Hans-Henrik Egede-Nissen i Aftenposten

Nasjonalgalleriet.
Dersom Nasjonalgalleri-bygningen ikke lenger skal romme institusjonen, forarmer vi den som kulturminne.
Fredning.
I et postmoderne kulturminneår er pissoaret i Stensparken, venteskuret i Bjørnevatn og Nasjonalgalleriet jevnbyrdige størrelser: De er alle enten fredet eller under fredning. Enkelte trangsynte vil allikevel mene at Nasjonalgalleriet rager aldri så lite opp i selskapet, og ber om å bli tatt på alvor som kulturminne. Hva innebærer så det?
Innenfor dagens kulturminnevern er autentisitet et helt sentralt begrep: Først hvis autentisitet kan konstateres, gir det mening å analysere kulturminnets verneverdier. Tidligere var autentisitet litt forenklet å forstå som materiell opprinnelighet. En bygning hvor alt var skiftet ut, aspirerte ikke til vern.
Globalt anliggende.
Men kulturminnevern er blitt et globalt anliggende som endog favner kulturer hvor materiell opprinnelighet aldri har vært tema. Det har fremtvunget en nytenkning av begrepet, som på en måte har gått en runde ut i verden og kommet beriket tilbake. Slik har bl.a. kulturminnets bruk kommet inn som parameter på linje med dets materialitet: Autentisiteten kan kompromitteres like sterkt av endret bruk som av materielle endringer.
I dette ligger mye av grunnen til at mange opplever Vestbanen kraftig devaluert som kulturminne (bruken samsvarer ikke med opprinnelig funksjon) og til at Vikingskipshuset på Bygdøy er foreslått fredet med skipene i (bruken som vikingskipsmuseum er bygningens raison d’etre). Her finnes også noe av grunnen til at planene om å rekonstruere Berlins byslott er blitt møtt med skepsis: Skal man gjenoppføre skallet til en funksjon (monarkiet) som ikke lenger eksisterer?
Forarmes.
Overført til Nasjonalgalleriet betyr dette at dersom bygningen ikke lenger skal romme institusjonen, forarmer vi det som kulturminne. Vi bryter simpelthen det sentrale imperativ i kulturminnevernets «trosbekjennelse», Venezia-charteret: «Menneskeheten (..) plikter å gi (kulturminnene) videre (til kommende generasjoner) med hele deres rikdom av autentisitet.» Har du opplyst offentligheten om dette, Riksantikvar?
Vestbanen som fredssenter er et eksempel på transformasjon: At historiske bygninger konverteres til ny bruk. Transformasjon kan være en farbar vei der tiden aldeles har løpt fra funksjonen. Festningene har f.eks. lenge vært utjenlige som forsvarsverk, men har fått et etterliv som innbydende arenaer for offentligheten.
Ny bruk.
Gjennom historien har transformasjon berget mange kulturminner — Pantheons overlevelse har mye å gjøre med omgjøringen til kirke på 600-tallet, og i våre dager får industribygninger ofte nye sjanser gjennom ny bruk. Men at transformasjon tidvis er uomgjengelig, betyr ikke at vi motstandsløst skal akseptere at helt sentrale kulturminner fratas funksjonell autentisitet simpelthen fordi det passer en ambisiøs statsråd.
Hvis vi bare ivaretar kulturminnenes materielle autentisitet, vil resultatet bli en voksende samling av visuelt tilforlatelige, men meningsfattige anakronismer i bybildet — bygninger redusert til tredimensjonale representasjoner av hva de engang var: «I denne bygningen, som var nasjonalgalleri inntil Trond Giske ble kulturminister, investerte den unge nasjonen Norge sin kulturelle verdighet», kan vi si når vi passerer det som om fire–fem år kanskje er..gud vet hva. Kunst kan det i hvert fall ikke romme, skal vi tro Giske, for å klimatisere og sikre det tilfredsstillende vil bli både for dyrt og teknisk vanskelig. Det man ikke vil, får man som kjent heller ikke til.
Bare bygningenes kropp?
Om Trond Giske får det som han vil, aktiveres tydeligere enn kanskje noen gang før i Norge et kulturminnefaglig kjernespørsmål: Hvis alt vi bevarer er bygningenes kropper, hvordan passer da argumentene om identitet og kulturell kontinuitet på den «kulturarv» som blir resultatet? Hvorfor foregi å være så opptatt av kulturell identitet og kontinuitet, hvis det allikevel bare er bevaring av materialitet som gjelder?
Som kulturminister er Giske utpekt til forvalter av bl.a. nasjonens arvesølv, gullalderkunsten. Tar han det ut av hvelvet som ble laget til det, Nasjonalgalleriet, bryter han en renningstråd i det stoffet som nasjonalarv veves av.



HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN

kunsthistoriker, kulturminneverner og stipendiat ved institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøyskolen