"...
På Tullinløkka har vi en folkeeiendom som i alle år har vært det best besøkte av norske museer. Et av de få kulturinstitusjonene som Norge faktisk har bygget for det formålet. Og vi er i ferd med å avvikle den! Det er jo galskap.
Og det tragiske er at man tror systemet krever det. At man er bastet og bundet til en politisk 1990-tallsmoteidé om fusjon og synergieffekt. Det finnes nå ingen som brenner for samlokaliseringen i seg selv. Men likevel dundrer prosessen videre, som et tog uten togfører – en studie i avmakt. Det er det som gjør motstanden så fortvilet. Man ser den unike kulturarven man sitter med. Man ser at Giske går rett på samme hva han støter på. "
Av Lena Lindgren
Les hele artikkel på Morgonbladet
fredag 12. juni 2009
Aksjonen Bevar/Redd Nasjonalgalleriet var tilstede ved Nasjonalmuseets mottagelse på Tullinløkka 10 juni. Ledelsen ved museet hadde invitert sine ”samarbeidspartnere” for å tale om museets fremtid.
Dette vil også være tema på den kommende paneldebatten på Litteraturhuset onsdag 26 august kl. 18.00: Nasjonalmuseet - Et museum for fremtiden?
Aksjonen delte ut tekster av internasjonale aktører som støtter bevaringen av Nasjonalgalleriet; Kunstner Jeff Wall fra USA, arkitekt/professor Michael Wilkens fra Tyskland, kunstner Magnús Pálsson fra Island. Disse tekstene er skrevet spesielt for aksjonen Redd Nasjonalgalleriet, og kan leses her på bloggen.
Foto er fra forberedelsene til aksjonen.
Dette vil også være tema på den kommende paneldebatten på Litteraturhuset onsdag 26 august kl. 18.00: Nasjonalmuseet - Et museum for fremtiden?
Aksjonen delte ut tekster av internasjonale aktører som støtter bevaringen av Nasjonalgalleriet; Kunstner Jeff Wall fra USA, arkitekt/professor Michael Wilkens fra Tyskland, kunstner Magnús Pálsson fra Island. Disse tekstene er skrevet spesielt for aksjonen Redd Nasjonalgalleriet, og kan leses her på bloggen.
Foto er fra forberedelsene til aksjonen.
torsdag 11. juni 2009
Jeff Wall støtter Redd Nasjonalgalleriet
Jeff Wall,
Kunstner, Vancouver 17.05.09
Jeg liker gamle museer, særlig når de får beholde sin opprinnelige karakter, eller i det minste ikke avviker for mye fra den. Jeg liker også nye museer, når de er gjort på en god måte. Så jeg er ingen tilhenger av gamle, i motsetning til nye museer. Jeg er bare tilhenger av gode museer. Med gode, mener jeg museer som har en viss sjel, samtidig som de har en grunnleggende kvalitet i design og utførelse. Og selvsagt en samling som det stadig er verdt å se. Enkelte gallerier og museer har etter min mening allerede en slik sjel, den individuelle, ja idiosynkratiske karakteren som vil bli stadig mer verdsatt etter som de eldes. Nasjonalgalleriet i Oslo er et sted hvor jeg fikk oppleve en presentasjon av et betydningsfullt øyeblikk i utviklingen av moderne kunst. Presentasjonen er en kombinasjon av bildene i samlingen, måten de blir presentert på, og bygningens natur. Ting har beveget seg videre fra det øyeblikket presentasjonen fanget, og situasjonen der er ikke lenger av “dagen idag”. Den er isolert i tid og rom og virker ikke lenger relatert til kunsten i dag. Men dette er en illusjon, for innfangingen av dette øyeblikket fortsetter å være tilgjengelig for samtidens erfaring. Vi kan oppsøke dette øyeblikket på nytt, hver gang vi går til Nasjonalgalleriet. Hvis dette øyeblikket var ubetydelig, ville vi ikke ha noen interesse av å oppsøke det på nytt. Men jeg tror det er betydningsfullt både for nordmenn og for utlendinger som meg. Jeg hadde en nydelig ettermiddag i rommene der samlingen alltid hadde hengt. Jeg kunne ikke tenke meg bedre forhold for å se arbeidene til Christian Krohg, Munch og andre. Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å glemme disse timene, og at denne erfaringen har påvirket mitt liv og arbeid på en eller annen meningsfull måte. Det finnes gode arkitekter som tegner gode bygninger i dag. Likevel er jeg ikke sikker på om noe kontemporært museums design innebærer noen forbedring i forhold til de rolig proporsjonerte og vakkert belyste rommene til steder som Nasjonalgalleriet. I beste fall tilbyr de en oppdatert versjon av det samme. I andre tilfeller er de rett og slett mindre gode, og representerer et forfall i måten kunst blir presentert på. Jeg har besøkt og stilt ut i en rekke museer, men jeg husker mange av dem dårligere enn jeg husker Nasjonalgalleriet. Jeg tror Nasjonalgalleriet tilhører et minkende antall optimale situasjoner for det å involvere seg i kunst. Optimale i sin smakfulle design og sitt hensyn til samlingen de beskytter, og optimale i det å bevare en følelse av hva kunst har betydd på et sted og for folk som lever der. Jeg mener det er galt å se på Nasjonalgalleriet som “gammelt”, på samme måte som det er galt se på Edvard Munchs kunst som “gammel”. Disse verkene eldes ikke slik som andre ting gjør. Måten de griper øyeblikket de ble skapt i, opphever den jordiske tidens gang og skaper et permanent nærvær. Den syke piken i Munchs bilde vil alltid være syk; hun kommer aldri til å bli frisk og hun kommer aldri til å dø. Og det forteller oss hvordan vi skal se på det museet hvor vi kan besøke henne: Det vil aldri bli samtidig og det vil aldri bli utdatert.
Last ned som PDF fil
Kunstner, Vancouver 17.05.09
Jeg liker gamle museer, særlig når de får beholde sin opprinnelige karakter, eller i det minste ikke avviker for mye fra den. Jeg liker også nye museer, når de er gjort på en god måte. Så jeg er ingen tilhenger av gamle, i motsetning til nye museer. Jeg er bare tilhenger av gode museer. Med gode, mener jeg museer som har en viss sjel, samtidig som de har en grunnleggende kvalitet i design og utførelse. Og selvsagt en samling som det stadig er verdt å se. Enkelte gallerier og museer har etter min mening allerede en slik sjel, den individuelle, ja idiosynkratiske karakteren som vil bli stadig mer verdsatt etter som de eldes. Nasjonalgalleriet i Oslo er et sted hvor jeg fikk oppleve en presentasjon av et betydningsfullt øyeblikk i utviklingen av moderne kunst. Presentasjonen er en kombinasjon av bildene i samlingen, måten de blir presentert på, og bygningens natur. Ting har beveget seg videre fra det øyeblikket presentasjonen fanget, og situasjonen der er ikke lenger av “dagen idag”. Den er isolert i tid og rom og virker ikke lenger relatert til kunsten i dag. Men dette er en illusjon, for innfangingen av dette øyeblikket fortsetter å være tilgjengelig for samtidens erfaring. Vi kan oppsøke dette øyeblikket på nytt, hver gang vi går til Nasjonalgalleriet. Hvis dette øyeblikket var ubetydelig, ville vi ikke ha noen interesse av å oppsøke det på nytt. Men jeg tror det er betydningsfullt både for nordmenn og for utlendinger som meg. Jeg hadde en nydelig ettermiddag i rommene der samlingen alltid hadde hengt. Jeg kunne ikke tenke meg bedre forhold for å se arbeidene til Christian Krohg, Munch og andre. Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å glemme disse timene, og at denne erfaringen har påvirket mitt liv og arbeid på en eller annen meningsfull måte. Det finnes gode arkitekter som tegner gode bygninger i dag. Likevel er jeg ikke sikker på om noe kontemporært museums design innebærer noen forbedring i forhold til de rolig proporsjonerte og vakkert belyste rommene til steder som Nasjonalgalleriet. I beste fall tilbyr de en oppdatert versjon av det samme. I andre tilfeller er de rett og slett mindre gode, og representerer et forfall i måten kunst blir presentert på. Jeg har besøkt og stilt ut i en rekke museer, men jeg husker mange av dem dårligere enn jeg husker Nasjonalgalleriet. Jeg tror Nasjonalgalleriet tilhører et minkende antall optimale situasjoner for det å involvere seg i kunst. Optimale i sin smakfulle design og sitt hensyn til samlingen de beskytter, og optimale i det å bevare en følelse av hva kunst har betydd på et sted og for folk som lever der. Jeg mener det er galt å se på Nasjonalgalleriet som “gammelt”, på samme måte som det er galt se på Edvard Munchs kunst som “gammel”. Disse verkene eldes ikke slik som andre ting gjør. Måten de griper øyeblikket de ble skapt i, opphever den jordiske tidens gang og skaper et permanent nærvær. Den syke piken i Munchs bilde vil alltid være syk; hun kommer aldri til å bli frisk og hun kommer aldri til å dø. Og det forteller oss hvordan vi skal se på det museet hvor vi kan besøke henne: Det vil aldri bli samtidig og det vil aldri bli utdatert.
Last ned som PDF fil
Michael Wilkens, Architekt, Germany
Oslo will jetzt auch seine Kunst für so einen spektakulären Raumsalat missbrauchen, wie man ihn im armen Bilbao oder in vergessenen Provinzstädten braucht, um Touristen anzulocken und um zu zeigen, dass man auch noch da ist. Wie denn? Jetzt auch Oslo? Und dann alles an einem zentralen Ort, so wie man es in den 70er Jahren machte? Damals ordnete man die Städte in Schubladen: Alle Museen an einen Ort! Eine Supermarkt-Strategie für den Kunsttourismus. Das sparte zwar Wachdienst und Hausmeister, ließ aber die Stadt veröden. Inzwischen empfielt unsere Zunft längst eine Strategie der Polyzentralität: urbane Vielfalt statt funktionalistischer Superzentren neben leerfallenden Läden und zurückgelassenen Kommunalbauten. Jedenfalls hat dieser zentralistische Funktionalismus hierzulande die kommunalen Museen noch nicht erreicht. Stattdessen bauen jetzt unsere Autohersteller Museen: Porsche, Volkswagen, Daimler. Dafür ist solche Star-Architektur gut geeignet. Aber um Kunst zu zeigen, besonders moderne, ist sie viel zu laut und selbstgefällig. Dafür braucht man eher großflächige Hallen, die wechselnde Ein- und Umbauten ermöglichen. Und die klassische Malerei ist in den würdevollen Altbauten des Klassizismus viel besser aufgehoben. Ich wünsche den norwegischen Freunden, dass sie diese törichten Pläne aufhalten können.
2.05.009
Michael Wilkens, Architekt, Germany.
2.05.009
Michael Wilkens, Architekt, Germany.
Michael Wilkens støtter Redd Nasjonalgalleriet
Michael Wilkens,
Arkitekt, Kassel
Nå har også Oslo bestemt seg for å misbruke kunsten sin for en spektakulær rom-salat av den typen man behøver i fattige Bilbao eller glemte provinsbyer, for å lokke til seg turister og overbevise dem om at man fremdeles finnes. Er det mulig? Nå også Oslo? Og så alt på ett sentralt sted, slik man pleide å gjøre det på 70-tallet? Den gang ordnet man byene i skuffer: Alle museer på ett sted! En supermarked-strategi for kunstturismen. Det sparte nok utlegg til vakthold og portner, men lot byen ligge øde. I mellomtiden har våre fagfolk forlengst anbefalt poli-sentralitet som strategi: Urbant mangfold i stedet for funksjonalistiske supersentra side om side med tomme butikker og forlatte offentlige bygg. Her i landet har den sentralistiske funksjonalismen i alle fall ikke nådd de offentlige museene. I stedet er det blitt våre bilprodusenter som bygger museer: Porsche, Volkswagen, Daimler. En slik stjernearkitektur egner seg godt til det. Men for å vise kunst, selv moderne kunst, er den altfor høylytt og selvtilfreds. Til det trengs snarere haller med store flater, som gir muligheter for vekslende inn- og ombygginger. Og det klassiske maleriet løftes langt bedre fram i gamle, ærverdige, klassisistiske bygninger.
Jeg ønsker for mine norske venner at de klarer å stanse disse tåpelige planene.
