En fersk rapport imøtegår Statsbyggs kostnadsberegninger og pessimistiske forestilling om uløselige klimaforhold. Nå gjenstår politikernes verdivalg.
NÅ FORELIGGER «motrapporten» Nasjonalgalleriet – strategi for bevaring og oppgradering, utarbeidet av arkitektene i aksjonen Bevar Nasjonalgalleriet i samarbeid med toneangivende fageksperter.
Oppsiktsvekkende nok påviser den at Regjeringens vedtak om å avvikle Nasjonalgalleriet til fordel for samlokalisering i nybygg på Vestbanen, er basert på et feilaktig grunnlag. Forhåpentlig vil opplysningene lede til en ny vurdering av saken.
Bestillingsverk.
Statsbyggs beregning av både kostnader og areal møter motbør. Det er som kjent nettopp Statsbyggs stipuleringer som har påvirket Kulturdepartementet og Regjeringen til å ville samlokalisere tre av Nasjonalmuseets institusjoner: Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Samtidskunstmuseet.
Arkitektene Fredrik Torp, Erik Collett og Kristian Vårvik dokumenterer skyhøye kostnader for å oppnå et oppgradert Nasjonalgalleri: 73000 kroner pr. kvadratmeter. Selv kommer de ned i 42000 pr. kvadratmeter. I tillegg presenterer de en konstruktiv løsning på klimatekniske forhold i Nasjonalgalleriet, som Statsbygg fremstiller som nærmest uløselige.
Dette innebærer blant annet at man bygger «et nytt rom i rommet» – en isolerende glassvegg som stopper skadelig fuktvandring.
Tullinløkka.
I tillegg foreslår rapporten en interessant oppgradering og utvidelse av det nåværende Nasjonalgalleriet: Man legger til en ny, vestvendt inngang på Tullinløkkasiden, som dermed knytter museet tettere til plassen. Det påpekes at også Historisk museum kan få bedre kontakt med Tullinløkka.
Ved å senke gulvet i Nasjonalgalleriets underetasje kan man ifølge rapporten både legge inngangen der, samt få en ny bruksetasje – til eksempelvis publikumsfasiliteter som museumsbutikk, kafé, vrimleområde og bibliotek. Grepet frigjør adskillig mer plass til utstillingsformål.
Finansieringen løses på følgende vis: Man trekker 9000 kvadratmeter, Nasjonalgalleriets samlede areal, ut fra Vestbaneprosjektet. Dette letter en allerede overbelastet tomt med 17 prosent, samtidig som midler frigjøres. Statsbygg stipulerte 58000 kroner pr. kvadratmeter – og multiplisert med arealet er dette også nok til å realisere Tullinløkka som park.
Slik kan vi få i pose og sekk: Beholde og oppgradere Nasjonalgalleriet, samt forbedre dets tilknytning til den omkringliggende byen. Og ikke minst: Vestbane-tomten kan forbeholdes et nødvendig nybygg for samtidskunsten.
Verdivalg.
Rapportens oppsiktsvekkende innhold gir håp om en fornyet behandling av Nasjonalgalleriets stilling. Til nå har man ikke inkludert et vesentlig argument i spørsmålet om avvikling av Nasjonalgalleriet: Dets historiske betydning for Oslo og Norge. Og når nå areal- og pengespørsmålene er så å si ryddet av veien, gjenstår det viktige verdivalget: Bevar Nasjonalgalleriet.
Lotte Sandberg, Aftenposten 15.09. 2009
Viser innlegg med etiketten Aftenposten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Aftenposten. Vis alle innlegg
onsdag 10. juni 2009
Trøbbel på Tullinløkka - Lotte Sandberg, Aftenposten
Fredag utløper arkitektenes frist for forslag til et samlokalisert Nasjonalmuseum. Men hva skal skje med Nasjonalgalleriet – og med motstanden mot avvikling?
I DAG holder Nasjonalmuseets ledelse mottagelse på Tullinløkka. Mens direktør Audun Eckhoff orienterer om «museets muligheter», vil imidlertid aksjonen «Bevar Nasjonalgalleriet» dele ut tekster fra internasjonale aktører, som kunstneren Jeff Wall. Verden følger med.
