lørdag 28. mars 2009

MEET UP AND FORM A RING ROUND NASJONALGALLERIET !

PRESERVE NORWAY’S NATIONAL GALLERY


Saturday 28th March at 2pm

MEET UP AND FORM A RING ROUND NASJONALGALLERIET !

The collection fund for saving the National Gallery “Redd Nasjonalgalleriet” begins on the 25th of March



IT IS STANDARD PRACTICE THE WORLD OVER NOT TO SHOW OLD AND NEW ART IN THE SAME BUILDING

IN RECENT YEARS IT HAS BECOME COMMON PRACTICE TO BUILD SEPARATE MUSEUMS FOR DIFFERENT HISTORICAL PERIODS

THE PLAN TO ASSEMBLE OSLO’S THREE MAIN MUSEUMS IN ONE EDIFICE WILL MAKE NORWAY MORE PROVINCIAL

THE NATIONAL GALLERY WAS BUILT TO HOUSE THE PRESENT COLLECTION
IT IS NOT JUST A SHELL

IF THE COLLECTION IS REMOVED TO NEW PREMISES IT WILL BE REDUCED BY HALF

REMOVING THE COLLECTION CAUSES A BREAK IN HISTORY AND WILL RESULT IN WIDESPREAD NOSTALGIA

THE NATIONAL GALLERY’S COLLECTION IS AN INSTALLATION
INSTALLATION IS THE ART OF THE FUTURE

TO MERGE MUSEUMS TOGETHER IN A SHARED BUILDING IS TO MIME CULTURE


Ingrid Book & Carina Hedén

The signatory’s list is available at: www.bevarnasjonalgalleriet.org
( signatur@bevarnasjonalgalleriet.com )

You will find more information including translations at: www.kunstkritikk.no

Please pass this e-mail on to anyone you think may be interested

SLÅ RING RUNDT NASJONALGALLERIET!

TA VARE PÅ NASJONALGALLERIET!

Lørdag den 28 Mars kl 14.00
KOM !
SLÅ RING RUNDT NASJONALGALLERIET!
Innsamlingsaksjonen ”Redd Nasjonalgalleriet” foregår fra den 25.3.




DET ER PRAKSIS I HELE VERDEN Å IKKE VISE GAMMEL OG NY KUNST UNDER SAMME TAK

PÅ FLERE STEDER HAR MAN I DE SENERE ÅR BYGD SEPARATE MUSEER FOR ULIKE TIDSPERIODER

PLANENE OM SAMLOKALISERING GJØR NORGE MER PROVINSIELT

NASJONALGALLERIET BLE BYGD FOR SAMLINGEN SOM ER DER NÅ
DET ER IKKE BARE ET SKALL

HVIS SAMLINGEN FLYTTES REDUSERES DEN MED 50 PROSENT
BYGGET ER EN DEL AV SAMLINGEN

Å FLYTTE SAMLINGEN BETYR ET BRUDD I HISTORIEN OG VIL LEGGE GRUNNEN FOR EN UTBRETT NOSTALGI

SAMLINGEN PÅ NASJONALGALLERIET ER EN INSTALLASJON
INSTALLASJONEN ER FREMTIDENS KUNST

Å SLÅ ALLE MUSEENE SAMMEN I ET FELLESBYGG ER Å MIME KULTUR




Ingrid Book og Carina Hedén

fredag 27. mars 2009

Lotte Konow Lund - Morgenbladet

“Someone ought to wish to remember those things which others wish to be forgotten.”
Georg Johannesen

Whilst I was still studying at the Academy of Fine Arts in Oslo in 1995, the Education Minister Gudmund Hernes came to talk to us. His visit was occasioned by the controversial appointment of Odd Nerdrum as Professor at the Academy. Minister Hernes came to rebuke students and staff for their opposition to both the appointment as well as their opposition to the planned merging of the Academy with the Oslo National Academy of the Arts.

As a student I saw this meeting as a link in a series of cases in which we were out of our depth. We understood what was being discussed, but were unable to grasp the consequences. The experience was both frustrating and led to a feeling of powerlessness. We understood that we should express our point of view, that it was now or never, but instead found that what we said was not taken seriously. Worse still, we realized that decisions which would change conditions at the Academy for ourselves as well as future generations of artists, had been made beforehand. Minister Hernes was here to rebuke us , not talk with us.
Time has shown that the merging with the Oslo National Academy of the Arts was to have much greater and more serious consequences than the appointment of a Professor in figurative art: Jan Sæther took up the position after Odd Nerdrum withdrew his application.

Towards the end of the meeting with Minister Hernes, having managed to overcome my fear due to the large number of journalists present, I asked the minister if this was the way that the Labour party carried out its cultural policies, by overriding and not listening, by overseeing and eliminating artistic independence. I remember this so well, because I was genuinely surprised by Hernes` dominant manner, and by the strong reaction of the assembled press.
I have since thought that I had pointed out something important without quite being aware of the whole situation. The Labour party carried out there and then a policy that it will have to answer for in the future. One can therefore rightly question whether a political party`s policies lack foresight and long term perspectives.

We are at present at the same stage in a similar process. It has taken many of us some time to understand that as a consequence of the present government`s decision to build a new museum, two of Oslo`s main museums will be closing down. It is important that both the government and its cultural minister understand the signals they are giving out by not listening.

The city of Oslo has undergone continual change in recent years. The biggest building boom and inner city expansion since the 50`s and 60`s continues unabated. The success of the new Opera building has had a cumulative effect, but it is easy to forget that it took eight years to reach the decision to build it. By way of contrast, it took , if I am not mistaken, two hours to decide to go ahead and build Hotel Opera, the yellow building that now lies between the Opera house and Oslo`s main railway station. Whether it is a question of saving time or money, it seems strange from a political point of view that a public debate has not been thought necessary. This is all the more surprising as a vital decision concerning our cultural future is being made in an election year.

On the other hand it seems to be the case that when one wishes to accomplish something significant and necessarily controversial in a democracy, without opposition, the most appropriate strategy is to coax the case forward millimetre by millimetre until all the appropriate contracts are signed. In this way each citizen will be aware of their democratic right to protest, but they must bear the responsibility of not having used that right on the day that they understood the consequences.

