Stian Grøgaard, Kunstnernes Hus, 21.03.09

I januar 2009 besluttet regjeringen å tømme Nasjonalgalleriet, og å flytte samlingen til et felles museumsbygg på Vestbanetomta. Beslutningen er senere blitt bekreftet og forsterket av kulturminister Giske, i et intervju med Dagsavisen siste uke. Argumentene til grunn for beslutningen virker likevel uklare. De er både økonomiske, å beholde NG i tillegg til nybygg er å "tro på et luftslott", og bevaringstekniske. For to dager siden kunne nytilsatt direktør på Nasjonalmuseet, Audun Eckhoff, som på bestilling forklare for Aftenposten at det er helt uforsvarlig å ha bildene hengende i den gamle bygningen på grunn av den lave luftfuktigheten. Det virker nå nesten som et under at samlingen har kunnet være i Nasjonalgalleriet i over 100 år uten å ha kommet til skade. Bygningen forfaller, det er sant nok, men skjøre malerier har opp gjennom årene klart seg bra.
Nå er det slik at museer ofte er gamle bygninger. Det gjelder også i våre nordiske naboland. I går kunne vi høre på NRK P2 at direktører fra to av nasjonalmuseene i Norden ikke anbefalte samlokalisering på Vestbanen. Ledelsen i Nasjonalmuseet i Stockholm og Statens museum i København finner det dessuten fullt forsvarlig å beholde samlingen i bygninger på alder med Nasjonalgalleriet.
Undersøkelsene som er gjort omkring Nasjonalgalleriets skikkethet som museum og gevinstene ved å samlokalisere museet på Vestbanen, framstår stadig mer som et bestillingverk for departementet. Det lar seg ikke lenger skjule at å tømme Nasjonalgalleriet for den historiske samlingen, er å undergrave en ung nasjons hukommelse, og å fjerne et av hovedsymbolene for det moderne norske demokratiet.
Det er rasjonelle grunner for alle fusjonene og omorganiseringene av kultur- og kunnskapsinstitusjoner de siste ti årene, men skadevirkningene for fagmiljøene har vært store og uoversiktlige. Omorganiseringene har ikke minst flyttet beslutningsmakten inn i skjulte rom i departementet, og gir bare på overflaten inntrykk av en demokratisk prosess.
Partiet Venstre blir i dag beskyldt av kulturministeren for å vingle, fordi det vil beholde Nasjonagalleriet, men Giske har selv skiftet standpunkt fra å være skeptisk, til å bli fusjons-aktivist etter at han fikk plass i regjeringen. I dag ser vi at fusjonene går ut over umistelige verdier. En langtidsvirkning av det som har vært kalt konsolidering, er at historie og hukommelse slettes. Det er heller ikke sikkert det er noen gevinst for folkestyret når byråkratiet gjennom systematisk konsolidering utvider sin makt over kultur- og kunnskapsmiljøene i Norge.
Den statlige forvaltningen vil omorganisere, den er ikke lenger fornøyd med å forvalte. Politikere vil åpne nybygg, klippe snorer og signere reformer. Synlig forandring skal gjøre utslag på stemmeseddelen. Politikere vet at ingen blir husket for å bruke fellesmidler på vedlikehold.
Jeg vil oppfordre kunstnere og andre til å slå ring rundt Nasjonalgalleriet. Det er ikke bare Norges viktigste billedgalleri gjennom 100 år som kulturminister Giske nå vil tømme. Gjennom en politisk styrt og tvilsom saksgang er det også verdien av et politisk system som står på spill.

Stian Grøgaard