Stortingsvalg
Alle offentlige meldinger om Nasjonalmuseet, og det er ikke få, forutsetter et rehabilitert Nasjonalgalleri – inntil kulturminister Trond Giske i fjor lanserte forslaget om å samlokalisere Nasjonalmuseet i et nybygg på Vestbanen, og Statsbygg fulgte opp med rapport som konkluderer med at Tullinløkkas tradisjonsrike bygning er uegnet for sin samling. Man skal være nokså naiv for ikke å se den politiske bestillingen.
Protestunderskrifter, demonstrasjoner og motargumenter fra betydelige deler av norsk kulturliv, Nasjonalgalleriets venneforening og ekspertise på restaurering og bygganalyse er møtt med politisk arroganse og fravær av faglige forklaringer. Spørsmålet er om høstens valg vil merkes av motstanden: En undersøkelse foretatt av Visendi AS viser at bevaring av Nasjonalgalleriet betyr mye for hele 103 299 velgere i Oslo og Akershus.
Avspist
Et påstått klimaproblem er hovedargument for å avviklingen. Man kan undre seg over den plutselige omsorgen idet Nasjonalgalleriet har fått forfalle gjennom år, kunsten hittil ikke har tatt skade av sine omgivelser, og Vestbane-tomten innebærer fare for flomskader.
I stedet for å imøtekomme opposisjonens krav om en stortingsbehandling, ble landets øverste politiske myndighet avspist med Giskes «utfyllende orientering» under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. «Dette burde vært lagt frem som egen sak, ikke som vedlegg til finanskomiteens arbeid med å se på den økonomiske situasjonen i landet,» uttalte Venstrepolitiker Trine Skei Grande (Dagsavisen 15.5).
Reviderts forslag refererte til «klimakrav» om luftfuktighet på 40-65% og temperatur rundt 20 grader. Er Nasjonalgalleriets akutte klimasituasjon satt på spissen fordi flytting og samlokalisering er forhåndsvedtatt på politisk grunnlag? Den internasjonale museumsorganisasjon ICOM opererer i hvert fall ikke lenger med idealkrav, da slike ville ført til stengning av en rekke museer verden over. I stedet legges det vekt på at gjenstander ikke bør flyttes til et klima som er vesensforskjellig fra det vante.
Andre land ivaretar sine aldrende museumsbygninger og bruker dem til sine formål – Nationalmuseum i Stockholm er nærmeste eksempel. Hvorfor er det umulig å finne en konstruktiv løsning for Oslo?
Nybygg
De nå fusjonerte museenes historie viser at kvaliteten på forskning, formidling, bevaring og samarbeid er uløselig knyttet til særkompetanser. Konsekvensen må være at Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet få være i sine eksisterende lokaler – med de rehabiliteringer og utvidelser som er påkrevet, mens Vestbane-planene modifiseres til et nybygg for samtidskunst, samt enkelte fellesfunksjoner.
Gjennom en slik løsning kan Nasjonalmuseet finne sin form, og hvem ønsker ikke det?
Lotte Sandberg, Aftenposten 10.06.2009
I DAG holder Nasjonalmuseets ledelse mottagelse på Tullinløkka. Mens direktør Audun Eckhoff orienterer om «museets muligheter», vil imidlertid aksjonen «Bevar Nasjonalgalleriet» dele ut tekster fra internasjonale aktører, som kunstneren Jeff Wall. Verden følger med.
Stortingsvalg
Alle offentlige meldinger om Nasjonalmuseet, og det er ikke få, forutsetter et rehabilitert Nasjonalgalleri – inntil kulturminister Trond Giske i fjor lanserte forslaget om å samlokalisere Nasjonalmuseet i et nybygg på Vestbanen, og Statsbygg fulgte opp med rapport som konkluderer med at Tullinløkkas tradisjonsrike bygning er uegnet for sin samling. Man skal være nokså naiv for ikke å se den politiske bestillingen.
Protestunderskrifter, demonstrasjoner og motargumenter fra betydelige deler av norsk kulturliv, Nasjonalgalleriets venneforening og ekspertise på restaurering og bygganalyse er møtt med politisk arroganse og fravær av faglige forklaringer. Spørsmålet er om høstens valg vil merkes av motstanden: En undersøkelse foretatt av Visendi AS viser at bevaring av Nasjonalgalleriet betyr mye for hele 103 299 velgere i Oslo og Akershus.