One of the arguments used to justify the building of a new large museum is that the public can save time once all artforms are collected in one edifice. Not only artists are astonished at such reasoning, but it does say a lot about how art is perceived. To walk around a city is an integral part of a cultural experience. Who looks at art to save time? Who wants a city built to save time? Buildings and urban spaces are collective memories, and the city represents our common understanding of reality. Architecture plays a role in defining who we are in a society, how we relate to each other, how we move and the whole context is decisive in how we experience the content in each and every building. Hotel Opera is just as real as the Opera, and it defines how one reads the activities inside the Opera building. But no one saw the building before it stood there.

It is not hard to see that we need a new museum for contemporary art. The museum at Bankplassen has hardly been mentioned, let alone visited, since the exhibition Kyss Frosken signalled a transitional phase. Today most of us are uncertain as to the building`s purpose. The bookshop has moved out, leaving an empty space with a few wires sticking up from the floor. The last time I was there the ground floor rooms were partially in darkness, the rest being used for children`s workshops. The rental sum for such a building would make a solid contribution to the new museum that contemporary art in Norway deserves. In the meantime we have hardly seen any shows of contemporary Norwegian art arranged by the National Museum, and just as with other aspects of cultural life here, private initiatives fill the gap.
This is not quite in the spirit of a red-green government alliance.

Exhibiting all art-movements in one edifice will leave us worse off than before. We will not only lose buildings whose main significance is related to their present location, but the Conglomerate Museum will imply that our history of art does not deserve more than one edifice. Artists are justifiably concerned as to whether the autonomy of their respective practices will be threatened.
As a student of mine (a Kurd and seeking asylum) said to me: “The way that this society can really make us dangerous is to take away from us our right to be ourselves, with our cultural heritage and identity.”

The idea of a happy spirit of community in a cut price flat organizational structure comes at a cost.

The first thing to be done is to assess the cost of upgrading the National Gallery. An independent panel of experts ought to be able to work out the costs involved, together with those of developing the present site at Tullinløka . Politicians are at present claiming that holding on to the National Gallery is a utopian dream, based on their assessment of the costs involved. It would be naïve to take this argument at face value, seeing as how no one has seen how the costs have been worked out. We cannot settle for less than preserving, as the artist Halvard Haugerud stated laconically, the evidence that we have once been a cultured nation.

Of course Norway has the means to upgrade the National Gallery and the Museum of Decorative Arts and Design as well as build a museum of contemporary art. We can afford the costs. We can afford it as much as we afford to celebrate our National Day.

Historical edifices such as the National Gallery and the Museum of Decorative Arts and Design ought to be preserved by popular demand. Rebuking average citizens for claiming their democratic rights to take part in decision making processes in matters of historical importance might be a tougher task than the one Gudmund Hernes faced at the Academy years ago. All the more so in an election year.

Put up your hands, all of you who are campaigning under the following slogans: Our party was the one that neglected and then tore down Edvard Munch`s house. Or: We were the party that refused Rolf Stenersen`s gift to the City of Oslo, because we did not want to use money for a museum to house the collection. What about: We took the decision to build the Munch Museum on the cheap. Or: We proposed all those years ago to tear down the old houses along Karl Johan. And why not: Our party gave you Oslo Hotel Opera?

A government`s term is four years. The consequences of the present minister of culture`s decision to tear down our history and rebuild a collection that will then redefine it, and not necessarily in a better way, are a reality for the foreseeable future.

Lotte Konow Lund
Visual artist

Nasjonalgalleriet: Protestene preller av, Morgenbladet 27. mars 2009

At hundre personer samles utenfor Nasjonalgalleriet for å demonstrere er ikke en storm i min verden.» Kulturminister Trond Giske står på sitt: Nasjonalgalleriet har sett sine siste dager.
Av Andreas Ervik