Last ned som PDF
Arkitekt, Kassel
Nå har også Oslo bestemt seg for å misbruke kunsten sin for en spektakulær rom-salat av den typen man behøver i fattige Bilbao eller glemte provinsbyer, for å lokke til seg turister og overbevise dem om at man fremdeles finnes. Er det mulig? Nå også Oslo? Og så alt på ett sentralt sted, slik man pleide å gjøre det på 70-tallet? Den gang ordnet man byene i skuffer: Alle museer på ett sted! En supermarked-strategi for kunstturismen. Det sparte nok utlegg til vakthold og portner, men lot byen ligge øde. I mellomtiden har våre fagfolk forlengst anbefalt poli-sentralitet som strategi: Urbant mangfold i stedet for funksjonalistiske supersentra side om side med tomme butikker og forlatte offentlige bygg. Her i landet har den sentralistiske funksjonalismen i alle fall ikke nådd de offentlige museene. I stedet er det blitt våre bilprodusenter som bygger museer: Porsche, Volkswagen, Daimler. En slik stjernearkitektur egner seg godt til det. Men for å vise kunst, selv moderne kunst, er den altfor høylytt og selvtilfreds. Til det trengs snarere haller med store flater, som gir muligheter for vekslende inn- og ombygginger. Og det klassiske maleriet løftes langt bedre fram i gamle, ærverdige, klassisistiske bygninger.
Jeg ønsker for mine norske venner at de klarer å stanse disse tåpelige planene.
Last ned som PDF
Magnús Pálsson støtter Redd Nasjonalgalleriet
Magnús Pálsson,
artist, Reykjavík 03.06. 2009
It is rather sad that the Norwegian Ministry of Culture should be fanatically focused on uniting all the major museums in Oslo under one roof. The idea seems to be that the entire Norwegian art and craft scene and history can be viewed in a few hours because it wll seem more efficient and modern yuppie-day man does not have the time to spend on art. No time to think, enjoy, feel and meditate with art.
A few years ago London had a lot of incentive to follow this trend when modern art in this capital city needed space. The British did however not break up the pattern of individual museums. They converted the old Bankside Power Station into the new Tate Modern, extended the National Gallery by the Sainsbury Wing and brought new life to the functioning of old institutions like the Tate Gallery, The Victoria and Albert Museum and even the National Portrait Gallery. This policy seems to have worked well in London and the Tate Modern is now one of the most successful cultural institutions in the world.
Magnús Pálsson, artist, Reykjavík
Les innlegg på norsk (PDF)
artist, Reykjavík 03.06. 2009
It is rather sad that the Norwegian Ministry of Culture should be fanatically focused on uniting all the major museums in Oslo under one roof. The idea seems to be that the entire Norwegian art and craft scene and history can be viewed in a few hours because it wll seem more efficient and modern yuppie-day man does not have the time to spend on art. No time to think, enjoy, feel and meditate with art.
A few years ago London had a lot of incentive to follow this trend when modern art in this capital city needed space. The British did however not break up the pattern of individual museums. They converted the old Bankside Power Station into the new Tate Modern, extended the National Gallery by the Sainsbury Wing and brought new life to the functioning of old institutions like the Tate Gallery, The Victoria and Albert Museum and even the National Portrait Gallery. This policy seems to have worked well in London and the Tate Modern is now one of the most successful cultural institutions in the world.
Magnús Pálsson, artist, Reykjavík
Les innlegg på norsk (PDF)
From Jeff Wall
I like old museums, especially when they retain their original character, or at least don’t depart too much from it. I also like new ones, when they are done well. So I am not a supporter of old as opposed to new museums. I am only a supporter of good ones. By good, I mean ones that have a certain soul, as well as having fundamental quality in the design and execution. And of course, whose collections are worth seeing repeatedly. I think some new galleries and museums already do have that kind of soul, that individual, even idiosyncratic character that will be appreciated more and more as they age. The National Gallery in Oslo is a place where I experienced the presentation of a significant moment in the evolution of modern art. The presentation is a combination of the pictures in the collection, the way they are presented, and the nature of the building. Things have moved on from the moment captured in that presentation, and the situation there is no longer ‘of the moment’. It is isolated in time and space and it seems not to be related to the art of the present. But this is an illusion because the capture of this moment continues to be available to contemporary experience. We can revisit that moment any time we enter the National Gallery. If the moment were insignificant, we would not likely be very interested in revisiting it. But I believe it is significant, both for the Norwegian people and for foreigners like me. I had a beautiful afternoon looking at the collection in the rooms in which it was originally installed. I could not think of a better way to look at the work of Christian Krohg, Munch, and others. I am sure I will never forget those hours and that the experience has affected my life and work in some meaningful way. There are good architects making good buildings today; but I am not sure whether any contemporary museum designs improve on the serenely proportioned and beautifully lit rooms of places like the National Gallery. At best, they provide an up-to-date version of the same thing. Otherwise, they are simply less good, and therefore represent a decline in the manner of presenting works of art. I’ve visited and exhibited in scores of museums, but I remember many of them less than I do the National Gallery. I believe the National Gallery is one of a diminishing number of superb situations for engaging with art. Superb in their tasteful design and regard for the collections they protect, and superb in preserving a sense of what the art has meant in the place and to the people who live there. I think it is wrong to look at the National Gallery as ‘old’, just as it is wrong to look at the art of Edvard Munch as ‘old’. These accomplishments do not age the way other things do. Their capture of the moment in which they were created banishes the mundane passing of time and creates a permanent present. The sick girl in Munch’s picture will always be ill; she will never recover and she will never die. And that tells us about how to look at the museum where that girl can be visited: it will never be contemporary and it will never be outmoded.