Avspist
Et påstått klimaproblem er hovedargument for å avviklingen. Man kan undre seg over den plutselige omsorgen idet Nasjonalgalleriet har fått forfalle gjennom år, kunsten hittil ikke har tatt skade av sine omgivelser, og Vestbane-tomten innebærer fare for flomskader.
I stedet for å imøtekomme opposisjonens krav om en stortingsbehandling, ble landets øverste politiske myndighet avspist med Giskes «utfyllende orientering» under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. «Dette burde vært lagt frem som egen sak, ikke som vedlegg til finanskomiteens arbeid med å se på den økonomiske situasjonen i landet,» uttalte Venstrepolitiker Trine Skei Grande (Dagsavisen 15.5).
Reviderts forslag refererte til «klimakrav» om luftfuktighet på 40-65% og temperatur rundt 20 grader. Er Nasjonalgalleriets akutte klimasituasjon satt på spissen fordi flytting og samlokalisering er forhåndsvedtatt på politisk grunnlag? Den internasjonale museumsorganisasjon ICOM opererer i hvert fall ikke lenger med idealkrav, da slike ville ført til stengning av en rekke museer verden over. I stedet legges det vekt på at gjenstander ikke bør flyttes til et klima som er vesensforskjellig fra det vante.
Andre land ivaretar sine aldrende museumsbygninger og bruker dem til sine formål – Nationalmuseum i Stockholm er nærmeste eksempel. Hvorfor er det umulig å finne en konstruktiv løsning for Oslo?
Nybygg
De nå fusjonerte museenes historie viser at kvaliteten på forskning, formidling, bevaring og samarbeid er uløselig knyttet til særkompetanser. Konsekvensen må være at Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet få være i sine eksisterende lokaler – med de rehabiliteringer og utvidelser som er påkrevet, mens Vestbane-planene modifiseres til et nybygg for samtidskunst, samt enkelte fellesfunksjoner.
Gjennom en slik løsning kan Nasjonalmuseet finne sin form, og hvem ønsker ikke det?
Lotte Sandberg, Aftenposten 10.06.2009
tirsdag 9. juni 2009
Eit forsvar for Nasjonalgalleriet
I innlegget Vestbanen gir muligheter, 2.6., lanserer AP-nestor Britt Hildeng ei slags materialisering av Nasjonalmusé-mastodonten på Vestbana meir snarlikt ei spegling av forsvarsfestninga tvers over bukta. Meir likt det enn den slottsliknande kjøpesenteraktige bygningen som ministeren har fått på netthinna. Men dei snakkar likevel om eksakt same byggverk. For meir er det systemet og det administrative grepet som gjeld enn det å huse kunst. Dette har dei til felles.
Kva forsvarsverket til Hildeng skal forsvare, står meg meir som uklart. Medan eg undrar meg flyr tankane snart til Nasjonen, snart til 1814 og snart til det nye forretningsimperiet Norge - men kanskje er det sjølvaste ministeren ho verjer? Som ein fronkjempar mot dei mange tusen røystene som brått og ubehageleg har trua hans våte draum på trappa til noko skikkeleg stort, vassar ho ut i felten. Assosiasjonen min til kunst forblir her mest ein negasjon.
Ein dag stod eg under Ekebergåsen og kasta eit tilfeldig blikk ned mot byen. Det var som ei slags storslått New York-skyline-filmkulisse var i ferd med å reise seg der nede, som om ei slags enorm anløpsfasade mot cruiseskipsinnseglinga sakte tok form. -Men det er da ikkje sjøvegen folk flest kjem hit til landet, kva er vitsen, tenkte eg, - folk kjem via Gardermoen! Får nokon i det heile tatt eventyret med seg?
Eg har leita med lys og lykte hos Giske denne våren, likeeins som i Hildeng sitt utspel tirsdag, leita etter eitt einaste argument som fungerer, etter gullkorn som gir kunstverda eit truverdig løft, leita som i tørrdokk gjenom livlaus lesing så eg kunne sovne, - utan å finne.