– Denne uken har vært preget av demonstrasjoner og fortvilte debattinnlegg fra kulturlivet, folk vil verne Nasjonalgalleriet på Tullinløkka. Likevel insisterer du på å samle Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Riksutstillingene i ett og samme bygg på Vestbanen. Hvorfor?
– Det var den forrige regjeringen som vedtok sammenslåingen av institusjonene. Samlingen i ett felles bygg har ligget som en forutsetning for dette. Tanken har hele tiden vært at det vil styrke det faglige miljøet og føre til felles verksted, utstillingsarealer, forskning og profilering av institusjonene. Så kommer spørsmålet om hvor det skal ligge. Planen var å bygge ut på Tullinløkka, men det viste seg å bli for vanskelig.
– Hva var vanskelig?
– Det er for trangt på Tullinløkka. Mye av bygningsmassen vil måtte plasseres under bakken, noe som blir vanskelig å få til teknisk. Hadde vi kunnet bygge igjen Tullinløkka hadde det vært noe annet, men det er et sterkt krav fra Oslo kommune om at området skal være åpent.
– Mange har denne uken tatt til orde for å dele det nye museet. De vil ha et nytt bygg for samtidskunst på Vestbanen, mens Nasjonalgalleriet skal bli renovert og vise eldre kunst. Hva tror du om en slik løsning?
– Det kan gjøres, men den diskusjonen tok forrige regjering stilling til allerede i 2003, da de gikk inn for å slå sammen museet. Hvis vi nå skal gå bort fra denne planen burde vi aldri ha startet i utgangspunktet, for da har vi kastet bort seks års arbeidsinnsats fra viktig fagpersonell. Det ligger et viktig premiss her. Noen tror at det er en smal sak å fortsette i Nasjonalgalleriet, men det er usannsynlig. Vi har vurdert i hvilken grad Nasjonalgalleriet tåler å bli oppdatert for klimakravene som stilles til et bygg som skal huse verdifull kunst. Konklusjonen er at det antagelig vil medføre at 60 til 70 prosent av utstillingsarealet ikke er tilrådelig å bruke.
– Arkitekten Fredrik Torp mener han enkelt kan totalrenovere tilstrekkelig for å følge de nødvendige hensynene til ventilasjon. Hva med å la ham gjøre det?
– Jeg registrerer at folk med sterke dagsordener om å beholde Nasjonalgalleriet kommer med andre, såkalte faglige vurderinger. Men jeg vil antyde at de med sterke dagsordener er mer farget i sine vurderinger enn Statsbygg med eksterne kvalitetssikrere, som vi har benyttet oss av. Statsbygg eier jo dessuten Nasjonalgalleriet, og vil være opptatt av å bruke det i fremtiden. Derfor tviler jeg på at de vil fremstille renovasjonen som dyrere enn ønskelig. Jeg synes det er rart å mistenkeliggjøre Statsbygg her.
– Like fullt sier Fredrik Torp til NRK at han kan gjøre det for halvparten av de anslåtte 79 000 per kvadratmeter. Er ikke det interessant?
– Hvis vi skulle bygget nytt museum på Tullinløkka, måtte vi ha refundamentert hele bygget. Når vi velger Vestbanen isteden slipper vi å oppgradere klimakravene. Vi vil også få vist frem mer av kunsten. Nasjonalgalleriet har i dag bare seks til syv prosent av kunsten fremme, med et vestbanemuseum vil vi få vist frem det dobbelte – kanskje øke det to og en halv gang. Enkelte har snakket om at det blir sju tusen kvadratmeter mindre plass på Vestbanen enn på Tullinløkka, med utbygging. Det er feil.
– Vi er en nasjon med veldig kort historie. Nasjonalgalleriet ble ferdigstilt i 1881. Burde vi ikke ta vare på det historisk unike her?
– Jeg er sjeleglad for at bevaringstilhengerne ikke er interessert i opera, for da hadde det fortsatt ligget i det gamle Folketeatret. Vi er en veldig ung operanasjon, men likevel valgte vi å bygge nytt istedenfor å renovere. Jeg er sikker på at om ti år, når det nye Nasjonalmuseet har fått fungere en stund, når arkitektene har vunnet internasjonale priser og besøkstallet har gått dramatisk opp, så kommer folk til å måtte møte sine uttalelser på en interessant måte.
– Høyres Olemic Thommessen mener du bør ta standpunkt til hva som skal skje med det ærverdige Nasjonalgalleriet. Hva synes du det skal brukes til?
– Når samlingene kan flyttes over i det nye bygget, mellom 2014 og 2016, så må planene være klare for hva det skal brukes til. Noen foreslo at det fortsatt kan benyttes til utstillingsformål, det syns jeg absolutt er en interessant idé. Opposisjonen hevder at jeg burde ta stilling til hva det skal brukes til. Men hvis jeg hadde kommet med en bastant uttalelse om dette, hadde jeg i hvert fall blitt uthengt for overkjøring.
– Du er ikke redd for at du skal bli kulturministeren som huskes for at Nasjonalgalleriet ble revet?
– Overhodet ikke, det er ingen som tenker på å rive Nasjonalgalleriet. Hvis de som nå kjemper for å bevare Nasjonalgalleriet mener bygningen, så har de egentlig allerede vunnet. Da kan de bruke kreftene på noe annet. Hvis de er opptatt av at det skal rehabiliteres til nye formål har de også en god sak.
– Nasjonalgalleriet er folkeeiendom. Har du med deg folket i denne saken?
– Foreløpig er nok dette en sak for spesielt interesserte. Det forteller kanskje noe om bildekunstens posisjon hos det norske folket. En av de viktigste årsakene til å bruke flere milliarder på Nasjonalmuseet, er å få løftet disse kunstformenes plass i det norske kulturlivet og i bevisstheten til det norske folk. Jeg syns det er helt i orden med sterk debatt om dette, noe annet ville vært forunderlig. Men det må ikke forveksles med en proteststorm. At hundre personer samles utenfor Nasjonalgalleriet for å demonstrere er ikke en storm i min verden, jeg har opplevd kraftigere vindkast enn som så.
– Det var 300 som samlet seg, og de har som mål å samle 10 000 underskrifter mot flyttingen. Hva tror du ville blitt utfallet hvis det hadde vært folkeavstemning om dette spørsmålet?
– Det ville nok vært veldig lav valgdeltagelse. Dessuten har vi jo et folkevalgt organ, Stortinget, som skal representere folket.
– Men opposisjonspolitikerne på Stortinget syns ikke at de har fått nok innsyn i saken.
– Det er riktig at rapportene som har kommet i høst foreløpig ikke er blitt presentert i Stortinget, men det vil bli grundig utredet i revidert nasjonalbudsjett. Resultatet kommer likevel ikke til å bli noe annet fordi regjeringen har konkludert, og vi har flertall i Stortinget.
– Hva vil skje dersom flertallet i Stortinget til høsten ikke er rødgrønt, og de vil ha en utredning av alternativet med deling av Nasjonalmuseet og et nytt museum forbeholdt samtidskunst på Vestbanen?
– Jeg føler opposisjonen dobbeltkommuniserer litt. De sier ikke klart at de nå går inn for splitting. De kan endre standpunktet sitt, og gå bort fra det de har stått for de siste seks årene, for så å begynne å dele Nasjonalmuseet igjen. Det tror jeg ikke de kommer til å gjøre, og vi vil i hvert fall ikke det. Vi har gjennomført arkitektkonkurranse for Nasjonalmuseet to ganger, og bare måttet legge bort resultatet i en skuff. Vi er opptatt av at dette skal bli noe av. Å gjennomføre nye runder og nye utredninger kan vi holde på med i en uendelighet.
– Arkitektkonkurransen om Vestbanebygget skal etter planen sendes ut før påske. Hvor bekymret er du for at valget til høsten vil gjøre resultatene av også denne konkurransen ubrukelige?
– Det er jeg ikke i det hele tatt. Det vil bli noe av samme situasjon som med operaen. Hvis det er rødgrønt flertall så blir det museum på Vestbanen, eller så får du en løsning hvor Høyre, KrF og Venstre har snudd, og vil ha delt løsning. Noe det ikke er flertall for – fordi Frp ikke vil ha noe bygg i det hele tatt. Det blir veldig spesielt om Frp godtar å bruke et par milliarder på et nytt museum for samtidskunst.Publisert 27. mars 2009

