst blant folk flest, stimulere kunstnarar og skape energi for ny produksjon.

I dag er me 11 000 som appellerer til regjeringa:

Nasjonalgalleriet er Tullinløkka si sjel og umisseleg som museum. Lat Oslo og resten av landet få ein tilsvarande spesifikk stad i byen som alle veit er samtidskunsten sin stad!


Mari Slaattelid

Stian Grøgaard, Kunstnernes Hus, 21.03.09

I januar 2009 besluttet regjeringen å tømme Nasjonalgalleriet, og å flytte samlingen til et felles museumsbygg på Vestbanetomta. Beslutningen er senere blitt bekreftet og forsterket av kulturminister Giske, i et intervju med Dagsavisen siste uke. Argumentene til grunn for beslutningen virker likevel uklare. De er både økonomiske, å beholde NG i tillegg til nybygg er å "tro på et luftslott", og bevaringstekniske. For to dager siden kunne nytilsatt direktør på Nasjonalmuseet, Audun Eckhoff, som på bestilling forklare for Aftenposten at det er helt uforsvarlig å ha bildene hengende i den gamle bygningen på grunn av den lave luftfuktigheten. Det virker nå nesten som et under at samlingen har kunnet være i Nasjonalgalleriet i over 100 år uten å ha kommet til skade. Bygningen forfaller, det er sant nok, men skjøre malerier har opp gjennom årene klart seg bra.
Nå er det slik at museer ofte er gamle bygninger. Det gjelder også i våre nordiske naboland. I går kunne vi høre på NRK P2 at direktører fra to av nasjonalmuseene i Norden ikke anbefalte samlokalisering på Vestbanen. Ledelsen i Nasjonalmuseet i Stockholm og Statens museum i København finner det dessuten fullt forsvarlig å beholde samlingen i bygninger på alder med Nasjonalgalleriet.
Undersøkelsene som er gjort omkring Nasjonalgalleriets skikkethet som museum og gevinstene ved å samlokalisere museet på Vestbanen, framstår stadig mer som et bestillingverk for departementet. Det lar seg ikke lenger skjule at å tømme Nasjonalgalleriet for den historiske samlingen, er å undergrave en ung nasjons hukommelse, og å fjerne et av hovedsymbolene for det moderne norske demokratiet.
Det er rasjonelle grunner for alle fusjonene og omorganiseringene av kultur- og kunnskapsinstitusjoner de siste ti årene, men skadevirkningene for fagmiljøene har vært store og uoversiktlige. Omorganiseringene har ikke minst flyttet beslutningsmakten inn i skjulte rom i departementet, og gir bare på overflaten inntrykk av en demokratisk prosess.
Partiet Venstre blir i dag beskyldt av kulturministeren for å vingle, fordi det vil beholde Nasjonagalleriet, men Giske har selv skiftet standpunkt fra å være skeptisk, til å bli fusjons-aktivist etter at han fikk plass i regjeringen. I dag ser vi at fusjonene går ut over umistelige verdier. En langtidsvirkning av det som har vært kalt konsolidering, er at historie og hukommelse slettes. Det er heller ikke sikkert det er noen gevinst for folkestyret når byråkratiet gjennom systematisk konsolidering utvider sin makt over kultur- og kunnskapsmiljøene i Norge.
Den statlige forvaltningen vil omorganisere, den er ikke lenger fornøyd med å forvalte. Politikere vil åpne nybygg, klippe snorer og signere reformer. Synlig forandring skal gjøre utslag på stemmeseddelen. Politikere vet at ingen blir husket for å bruke fellesmidler på vedlikehold.
Jeg vil oppfordre kunstnere og andre til å slå ring rundt Nasjonalgalleriet. Det er ikke bare Norges viktigste billedgalleri gjennom 100 år som kulturminister Giske nå vil tømme. Gjennom en politisk styrt og tvilsom saksgang er det også verdien av et politisk system som står på spill.

Stian Grøgaard

SLÅ RING RUNDT NASJONALGALLERIET!

TA VARE PÅ NASJONALGALLERIET!

Lørdag den 28 Mars kl 14.00
KOM !
SLÅ RING RUNDT NASJONALGALLERIET!
Innsamlingsaksjonen ”Redd Nasjonalgalleriet” foregår fra den 25.3.




DET ER PRAKSIS I HELE VERDEN Å IKKE VISE GAMMEL OG NY KUNST UNDER SAMME TAK

PÅ FLERE STEDER HAR MAN I DE SENERE ÅR BYGD SEPARATE MUSEER FOR ULIKE TIDSPERIODER

PLANENE OM SAMLOKALISERING GJØR NORGE MER PROVINSIELT

NASJONALGALLERIET BLE BYGD FOR SAMLINGEN SOM ER DER NÅ
DET ER IKKE BARE ET SKALL

HVIS SAMLINGEN FLYTTES REDUSERES DEN MED 50 PROSENT
BYGGET ER EN DEL AV SAMLINGEN

Å FLYTTE SAMLINGEN BETYR ET BRUDD I HISTORIEN OG VIL LEGGE GRUNNEN FOR EN UTBRETT NOSTALGI

SAMLINGEN PÅ NASJONALGALLERIET ER EN INSTALLASJON
INSTALLASJONEN ER FREMTIDENS KUNST

Å SLÅ ALLE MUSEENE SAMMEN I ET FELLESBYGG ER Å MIME KULTUR




Ingrid Book og Carina Hedén