Samlokalisering er mantraet. Vi har høyrt det før, like tilforlateleg, som nesten hyggeleg. Men det er altså ikkje storleiken ting kjem an på, det veit vi jo, storleik imponerer ikkje meir enn eit frø, enn eit atom, enn ei stjerne, ikkje meir enn det minste kunstverket ein veit om eller kan tenkje seg.
Det eg finn i tanke og tale hos Giske og hans våpendragar er ei ufatteleg diger maktarroganse mot alle dei som har via - og som nå og i framtida vil vie - liva sine til å halde opent eit sårt og evig tiltrengt rom for kunst, også her til lands. Ikkje som flatklemde fasadar mot eit utland. Kunst er ikkje foreinleg med politisk maktrasjonalisme, like lite som kunsten held seg med landegrenser. Det er ikkje nasjonalisme å ville forsvare Nasjonalgalleriet i Norge. Det er tvert imot; å forsvare Nasjonalgalleriet er å ta vare på ein liten diamant på ein rund planet i ei stor og grenselaus verd, skapt av eit heilt anna stoff enn akkuttfølt politisk ambisjon.
Gunnhild Bakke
bildekunstnar
Publisert i Aftenposten Aften 09.06. 2009
Kva forsvarsverket til Hildeng skal forsvare, står meg meir som uklart. Medan eg undrar meg flyr tankane snart til Nasjonen, snart til 1814 og snart til det nye forretningsimperiet Norge - men kanskje er det sjølvaste ministeren ho verjer? Som ein fronkjempar mot dei mange tusen røystene som brått og ubehageleg har trua hans våte draum på trappa til noko skikkeleg stort, vassar ho ut i felten. Assosiasjonen min til kunst forblir her mest ein negasjon.
Ein dag stod eg under Ekebergåsen og kasta eit tilfeldig blikk ned mot byen. Det var som ei slags storslått New York-skyline-filmkulisse var i ferd med å reise seg der nede, som om ei slags enorm anløpsfasade mot cruiseskipsinnseglinga sakte tok form. -Men det er da ikkje sjøvegen folk flest kjem hit til landet, kva er vitsen, tenkte eg, - folk kjem via Gardermoen! Får nokon i det heile tatt eventyret med seg?
Eg har leita med lys og lykte hos Giske denne våren, likeeins som i Hildeng sitt utspel tirsdag, leita etter eitt einaste argument som fungerer, etter gullkorn som gir kunstverda eit truverdig løft, leita som i tørrdokk gjenom livlaus lesing så eg kunne sovne, - utan å finne.
Samlokalisering er mantraet. Vi har høyrt det før, like tilforlateleg, som nesten hyggeleg. Men det er altså ikkje storleiken ting kjem an på, det veit vi jo, storleik imponerer ikkje meir enn eit frø, enn eit atom, enn ei stjerne, ikkje meir enn det minste kunstverket ein veit om eller kan tenkje seg.
Det eg finn i tanke og tale hos Giske og hans våpendragar er ei ufatteleg diger maktarroganse mot alle dei som har via - og som nå og i framtida vil vie - liva sine til å halde opent eit sårt og evig tiltrengt rom for kunst, også her til lands. Ikkje som flatklemde fasadar mot eit utland. Kunst er ikkje foreinleg med politisk maktrasjonalisme, like lite som kunsten held seg med landegrenser. Det er ikkje nasjonalisme å ville forsvare Nasjonalgalleriet i Norge. Det er tvert imot; å forsvare Nasjonalgalleriet er å ta vare på ein liten diamant på ein rund planet i ei stor og grenselaus verd, skapt av eit heilt anna stoff enn akkuttfølt politisk ambisjon.
Gunnhild Bakke
bildekunstnar
Publisert i Aftenposten Aften 09.06. 2009
torsdag 4. juni 2009
Ap`s kulturorakel Brit Hildeng`sin visjon av Vestbanen
".....
Gjennom samlokalisering vil vi få et formidlingssenter for visuell kunst som vil gi publikum lett tilgang til et mangfold av kunstuttrykk, på tvers av innarbeidede sjangergrenser og tidsperioder. I tillegg vil vi kunne finne felles løsninger og fleksible publikums- og utstillingslokaler som gjør det mulig for museet å stille ut et representativt utvalg av sine samlinger. Dermed vil det være mulig å vise større deler av museets samlinger enn i dag, og i større grad ta imot gjesteutstillinger. Slik jeg ser det vil disse mulighetene for videre utvikling ikke kunne oppnås dersom den eksisterende lokalisering av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museum for samtidskunst i sine nåværende lokaler blir opprettholdt.