Dear Carina & Ingrid,
Here’s a note about the gallery and how I see it.
I hope it will be of some help.best regards,
Jeff
Dear Carina & Ingrid,
Here’s a note about the gallery and how I see it.
I hope it will be of some help.best regards,
Jeff
onsdag 10. juni 2009
Trøbbel på Tullinløkka - Lotte Sandberg, Aftenposten
Fredag utløper arkitektenes frist for forslag til et samlokalisert Nasjonalmuseum. Men hva skal skje med Nasjonalgalleriet – og med motstanden mot avvikling?
I DAG holder Nasjonalmuseets ledelse mottagelse på Tullinløkka. Mens direktør Audun Eckhoff orienterer om «museets muligheter», vil imidlertid aksjonen «Bevar Nasjonalgalleriet» dele ut tekster fra internasjonale aktører, som kunstneren Jeff Wall. Verden følger med.
Stortingsvalg
Alle offentlige meldinger om Nasjonalmuseet, og det er ikke få, forutsetter et rehabilitert Nasjonalgalleri – inntil kulturminister Trond Giske i fjor lanserte forslaget om å samlokalisere Nasjonalmuseet i et nybygg på Vestbanen, og Statsbygg fulgte opp med rapport som konkluderer med at Tullinløkkas tradisjonsrike bygning er uegnet for sin samling. Man skal være nokså naiv for ikke å se den politiske bestillingen.
Protestunderskrifter, demonstrasjoner og motargumenter fra betydelige deler av norsk kulturliv, Nasjonalgalleriets venneforening og ekspertise på restaurering og bygganalyse er møtt med politisk arroganse og fravær av faglige forklaringer. Spørsmålet er om høstens valg vil merkes av motstanden: En undersøkelse foretatt av Visendi AS viser at bevaring av Nasjonalgalleriet betyr mye for hele 103 299 velgere i Oslo og Akershus.
Avspist
Et påstått klimaproblem er hovedargument for å avviklingen. Man kan undre seg over den plutselige omsorgen idet Nasjonalgalleriet har fått forfalle gjennom år, kunsten hittil ikke har tatt skade av sine omgivelser, og Vestbane-tomten innebærer fare for flomskader.
I stedet for å imøtekomme opposisjonens krav om en stortingsbehandling, ble landets øverste politiske myndighet avspist med Giskes «utfyllende orientering» under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. «Dette burde vært lagt frem som egen sak, ikke som vedlegg til finanskomiteens arbeid med å se på den økonomiske situasjonen i landet,» uttalte Venstrepolitiker Trine Skei Grande (Dagsavisen 15.5).
Reviderts forslag refererte til «klimakrav» om luftfuktighet på 40-65% og temperatur rundt 20 grader. Er Nasjonalgalleriets akutte klimasituasjon satt på spissen fordi flytting og samlokalisering er forhåndsvedtatt på politisk grunnlag? Den internasjonale museumsorganisasjon ICOM opererer i hvert fall ikke lenger med idealkrav, da slike ville ført til stengning av en rekke museer verden over. I stedet legges det vekt på at gjenstander ikke bør flyttes til et klima som er vesensforskjellig fra det vante.
Andre land ivaretar sine aldrende museumsbygninger og bruker dem til sine formål – Nationalmuseum i Stockholm er nærmeste eksempel. Hvorfor er det umulig å finne en konstruktiv løsning for Oslo?