Hans-Henrik Egede-Nissen i Aftenposten

Nasjonalgalleriet.
Dersom Nasjonalgalleri-bygningen ikke lenger skal romme institusjonen, forarmer vi den som kulturminne.
Fredning.
I et postmoderne kulturminneår er pissoaret i Stensparken, venteskuret i Bjørnevatn og Nasjonalgalleriet jevnbyrdige størrelser: De er alle enten fredet eller under fredning. Enkelte trangsynte vil allikevel mene at Nasjonalgalleriet rager aldri så lite opp i selskapet, og ber om å bli tatt på alvor som kulturminne. Hva innebærer så det?
Innenfor dagens kulturminnevern er autentisitet et helt sentralt begrep: Først hvis autentisitet kan konstateres, gir det mening å analysere kulturminnets verneverdier. Tidligere var autentisitet litt forenklet å forstå som materiell opprinnelighet. En bygning hvor alt var skiftet ut, aspirerte ikke til vern.
Globalt anliggende.
Men kulturminnevern er blitt et globalt anliggende som endog favner kulturer hvor materiell opprinnelighet aldri har vært tema. Det har fremtvunget en nytenkning av begrepet, som på en måte har gått en runde ut i verden og kommet beriket tilbake. Slik har bl.a. kulturminnets bruk kommet inn som parameter på linje med dets materialitet: Autentisiteten kan kompromitteres like sterkt av endret bruk som av materielle endringer.
I dette ligger mye av grunnen til at mange opplever Vestbanen kraftig devaluert som kulturminne (bruken samsvarer ikke med opprinnelig funksjon) og til at Vikingskipshuset på Bygdøy er foreslått fredet med skipene i (bruken som vikingskipsmuseum er bygningens raison d’etre). Her finnes også noe av grunnen til at planene om å rekonstruere Berlins byslott er blitt møtt med skepsis: Skal man gjenoppføre skallet til en funksjon (monarkiet) som ikke lenger eksisterer?
Forarmes.
Overført til Nasjonalgalleriet betyr dette at dersom bygningen ikke lenger skal romme institusjonen, forarmer vi det som kulturminne. Vi bryter simpelthen det sentrale imperativ i kulturminnevernets «trosbekjennelse», Venezia-charteret: «Menneskeheten (..) plikter å gi (kulturminnene) videre (til kommende generasjoner) med hele deres rikdom av autentisitet.» Har du opplyst offentligheten om dette, Riksantikvar?
Vestbanen som fredssenter er et eksempel på transformasjon: At historiske bygninger konverteres til ny bruk. Transformasjon kan være en farbar vei der tiden aldeles har løpt fra funksjonen. Festningene har f.eks. lenge vært utjenlige som forsvarsverk, men har fått et etterliv som innbydende arenaer for offentligheten.
Ny bruk.
Gjennom historien har transformasjon berget mange kulturminner — Pantheons overlevelse har mye å gjøre med omgjøringen til kirke på 600-tallet, og i våre dager får industribygninger ofte nye sjanser gjennom ny bruk. Men at transformasjon tidvis er uomgjengelig, betyr ikke at vi motstandsløst skal akseptere at helt sentrale kulturminner fratas funksjonell autentisitet simpelthen fordi det passer en ambisiøs statsråd.
Hvis vi bare ivaretar kulturminnenes materielle autentisitet, vil resultatet bli en voksende samling av visuelt tilforlatelige, men meningsfattige anakronismer i bybildet — bygninger redusert til tredimensjonale representasjoner av hva de engang var: «I denne bygningen, som var nasjonalgalleri inntil Trond Giske ble kulturminister, investerte den unge nasjonen Norge sin kulturelle verdighet», kan vi si når vi passerer det som om fire–fem år kanskje er..gud vet hva. Kunst kan det i hvert fall ikke romme, skal vi tro Giske, for å klimatisere og sikre det tilfredsstillende vil bli både for dyrt og teknisk vanskelig. Det man ikke vil, får man som kjent heller ikke til.
Bare bygningenes kropp?
Om Trond Giske får det som han vil, aktiveres tydeligere enn kanskje noen gang før i Norge et kulturminnefaglig kjernespørsmål: Hvis alt vi bevarer er bygningenes kropper, hvordan passer da argumentene om identitet og kulturell kontinuitet på den «kulturarv» som blir resultatet? Hvorfor foregi å være så opptatt av kulturell identitet og kontinuitet, hvis det allikevel bare er bevaring av materialitet som gjelder?
Som kulturminister er Giske utpekt til forvalter av bl.a. nasjonens arvesølv, gullalderkunsten. Tar han det ut av hvelvet som ble laget til det, Nasjonalgalleriet, bryter han en renningstråd i det stoffet som nasjonalarv veves av.



HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN

kunsthistoriker, kulturminneverner og stipendiat ved institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøyskolen

Lotte Konow Lund - Morgenbladet

Nasjonalgalleriet
Noen bør ønske å huske hva noen nødvendigvis ønsker at noen bør glemme.
Georg Johannesen