...."
av Brit Hildeng
Les hele artikkel på nettsidene til Arbeiderpartiet
(Publisert 13.05.2009 Nettsidene til Arbeiderpartiet og 02.06.2009 Aftenposten Aften)
Gjennom samlokalisering vil vi få et formidlingssenter for visuell kunst som vil gi publikum lett tilgang til et mangfold av kunstuttrykk, på tvers av innarbeidede sjangergrenser og tidsperioder. I tillegg vil vi kunne finne felles løsninger og fleksible publikums- og utstillingslokaler som gjør det mulig for museet å stille ut et representativt utvalg av sine samlinger. Dermed vil det være mulig å vise større deler av museets samlinger enn i dag, og i større grad ta imot gjesteutstillinger. Slik jeg ser det vil disse mulighetene for videre utvikling ikke kunne oppnås dersom den eksisterende lokalisering av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museum for samtidskunst i sine nåværende lokaler blir opprettholdt.
...."
av Brit Hildeng
Les hele artikkel på nettsidene til Arbeiderpartiet
(Publisert 13.05.2009 Nettsidene til Arbeiderpartiet og 02.06.2009 Aftenposten Aften)
torsdag 23. april 2009
Rykk tilbake til start, Aftenposten 21.04 2009, Lotte Sandberg
Den planlagte avviklingen av Nasjonalgalleriet er basert på grunne undersøkelser.
Nå bør prosessen nullstilles.
Les mer i Aftenposten
Nå bør prosessen nullstilles.
Les mer i Aftenposten
torsdag 2. april 2009
Hastverkskonkurransen , Aftenposten 02.04. 2009
Lotte Sandberg, Aftenposten
Arkitektkonkurransen vitner om at Giske har hastverk med nybygg på Vestbane- tomten – en dristig manøver i valgåret 2009.Endelig skal Nasjonalmuseet få sitt lenge lovede nybygg. De fleste vil glede seg over dette. Men det lover ikke godt at kulturminister Trond Giske utlyser arkitektkonkurransen mens uklarheter ennå preger saken. Opposisjonen på Stortinget har bedt om mer informasjon og diskusjon, og ekspertise møter motekspertise både hva angår kostnader og tekniske muligheter.
Dette er ennå uavklart:
* Er det nok plass til Nasjonalmuseet på Vestbane-tomten, nå og i fremtiden?
* Statens utgiftsberegninger blir imøtegått, særlig estimatene for rehabilitering av Nasjonalgalleriet. Kravet om en uavhengig gjennomgang presser seg frem.
* Det er ikke foretatt en vedlikeholdskalkyle for drifting av det nye stormuseet.
* Ulike alternativer er ikke kostnadsberegnet, som forslaget om nybygg for samtidskunsten på Vestbanen, mens Kunstindustrimuseets og Nasjonalgalleriets lokaler beholdes, utvides og rehabiliteres.
* Konkurranseprogrammet beskriver Utenriksdepartementets nye kontorbygg på samme tomt som at det både skal være der, og at det «alternativt» skal være der.
* Hvorfor samlokalisere tre museer, mens det fjerde (Arkitekturmuseet) ligger på Bankplassen?
Sminket nedleggelse.
Mye tyder på at Regjeringen ikke ser rekkevidden av sitt, etter manges mening, kultur- og historieløse vedtak om å legge ned Nasjonalgalleriet på Tullinløkka – en konsekvens av Vestbaneforslaget. En «mellomløsning» er lansert som et alternativ, dvs. at Tullinløkka-bygningen brukes til visning av kunst. Dette fortoner seg som en sminket nedleggelse av Nasjonalgalleriet mer enn en reelt alternativ.
Besøksmagnet.
Allerede i 2001 talte museumsdirektør Audun Eckhoff, mens han ennå var ansatt på Museet for samtidskunst, varmt for å la «Samtidskunstmuseet arkitektonisk sett få definere hele Vestbane-tomten» (13.12.2001). Denne visjonen har aktualitet.