Nybygg
De nå fusjonerte museenes historie viser at kvaliteten på forskning, formidling, bevaring og samarbeid er uløselig knyttet til særkompetanser. Konsekvensen må være at Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet få være i sine eksisterende lokaler – med de rehabiliteringer og utvidelser som er påkrevet, mens Vestbane-planene modifiseres til et nybygg for samtidskunst, samt enkelte fellesfunksjoner.
Gjennom en slik løsning kan Nasjonalmuseet finne sin form, og hvem ønsker ikke det?
Lotte Sandberg, Aftenposten 10.06.2009
I DAG holder Nasjonalmuseets ledelse mottagelse på Tullinløkka. Mens direktør Audun Eckhoff orienterer om «museets muligheter», vil imidlertid aksjonen «Bevar Nasjonalgalleriet» dele ut tekster fra internasjonale aktører, som kunstneren Jeff Wall. Verden følger med.
Stortingsvalg
Alle offentlige meldinger om Nasjonalmuseet, og det er ikke få, forutsetter et rehabilitert Nasjonalgalleri – inntil kulturminister Trond Giske i fjor lanserte forslaget om å samlokalisere Nasjonalmuseet i et nybygg på Vestbanen, og Statsbygg fulgte opp med rapport som konkluderer med at Tullinløkkas tradisjonsrike bygning er uegnet for sin samling. Man skal være nokså naiv for ikke å se den politiske bestillingen.
Protestunderskrifter, demonstrasjoner og motargumenter fra betydelige deler av norsk kulturliv, Nasjonalgalleriets venneforening og ekspertise på restaurering og bygganalyse er møtt med politisk arroganse og fravær av faglige forklaringer. Spørsmålet er om høstens valg vil merkes av motstanden: En undersøkelse foretatt av Visendi AS viser at bevaring av Nasjonalgalleriet betyr mye for hele 103 299 velgere i Oslo og Akershus.
Avspist
Et påstått klimaproblem er hovedargument for å avviklingen. Man kan undre seg over den plutselige omsorgen idet Nasjonalgalleriet har fått forfalle gjennom år, kunsten hittil ikke har tatt skade av sine omgivelser, og Vestbane-tomten innebærer fare for flomskader.
I stedet for å imøtekomme opposisjonens krav om en stortingsbehandling, ble landets øverste politiske myndighet avspist med Giskes «utfyllende orientering» under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. «Dette burde vært lagt frem som egen sak, ikke som vedlegg til finanskomiteens arbeid med å se på den økonomiske situasjonen i landet,» uttalte Venstrepolitiker Trine Skei Grande (Dagsavisen 15.5).
Reviderts forslag refererte til «klimakrav» om luftfuktighet på 40-65% og temperatur rundt 20 grader. Er Nasjonalgalleriets akutte klimasituasjon satt på spissen fordi flytting og samlokalisering er forhåndsvedtatt på politisk grunnlag? Den internasjonale museumsorganisasjon ICOM opererer i hvert fall ikke lenger med idealkrav, da slike ville ført til stengning av en rekke museer verden over. I stedet legges det vekt på at gjenstander ikke bør flyttes til et klima som er vesensforskjellig fra det vante.
Andre land ivaretar sine aldrende museumsbygninger og bruker dem til sine formål – Nationalmuseum i Stockholm er nærmeste eksempel. Hvorfor er det umulig å finne en konstruktiv løsning for Oslo?
Nybygg
De nå fusjonerte museenes historie viser at kvaliteten på forskning, formidling, bevaring og samarbeid er uløselig knyttet til særkompetanser. Konsekvensen må være at Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet få være i sine eksisterende lokaler – med de rehabiliteringer og utvidelser som er påkrevet, mens Vestbane-planene modifiseres til et nybygg for samtidskunst, samt enkelte fellesfunksjoner.
Gjennom en slik løsning kan Nasjonalmuseet finne sin form, og hvem ønsker ikke det?
Lotte Sandberg, Aftenposten 10.06.2009
Kulturkomité på Stortinget krever ny behandling
Innst. S. nr. 324 (2008–2009) (Midlertidig)
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Olemic Thommessen, Hans Olav Syversen og Trine Skei Grande om at Stortinget får behandle en sak om Nasjonalmuseets fremtidige innretning, lokalisering mv.
Dokument nr. 8:65 (2008–2009)
Les hele saken på Stortingets nettsted
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Olemic Thommessen, Hans Olav Syversen og Trine Skei Grande om at Stortinget får behandle en sak om Nasjonalmuseets fremtidige innretning, lokalisering mv.