I 1995, mens jeg fremdeles var student ved Statens Kunstakademi, fikk vi besøk av undervisningsminister Gudmund Hernes på skolen. Anledningen var den sterkt omstridte ansettelsen av Odd Nerdrum som figurativ professor ved Kunstakademiet. Hernes skulle komme og snakke studenter og lærere ved kunstakademiet til rette for to ting: for protester mot ansettelsen, og for motstand mot sammenslåingen til den nye kunsthøyskolen (KHIO). Møtet var et ledd i en rekke av saker som gikk delvis over hodet på oss studenter. Vi forsto deler av det som ble diskutert, men manglet forståelsen for hva konsekvensene ville bli. Vi skjønte at vi burde ytre oss, at det var nå eller aldri, men opplevde på samme tid at alle avgjørelser var tatt på forhånd. I ettertid har vi sett at sammenslåingen i Kunsthøyskolen ga langt mer alvorlige konsekvenser enn det professoratet i figurative teknikker gjorde. Stillingen gikk til Jan Sæther etter at Odd Nerdrum trakk seg.Mot slutten av dette møtet med minister Hernes overvant jeg angsten for det store presseoppbudet, reiste meg, og spurte ministeren om det var slik Arbeiderpartiet drev kulturpolitikk: ved å detaljstyre og fjerne all form for selvstyre i kunsten. Jeg husker det så godt, fordi jeg ble spurt om å utdype hva jeg mente, men mitt klarsyn, mitt overblikk – og ikke minst motet mitt – sluttet der.Jeg har siden tenkt at jeg satte fingeren på noe vesentlig til tross for min opplevelse av ikke å ha oversikt: Arbeiderpartiet gjennomførte der og da en politikk de for all ettertid må stå ansvarlig for. Spørsmålet er om ikke de politiske partiene med handlingsmakt mangler like mye oversikt over både samtid og historiske konsekvenser som noen hver.Vi befinner oss nå på samme sted i en tilsvarende prosess. Det har tatt tid å fatte det, fordi det fremstår som så historieløst og usannsynlig at den rødgrønne regjeringen vil nedlegge to av hovedstadens viktigste historiske kulturbygg. Og igjen forstår ikke regjeringen og kulturministeren de signalene de sender ut ved ikke å lytte.De siste årene har byen Oslo vært i konstant forandring. Før nedturen i økonomien ble byrommet kapitalisert, vi har sett en byggeboom og omrokeringer vi ikke har sett her siden 1950- og 60-tallet. Begeistringen over at den nye Operaen har fungert så godt som signalbygg har gitt ringvirkninger. Man glemmer at det tok åtte år å ta avgjørelsen om å bygge Operaen, og om jeg husker riktig, to timer å avgjøre at Thon Hotell Opera, det gule bygget som skiller Operaen fra Oslo S, skulle bygges. Sistnevnte helt uten offentlig debatt.På en annen side er det vel slik at om man skal gjennomføre noe stort, usannsynlig og kontroversielt, vil den beste taktikken være å lirke saken fremover millimeter for millimeter, og det fullstendig åpenlyst, til alle kontrakter er signert. På den måten kan hver enkelt borger, den dagen konsekvensene går opp for en, få beskjed om at de har hatt sin demokratiske rett til å protestere. Og de må selv ta ansvar for ikke å ha benyttet seg av den mens det ennå var tid.Noen har brukt som argument for et nytt stort museum at publikum kan spare tid, fordi man samler alle bildende kunstformer i ett bygg. Det er interessant, for det sier noe om hvordan man ser på kunst. Hvem ser på kunst for å spare tid? Å gå rundt i en by – vår by – er også en del av en kulturell forståelse. Hvem vil ha en by bygget for å spare tid? Bygninger og byrom er kollektive minner, byen er vår felles virkelighetsforståelse. Hotell Opera er like virkelig som Operaen, og er med på å definere lesningen av det som skjer i operabygget. Men det var ingen som så bygget komme før det sto der.Å slå sammen alle kunstretninger i ett bygg, vil gjøre oss fattigere. Vi mister ikke bare bygningene og deres betydning i akkurat den delen av byen de er i nå, vi mister muligheten til å bruke byrommet, den tiden det tar å bevege seg fra det ene bygget til det andre. Samlemuseet uttrykker en tro på at vår kunsthistorie ikke krever mer enn ett bygg, bygget på én tid. For kunstnere er uroen ikke minst begrunnet i om den enkelte kunstretnings faglige autonomi og tyngde vil lide.Selvfølgelig har Norge råd til både å ruste opp Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og bygge et samtidskunstmuseum. Og ha tre interne administrasjoner. Vi har råd til det fordi vi må ha råd til det. Å ta politikeres ord på at oppussingskostnadene på nasjonalgalleriet er uoverkommelige – i et regnestykke der vi andre ikke vet hva politikere mener er på pluss- eller minussiden – er naivt. Det kan jo være at vi, folket, ville ha prioritert bort noe annet fremfor bevaringen av det som bildekunstner Halvard Haugerud har kalt «beviset på at vi engang har vært en kulturnasjon».Det som nå må skje er at en uavhengig ekspertgruppe, i samarbeid med riksantikvaren, vurderer muligheter for et Nasjonalgalleri på Tullinløkka. Det kan bli et folkekrav å bevare de essensielle delene av vår historie som Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet er. Trond Giskes forsøk på å snakke den jevne nordmann til rette for å stå på sin demokratiske rett til å ta del i hvordan vår historie skal leses, kan bli en verre ministeroppgave enn den Gudmund Hernes hadde på Kunstakademiet i sin tid. Ikke minst i et valgår.Rekk opp hånden de som vil gå til valg denne høsten under følgende paroler: Vårt parti var det som neglisjerte og siden rev Edvard Munchs hus, eller: Vi var partiet som ikke ville ta imot Rolf Stenersens gave til Oslo by, fordi vi ikke ville bruke pengene på et museum til hans kunstsamling. Hva med: Vi tok avgjørelsen om å bygge Munch-museet i billige og slette materialer, for å spare penger. Eller: Vi foreslo i sin tid å rive alle bygårder langs Karl Johan! Eller hva med: Det er vårt parti som fikk satt opp Thon Hotel Opera?En regjeringsperiode varer i fire år. Konsekvensene av at kulturministeren vil rive opp vår historie og definere den på nytt (og ikke nødvendigvis bedre) blir derimot virkelighet, i overskuelig fremtid.Lotte Konow Lund BildekunstnerPublisert 27. mars 2009

onsdag 25. mars 2009

Pressemelding fra NBK

Pressemelding fra NBK
Bevar Nasjonalgalleriet
Norske Billedkunstnere anmoder Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske om å bevare Nasjonalgalleriet som visningssted. Vi ønsker en rehabilitering framfor en nedleggelse av bygningen på Tullinløkka. Å flytte de gamle verkene til et felles museum vil være å løsrive dem fra sin sammenhang. Vi oppfordrer offentligheten til å bevare vår nasjonalarv i sin rette kontekst. Vi oppfordrer alle kunstinteresserte til å slå ring rundt Nasjonalgalleriet lørdag 28. mars kl 14.00