Nasjonalmuseet vil bli en «publikumsmagnet,» forteller konkurranseprogrammet. I så måte er Nasjonalgalleriet, og ikke minst dets Munch-rom nødvendig, som årlig trekker 400000 besøkende. Et samtidskunstmuseum, kombinert med lokaler for skiftende utstillinger (både samtidskunst og historisk kunst) vil trekke mange.
Ingen andre land har funnet på å nedlegge sin nasjonale kunsthistoriske samling. Her setter vi vår lit til at prosessen vil gi avklaringer, og at kulturmyndighetene ikke forsyner seg av det de måtte trenge i øyeblikket, men tenker helhet og langsiktighet.
Aftenposten
Arkitektkonkurransen vitner om at Giske har hastverk med nybygg på Vestbane- tomten – en dristig manøver i valgåret 2009.Endelig skal Nasjonalmuseet få sitt lenge lovede nybygg. De fleste vil glede seg over dette. Men det lover ikke godt at kulturminister Trond Giske utlyser arkitektkonkurransen mens uklarheter ennå preger saken. Opposisjonen på Stortinget har bedt om mer informasjon og diskusjon, og ekspertise møter motekspertise både hva angår kostnader og tekniske muligheter.
Dette er ennå uavklart:
* Er det nok plass til Nasjonalmuseet på Vestbane-tomten, nå og i fremtiden?
* Statens utgiftsberegninger blir imøtegått, særlig estimatene for rehabilitering av Nasjonalgalleriet. Kravet om en uavhengig gjennomgang presser seg frem.
* Det er ikke foretatt en vedlikeholdskalkyle for drifting av det nye stormuseet.
* Ulike alternativer er ikke kostnadsberegnet, som forslaget om nybygg for samtidskunsten på Vestbanen, mens Kunstindustrimuseets og Nasjonalgalleriets lokaler beholdes, utvides og rehabiliteres.
* Konkurranseprogrammet beskriver Utenriksdepartementets nye kontorbygg på samme tomt som at det både skal være der, og at det «alternativt» skal være der.
* Hvorfor samlokalisere tre museer, mens det fjerde (Arkitekturmuseet) ligger på Bankplassen?
Sminket nedleggelse.
Mye tyder på at Regjeringen ikke ser rekkevidden av sitt, etter manges mening, kultur- og historieløse vedtak om å legge ned Nasjonalgalleriet på Tullinløkka – en konsekvens av Vestbaneforslaget. En «mellomløsning» er lansert som et alternativ, dvs. at Tullinløkka-bygningen brukes til visning av kunst. Dette fortoner seg som en sminket nedleggelse av Nasjonalgalleriet mer enn en reelt alternativ.
Besøksmagnet.
Allerede i 2001 talte museumsdirektør Audun Eckhoff, mens han ennå var ansatt på Museet for samtidskunst, varmt for å la «Samtidskunstmuseet arkitektonisk sett få definere hele Vestbane-tomten» (13.12.2001). Denne visjonen har aktualitet.
Nasjonalmuseet vil bli en «publikumsmagnet,» forteller konkurranseprogrammet. I så måte er Nasjonalgalleriet, og ikke minst dets Munch-rom nødvendig, som årlig trekker 400000 besøkende. Et samtidskunstmuseum, kombinert med lokaler for skiftende utstillinger (både samtidskunst og historisk kunst) vil trekke mange.
Ingen andre land har funnet på å nedlegge sin nasjonale kunsthistoriske samling. Her setter vi vår lit til at prosessen vil gi avklaringer, og at kulturmyndighetene ikke forsyner seg av det de måtte trenge i øyeblikket, men tenker helhet og langsiktighet.
Aftenposten
fredag 27. mars 2009
Hans-Henrik Egede-Nissen i Aftenposten
Nasjonalgalleriet.
Dersom Nasjonalgalleri-bygningen ikke lenger skal romme institusjonen, forarmer vi den som kulturminne.
Fredning.
I et postmoderne kulturminneår er pissoaret i Stensparken, venteskuret i Bjørnevatn og Nasjonalgalleriet jevnbyrdige størrelser: De er alle enten fredet eller under fredning. Enkelte trangsynte vil allikevel mene at Nasjonalgalleriet rager aldri så lite opp i selskapet, og ber om å bli tatt på alvor som kulturminne. Hva innebærer så det?