Dokument nr. 8:65 (2008–2009)
Les hele saken på Stortingets nettsted
Høyre vil rive Vestbanen
På fredag går fristen ut for å levere forslag til et nytt nasjonalmuseum på Vestbanen i Oslo. Nå åpner Høyres stortingsrepresentant Olemic Thommessen for å rive det eksisterende, og fredede, bygningen for å gi større plass til et signalbygg.
Les mer på NRK og Dagsavisen
Les mer på NRK og Dagsavisen
Takk for alle som støtter bevaring av Nasjonalgalleriet
Alle signaturer som kom før 25. april er samlet i en perm.Det er fremdeles mulig å gi din støtte, send e-post til
tirsdag 9. juni 2009
Eit forsvar for Nasjonalgalleriet
I innlegget Vestbanen gir muligheter, 2.6., lanserer AP-nestor Britt Hildeng ei slags materialisering av Nasjonalmusé-mastodonten på Vestbana meir snarlikt ei spegling av forsvarsfestninga tvers over bukta. Meir likt det enn den slottsliknande kjøpesenteraktige bygningen som ministeren har fått på netthinna. Men dei snakkar likevel om eksakt same byggverk. For meir er det systemet og det administrative grepet som gjeld enn det å huse kunst. Dette har dei til felles.
Kva forsvarsverket til Hildeng skal forsvare, står meg meir som uklart. Medan eg undrar meg flyr tankane snart til Nasjonen, snart til 1814 og snart til det nye forretningsimperiet Norge - men kanskje er det sjølvaste ministeren ho verjer? Som ein fronkjempar mot dei mange tusen røystene som brått og ubehageleg har trua hans våte draum på trappa til noko skikkeleg stort, vassar ho ut i felten. Assosiasjonen min til kunst forblir her mest ein negasjon.
Ein dag stod eg under Ekebergåsen og kasta eit tilfeldig blikk ned mot byen. Det var som ei slags storslått New York-skyline-filmkulisse var i ferd med å reise seg der nede, som om ei slags enorm anløpsfasade mot cruiseskipsinnseglinga sakte tok form. -Men det er da ikkje sjøvegen folk flest kjem hit til landet, kva er vitsen, tenkte eg, - folk kjem via Gardermoen! Får nokon i det heile tatt eventyret med seg?
Eg har leita med lys og lykte hos Giske denne våren, likeeins som i Hildeng sitt utspel tirsdag, leita etter eitt einaste argument som fungerer, etter gullkorn som gir kunstverda eit truverdig løft, leita som i tørrdokk gjenom livlaus lesing så eg kunne sovne, - utan å finne.
Samlokalisering er mantraet. Vi har høyrt det før, like tilforlateleg, som nesten hyggeleg. Men det er altså ikkje storleiken ting kjem an på, det veit vi jo, storleik imponerer ikkje meir enn eit frø, enn eit atom, enn ei stjerne, ikkje meir enn det minste kunstverket ein veit om eller kan tenkje seg.
Det eg finn i tanke og tale hos Giske og hans våpendragar er ei ufatteleg diger maktarroganse mot alle dei som har via - og som nå og i framtida vil vie - liva sine til å halde opent eit sårt og evig tiltrengt rom for kunst, også her til lands. Ikkje som flatklemde fasadar mot eit utland. Kunst er ikkje foreinleg med politisk maktrasjonalisme, like lite som kunsten held seg med landegrenser. Det er ikkje nasjonalisme å ville forsvare Nasjonalgalleriet i Norge. Det er tvert imot; å forsvare Nasjonalgalleriet er å ta vare på ein liten diamant på ein rund planet i ei stor og grenselaus verd, skapt av eit heilt anna stoff enn akkuttfølt politisk ambisjon.
Gunnhild Bakke
bildekunstnar
Publisert i Aftenposten Aften 09.06. 2009
Kva forsvarsverket til Hildeng skal forsvare, står meg meir som uklart. Medan eg undrar meg flyr tankane snart til Nasjonen, snart til 1814 og snart til det nye forretningsimperiet Norge - men kanskje er det sjølvaste ministeren ho verjer? Som ein fronkjempar mot dei mange tusen røystene som brått og ubehageleg har trua hans våte draum på trappa til noko skikkeleg stort, vassar ho ut i felten. Assosiasjonen min til kunst forblir her mest ein negasjon.