Norske Billedkunstnere
Ingeborg Stana Gjert Gjertsen

tirsdag 24. mars 2009

Representantforslag fra stortingsrepresentantene

Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olemic Thommessen, Hans Olav Syversen og Trine Skei Grande om at Stortinget får behandle en sak om Nasjonalmuseets fremtidige innretning, lokalisering mv.
Bakgrunn
Forslagsstillerne viser til at Regjeringen v/Kultur- og kirkedepartementet i fjor varslet at det var fattet beslutning om at et nytt nasjonalmuseum skal oppføres på Vestbanetomten i Oslo. Museet skal omfatte Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst.
Forslagsstillerne viser videre til debatten i media den senere tid, både med hensyn til lokalisering og fremtidig innretning av museet/-ene. Ut fra ordskiftet som har vært, registrerer forslagsstillerne at det er betydelig usikkerhet i kvalitetssikringen, bl.a. med hensyn til kostnadene som er lagt til grunn for en eventuell flytting, framtidig arealbehov for et samlokalisert museum, gjenbruk av fraflyttede bygninger mv.
Forslagsstillerne viser til omtalen vedrørende de framtidige planene for Nasjonalmuseet i St.prp. nr. 1 (2008–2009) for Kultur- og kirkedepartementet, hvor det bl.a. fremgår at:
"Forutsatt at kvalitetssikringen gir grunnlag for å gå videre med et utbyggingsprosjekt på Vestbanen, vil det bli utlyst en arkitektkonkurranse om prosjektet så snart som mulig."
I Budsjett-innst. S. nr. 2 (2008–2009) gir samtlige partier på Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet, sin tilslutning til at:
"det neste store nasjonale byggeprosjektet i hovedstaden, når operaen nå er ferdigstilt, skal være et nytt nasjonalmuseum. Flertallet viser til at Regjeringen arbeider med å forberede en arkitektkonkurranse. Samtidig er det viktig at Nasjonalmuseet sikres gode og forsvarlige forhold i årene før et nybygg er på plass."
Etter forslagsstillernes mening har ikke disse partier gjennom ovenstående merknad forpliktet seg til annet enn at det skal bygges et nytt nasjonalmuseum. Forslagsstillerne vil videre understreke at det er lagt til grunn at prosessen i forkant av endelig beslutning skal underlegges grundig kvalitetssikring.
Ut fra debatten i media og det store engasjementet knyttet til Nasjonalmuseets fremtid mener forslagsstillerne at det er nødvendig at Stortinget snarest blir forelagt en helhetlig sak, herunder kvalitetssikringsdokumentasjon, slik at beslutninger som skal ligge fast i mange år, kan bli tilfredsstillende forankret.

Forslag
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen snarest, og senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2009, å fremme sak for Stortinget om Nasjonalmuseets fremtidige innretning og lokalisering mv.
24. mars 2009

søndag 22. mars 2009

SAVE THE NATIONAL GALLERY OF NORWAY

SAVE THE NATIONAL GALLERY OF NORWAY ( NASJONALGALLERIET)

The Norwegian government has decided to bring together the National Gallery, the Museum for Contemporary Art and the Museum of Decorative Arts and Design in a new edifice to be built on the vacant lot at Oslo’s Vestbane. As a consequence of this decision the National Gallery will cease to exist in its present institutional form and premises.The National Gallery is Norway’s first and largest museum for art and as such is inseparably linked to Norway’s short history as an independent nation. The National Gallery, as both a building and an institution, is established in people’s consciousness as a cultural and historical reference point. In our opinion the government’s decision shows a lack of both historical and cultural understanding.According to the present plan, the Museum of Decorative Arts and Design will also suffer the same fate.It has recently been pointed out that the building area available at Vestbane is in fact of insufficient size to satisfy the future demands of the three combined institutions.The signatories of this appeal urge the Norwegian Parliament to consider a “shared solution”:Preserving, extending and profiling the National Gallery as the framework for older art at Tullinløkka.Reviewing the location of the Museum of Decorative Arts and Design.Creating a new building for the relocation of the Museum of Contemporary Art.The National Gallery’s national and historical importance as an institution will thereby be preserved and consolidated, and Oslo will gain another new cultural attraction at Vestbane.


Erik Collett, Kristian Vårvik, Fredrik A.S.Torp, Victor Lind, Ina Blom, Jon Dobloug, Frans Widerber, Nico Widerberg

lørdag 21. mars 2009

Felles front for Nasjonalgalleriet Aftenposten 21.03

Kunstnere og arkitekter går til felles aksjon for å bevare Nasjonalgalleriet.

Enigheten var total, da kunstnere samlet seg til aksjon i går: Bevaring av Nasjonalgalleriet er det eneste akseptable.
Tidligere har flere arkitekter, med Fredrik Torp i spissen, gått sammen om nettstedet «Bevar Nasjonalgalleriet» (ekstern lenke), med åpningsmøte for aksjonen på Nasjonalgalleriets trapp tirsdag.
Men i går samlet også kunstnere seg til handling. Over hundre mennesker presset seg inn i et rom i Kunstnernes Hus – så mange at noen også måtte stå utenfor. Ingrid Book og Carina Hedén hadde tatt initiativ til å mobilisere kunstnerne, med underskriftslister, T-skjortegruppe, datagruppe, informasjonsgruppe – og pengeinnsamling.
Fra og med 25. mars, fra klokken to til seks, og i lang tid fremover skal kunstnerne stå utenfor Nasjonalgalleriet med bøsser.
–Pengene skal gå til ren oppussing av Nasjonalgalleriet. Og de må vi på et eller annet tidspunkt overlevere Trond Giske, sier Ingrid Book.
Lørdag 28. mars akter kunstnere også å samle seg til en tydelig markering i ring rundt det gamle galleriet.
De to aksjonene blir nå sammenslått når det gjelder underskriftslister, bekrefter arkitekt Kristian Vårvik og kunstner Ingrid Brook. Arkitektene og kunstnerne vil også holde kontakten på andre måter fremover.
–Det ser ut som det blåser i vår retning nå, mener Vårvik, og viser til «den gode nyheten» han hadde lest i Aftenposten om at arkitektpresidenten ville utsette arkitektkonkurransen.

ANN CHRISTIANSEN

Lotte Sandberg i Aftenposten

Det er forstemmende at Nasjonalmuseets nye ledelse er villig til å ofre Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet.

EN REKKE UKLARHETER rundt nybygget for Nasjonalmuseet på Vestbane-tomten, vitner om en lite tillitvekkende, til dels snuskete prosess.
Kostnadsberegningene i kulturministerens rapport er så ubrukelige at de bør gjøres om igjen, sier en av Norges fremste bygganalytikere, Otto Liebe (NRK 13.3).
Løsningen der Nasjonalgalleriet rehabiliteres og det bygges et nybygg for samtidskunsten på Vestbane-tomten, er ikke kostnadsberegnet. Det er nærliggende å tro at Trond Giske opererer med feilaktige tall og mangelfulle kalkyler for å legitimere samlokalisering på Vestbanen og nedleggelse av Nasjonalgalleriet.
Flyttevedtak.
Varamedlem i Nasjonalmuseets styre, Ingeborg Glambek, påpeker at Nasjonalmuseets styre ikke har fattet et formelt påkrevd flyttevedtak (Dagsavisen 18.3). Jo, styret har behandlet saken «på fritt grunnlag», sier styreleder Svein Aaser (Aftenposten 19.3). Like før jul hevdet imidlertid den samme Aaser at «det er opp til regjeringen å ta endelig beslutning om å bygge eller ikke. Jeg har forståelse for standpunktet som er tatt om å forlate Tullinløkka» DN (13./14.12.2008).
Slik kan man undre seg over hva slags «fritt grunnlag» styrets vedtak er tuftet på – dersom det eksisterer. Trolig er Aaser og direktør Audun Eckhoff pålagt å mene det samme som departementet. Dersom deres lojalitet er en forutsetning for at de sitter i sine posisjoner, kan de knapt regne med å bli tatt på alvor.
Vilje.
En fersk rapport fra Østlandsforskning, Kulturnæringene i Norge – muligheter og utfordringer, viser at kulturnæringene er i formidabel vekst, med en sysselsetting på omtrent samme nivå som den øvrige økonomien. Denne utviklingen, samt de lammende konfliktene på Nasjonalmuseet, burde satt Eckhoff i posisjon til å stille krav til Giske – ikke omvendt.
Eckhoff sa til Aftenposten i går at de som vil bevare Nasjonalgalleriet ødelegger kunsten, fordi den ikke kan oppbevares under slike forhold. Alle er enige om at tilstanden ved Nasjonalgalleriet er langt fra ideell. Likevel kunne det vært interessant å vite hva de siste 150 års opphold i Nasjonalgalleriet har påført bildene av påvisbar skade.
Eckhoff er med på å stille våsete krav; som innebærer at statens bilder ikke kan lånes ut til for eksempel distriktenes utstillingssteder, departementer eller andre offentlige kontorer. Det er gåtefullt at han tar sjansen på å oppbevare kunst i den farlige kompostbingen Nasjonalgalleriet i flere år – frem til ferdigstillelsen av et nybygg.
Særstilling.
«Å tro at man kan både bygge på Vestbanen og beholde Nasjonalgalleriet, er å tro på et luftslott, sier kulturministeren (Klassekampen 20.3.). Vel, vi er nok flere som har sans for luftslottet. Selv nevner Giske nødig at Nasjonalmuseet allerede har gjennomført sin første byggesak, Arkitekturmuseet.
Gjennom pengegaver og kløkt har dette museet oppnådd en beundringsverdig særstilling innenfor Nasjonalmuseet. «Satellitten», som rommer både fagstab og samling, kaster et underlig lys over Giskes intense forsøk for å samlokalisere de resterende tre av Nasjonalmuseets fire museer. Ved å fortsette den desentralisering som Arkitekturmuseet er et slående eksempel på, vil det være mulig å bevare både Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet.
Skandinavisk.
Aksjonene som nå igangsettes for å berge Nasjonalgalleriet, må sees i lys av de siste års erfaringer: Det er lite farbart å stole på direktørenes og styreledernes evne og vilje til å løfte Nasjonalmuseet ut av sitt uføre. Kulturlivets ildsjeler har ballen.
Det er gledelig, og litt pinlig, at erfarne skandinaviske museumsfolk advarer mot Vestbane-prosjektets sammenblanding av ny og eldre kunst (NRK 20.3.). Allerede i 2001 advarte tidligere direktør ved Nationalmuseum i Stockholm, Olle Granath, mot museumsfusjonen. Myndighetene tok ham ikke på alvor. La oss håpe det ikke går slik en gang til.



Aftenposten 21.03 2009

onsdag 18. mars 2009

Invitasjon til møte lørdag 21. mars kl. 14.00 Kunstnernes Hus

(baksiden)
Til dere,
vi har nå fulgt debatten om Nasjonalmuseet, fra sammenslåingen av museene i 2003 til vedtaket om samlokalisering 13. februar i år. Det har skjedd mye i løpet av seks år, og mye har blitt skrevet.
Vi tenker spesielt på Nasjonalgalleriet – regjeringens beslutning om å flytte hele den gamle samlingen til et «spektakulært» og «fleksibelt» nybygg på Vestbanetomten.
Nasjonalgalleriet har sin opprinnelse i et stortingsvedtak fra 1836 om å bygge opp en statlig kunstsamling. Det tok 63 år før samlingen ble huset i «egne faste lokaler». Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgaten er en del av den demokratiske oppbyggingen av nasjonalstatene, og gjennom det en del av den europeiske kulturtradisjonen. Første del av bygget sto ferdig 1881, og hele bygget slik vi kjenner det i dag, med en sørfløy og en nordfløy, sto ferdig 1924. Det tok altså 43 år å få ferdig bygget i det da fattige Norge. Bygningen ble tegnet av den tyske arkitekten Heinrich Ernst Schirmer (headhuntet av maleren J.C.Dahl) og sønnen Adolf Schirmer. Forbildene var de nybygde kunstmuseene i Tyskland og England, f.eks. Alte Pinakothek fra 1830 i München, der H.E. Schirmer også hadde studert ved kunstakademiet.
Det er i denne sammenheng man må se Nasjonalgalleriet – i forhold til den første arkitektur for museet som institusjon. Og der ligger historien synlig i hvordan bygningen var tenkt brukt og fortsatt blir brukt. Et sted med en kunstsamling åpen for et allment publikum, midt i byen ikke langt fra de andre viktige nasjonale dannelsesinstitusjonene, som Universitetet og Nasjonalteatret.
Det er først og fremst arkitekter og kulturskribenter som nå har gått ut og forsvart Nasjonalgalleriet mot flytting. Men det er på tide at kunstnere og andre innenfor kunstområdet kommer på banen. Å flytte de gamle arbeidene til et fleksibelt fellesmuseum betyr i virkeligheten å dekontekstualisere kunstverkene, å løsrive dem fra sin sammenheng. Nå skal de igjen etter 85 år bli ”hjemløse”. Når husets innhold bokstavelig talt forsvinner fra det gamle museet, vil de samme verkene i det nye museet bare bli til stjerneskudd, fordi de er tatt ut av konteksten. Bygget gir sammenheng i historien. Når alt blir gjort utbyttbart, vil vi ikke kunne skape en ny kunst, da vi vil mangle noe å stille den opp imot – mangle historien.