Ein dag stod eg under Ekebergåsen og kasta eit tilfeldig blikk ned mot byen. Det var som ei slags storslått New York-skyline-filmkulisse var i ferd med å reise seg der nede, som om ei slags enorm anløpsfasade mot cruiseskipsinnseglinga sakte tok form. -Men det er da ikkje sjøvegen folk flest kjem hit til landet, kva er vitsen, tenkte eg, - folk kjem via Gardermoen! Får nokon i det heile tatt eventyret med seg?
Eg har leita med lys og lykte hos Giske denne våren, likeeins som i Hildeng sitt utspel tirsdag, leita etter eitt einaste argument som fungerer, etter gullkorn som gir kunstverda eit truverdig løft, leita som i tørrdokk gjenom livlaus lesing så eg kunne sovne, - utan å finne.
Samlokalisering er mantraet. Vi har høyrt det før, like tilforlateleg, som nesten hyggeleg. Men det er altså ikkje storleiken ting kjem an på, det veit vi jo, storleik imponerer ikkje meir enn eit frø, enn eit atom, enn ei stjerne, ikkje meir enn det minste kunstverket ein veit om eller kan tenkje seg.
Det eg finn i tanke og tale hos Giske og hans våpendragar er ei ufatteleg diger maktarroganse mot alle dei som har via - og som nå og i framtida vil vie - liva sine til å halde opent eit sårt og evig tiltrengt rom for kunst, også her til lands. Ikkje som flatklemde fasadar mot eit utland. Kunst er ikkje foreinleg med politisk maktrasjonalisme, like lite som kunsten held seg med landegrenser. Det er ikkje nasjonalisme å ville forsvare Nasjonalgalleriet i Norge. Det er tvert imot; å forsvare Nasjonalgalleriet er å ta vare på ein liten diamant på ein rund planet i ei stor og grenselaus verd, skapt av eit heilt anna stoff enn akkuttfølt politisk ambisjon.
Gunnhild Bakke
bildekunstnar
Publisert i Aftenposten Aften 09.06. 2009
torsdag 4. juni 2009
Ap`s kulturorakel Brit Hildeng`sin visjon av Vestbanen
".....
Gjennom samlokalisering vil vi få et formidlingssenter for visuell kunst som vil gi publikum lett tilgang til et mangfold av kunstuttrykk, på tvers av innarbeidede sjangergrenser og tidsperioder. I tillegg vil vi kunne finne felles løsninger og fleksible publikums- og utstillingslokaler som gjør det mulig for museet å stille ut et representativt utvalg av sine samlinger. Dermed vil det være mulig å vise større deler av museets samlinger enn i dag, og i større grad ta imot gjesteutstillinger. Slik jeg ser det vil disse mulighetene for videre utvikling ikke kunne oppnås dersom den eksisterende lokalisering av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museum for samtidskunst i sine nåværende lokaler blir opprettholdt.
...."
av Brit Hildeng
Les hele artikkel på nettsidene til Arbeiderpartiet
(Publisert 13.05.2009 Nettsidene til Arbeiderpartiet og 02.06.2009 Aftenposten Aften)
Gjennom samlokalisering vil vi få et formidlingssenter for visuell kunst som vil gi publikum lett tilgang til et mangfold av kunstuttrykk, på tvers av innarbeidede sjangergrenser og tidsperioder. I tillegg vil vi kunne finne felles løsninger og fleksible publikums- og utstillingslokaler som gjør det mulig for museet å stille ut et representativt utvalg av sine samlinger. Dermed vil det være mulig å vise større deler av museets samlinger enn i dag, og i større grad ta imot gjesteutstillinger. Slik jeg ser det vil disse mulighetene for videre utvikling ikke kunne oppnås dersom den eksisterende lokalisering av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museum for samtidskunst i sine nåværende lokaler blir opprettholdt.
...."
av Brit Hildeng
Les hele artikkel på nettsidene til Arbeiderpartiet
(Publisert 13.05.2009 Nettsidene til Arbeiderpartiet og 02.06.2009 Aftenposten Aften)
Publikum flykter fra Statens Museum for Kunst i København.
Karsten Orth, direktør for Statens Museum for Kunst, må sande, at 2008 ikke faldt i publikums smag. I hvert fald blev hver fjerde besøgende væk sidste år i forhold til 2007.
(08. jan. 2009 )
Les hele artikkel
(08. jan. 2009 )
Les hele artikkel