Vi må gjøre noe. Billedkunstnere og andre aktive i kunstfeltet - vi ønsker nå å tenke sammen for å komme frem til ulike forslag om strategier for å bevare Nasjonalgalleriet der det er. Vi ønsker oppussing av Nasjonalgalleriet, vedlikehold, renovering, rehabilitering og fornying av de eksisterende lokaler. Et fungerende Nasjonalgalleri for samlingen av eldre kunst.
Vi ønsker å få til et møte, ikke for å diskutere for og imot, men for å sette i gang noe. Vi må nå innse at vi lever i det postdiskursive samfunn.
For kulturministeren er dette blitt en hastesak, med utlysing av internasjonal arkitekturkonkurranse før påske. Og en prinsippsak – det er derfor det nå må komme noe annet enn argumenter på banen.

Møtet blir holdt på Kunstnernes Hus - nå på lørdag 21. mars, kl.14.00
- inngang fra baksiden, første etasje til venstre.

Ingrid Book og Carina Hedén

PRESS RELEASE Oslo, 18th March 2009

Concerning the preservation of the National Gallery in Oslo:

ACTION
The action “Save the National Gallery” will begin officially on the stairs of the National Gallery on Wednesday 24th March at 17:00.

An appeal will be made by one of the organizers. Music will follow.
The aim of the action is to collect at least 10 000 signatures to show the Minister of Culture that he is on the wrong track.
The signatory’s protocol is available online.

BACKGROUND
Without going through parliament, the Government has decided to relocate the National Gallery, The Museum of Decorative Arts and Design and the Museum for Contemporary Art to Vestbanen. The Minister for Culture Trond Giske and the Ministry for Cultural Affairs have been resolute in their decision making , and all debate has been stifled.

We, the organisers of this action, cannot accept this. Before any such drastic steps are taken to dismantle the National Gallery and the Museum of Decorative Arts and Design, we consider that all possible alternatives must be debated and evaluated, both amongst people and in Parliament. The artistic, economic and city planning aspects must be given due consideration.
Prestige should have no bearing on the matter. There is no shame in turning back.

WEBSITE
The action has established a website: www.bevarnsjonalgalleriet.org.
The site shows information on the continuing debate together with information on how you can help support the action to save the National Gallery.

If you wish to add your signature to the list which will be handed to the Minister of Culture Trond Giske, send an e-mail to signatur@bevarnasjonalgalleriet.org . Give your name and address.

Should you wish to sign the petition which will be published in the daily newspapers, you must pay kr. 250 to account number 7860.05.00944 . Remember to give your full name and address.

Everyone registered as a signatory of the petition is automatically included in the list which will be handed over to the Minister of Culture Trond Giske.


MEET UP IN FRONT OF NASJONALGALLERIET ON TUESDAY 24th MARCH AT 5pm!
Appeal for the National Gallery

Norway’s National Gallery has been at the center of public debate from the merging of various national museums in 2003, to the government decision in February 2009 to relocate and merge these museums physically. The past six years have been tumultuous, and many words have been both spoken and written.We are especially concerned about the government’s decision to move the entire collection of older art to a “spectacular” and “flexible” new building complex at the previous site of Oslo’s West Train Station. The National Gallery first began with a parliament resolution in 1836 to establish a public art collection. It took 63 years before the collection was housed in a “permanent location of its own.” The National Gallery’s building in Universitetgaten was an integral part of Norway’s democratic nation-building, and is thus part of European cultural history. The first portion of the museum was finished in 1881, and the entire building, as it stands today with a south and north wing, was completed in 1924. It took 43 years to complete a museum for what was then a poor nation. It was designed by the German architect Heinrich Ernst Schirmer (headhunted by the painter J.C. Dahl) and his son, Adolf Schirmer, and modeled on recently erected museums in Germany and England – such as Alte Pinakothek from 1830 in Munich, where Schirmer had studied at the art academy. It is in this context the National Gallery must be viewed – in relation to the first architecture for museums as institutions. History is visible precisely in the way the building was intended to be used and is still used to this day: as a edifice housing an art collection, available to the general public in the city center, near other important national institutions of edification such as the university and National theater.
Up to now, it is primarily architects and cultural commentators who have defended the National Gallery against the planned relocation. It is time that artists and others within the field of art come forth.Moving the older works of art and incorporating them into a “flexible” structure housing various collections actually means decontexualizing the works, detaching them from their historical framework. Once again, 85 years later, they will be “homeless.” When the building’s content literally disappears from the old museum, the same works in the new museum will merely become isolated artifacts, free-floating attractions in a setting lacking the gravitational pull of the past. The building provides the historical context. If everything becomes interchangeable, then we will no longer be able to create new art, since there will be nothing to weigh it against – no history.Something must be done.Artists and others active in the field of art: we need to work together to create strategies for the preservation of the National Gallery. The museum not only needs to stay where it has always stood; it needs renovation and renewal in order to function as a collection of older art. We propose a meeting, not to discuss the pros and cons of relocation, but to initiate action on behalf of the National Gallery. We must recognize that we live in a post-discursive society.An international architectural competition is to be announced before Easter. The relocation of the National Gallery has become a matter of urgency for the Ministry of Culture. It has also become a matter of principle – and precisely therefore we must act rather than defend the National Gallery with arguments.Send this as an email to those you know who may be interested.



Ingrid Book & Carina Hedén
 
© 2009 Redd Nasjonalgalleriet. All Rights Reserved | Powered by Blogger
Design by psdvibe | Bloggerized By LawnyDesignz