Innenfor dagens kulturminnevern er autentisitet et helt sentralt begrep: Først hvis autentisitet kan konstateres, gir det mening å analysere kulturminnets verneverdier. Tidligere var autentisitet litt forenklet å forstå som materiell opprinnelighet. En bygning hvor alt var skiftet ut, aspirerte ikke til vern.
Globalt anliggende.
Men kulturminnevern er blitt et globalt anliggende som endog favner kulturer hvor materiell opprinnelighet aldri har vært tema. Det har fremtvunget en nytenkning av begrepet, som på en måte har gått en runde ut i verden og kommet beriket tilbake. Slik har bl.a. kulturminnets bruk kommet inn som parameter på linje med dets materialitet: Autentisiteten kan kompromitteres like sterkt av endret bruk som av materielle endringer.
I dette ligger mye av grunnen til at mange opplever Vestbanen kraftig devaluert som kulturminne (bruken samsvarer ikke med opprinnelig funksjon) og til at Vikingskipshuset på Bygdøy er foreslått fredet med skipene i (bruken som vikingskipsmuseum er bygningens raison d’etre). Her finnes også noe av grunnen til at planene om å rekonstruere Berlins byslott er blitt møtt med skepsis: Skal man gjenoppføre skallet til en funksjon (monarkiet) som ikke lenger eksisterer?
Forarmes.
Overført til Nasjonalgalleriet betyr dette at dersom bygningen ikke lenger skal romme institusjonen, forarmer vi det som kulturminne. Vi bryter simpelthen det sentrale imperativ i kulturminnevernets «trosbekjennelse», Venezia-charteret: «Menneskeheten (..) plikter å gi (kulturminnene) videre (til kommende generasjoner) med hele deres rikdom av autentisitet.» Har du opplyst offentligheten om dette, Riksantikvar?
Vestbanen som fredssenter er et eksempel på transformasjon: At historiske bygninger konverteres til ny bruk. Transformasjon kan være en farbar vei der tiden aldeles har løpt fra funksjonen. Festningene har f.eks. lenge vært utjenlige som forsvarsverk, men har fått et etterliv som innbydende arenaer for offentligheten.
Ny bruk.
Gjennom historien har transformasjon berget mange kulturminner — Pantheons overlevelse har mye å gjøre med omgjøringen til kirke på 600-tallet, og i våre dager får industribygninger ofte nye sjanser gjennom ny bruk. Men at transformasjon tidvis er uomgjengelig, betyr ikke at vi motstandsløst skal akseptere at helt sentrale kulturminner fratas funksjonell autentisitet simpelthen fordi det passer en ambisiøs statsråd.
Hvis vi bare ivaretar kulturminnenes materielle autentisitet, vil resultatet bli en voksende samling av visuelt tilforlatelige, men meningsfattige anakronismer i bybildet — bygninger redusert til tredimensjonale representasjoner av hva de engang var: «I denne bygningen, som var nasjonalgalleri inntil Trond Giske ble kulturminister, investerte den unge nasjonen Norge sin kulturelle verdighet», kan vi si når vi passerer det som om fire–fem år kanskje er..gud vet hva. Kunst kan det i hvert fall ikke romme, skal vi tro Giske, for å klimatisere og sikre det tilfredsstillende vil bli både for dyrt og teknisk vanskelig. Det man ikke vil, får man som kjent heller ikke til.
Bare bygningenes kropp?
Om Trond Giske får det som han vil, aktiveres tydeligere enn kanskje noen gang før i Norge et kulturminnefaglig kjernespørsmål: Hvis alt vi bevarer er bygningenes kropper, hvordan passer da argumentene om identitet og kulturell kontinuitet på den «kulturarv» som blir resultatet? Hvorfor foregi å være så opptatt av kulturell identitet og kontinuitet, hvis det allikevel bare er bevaring av materialitet som gjelder?
Som kulturminister er Giske utpekt til forvalter av bl.a. nasjonens arvesølv, gullalderkunsten. Tar han det ut av hvelvet som ble laget til det, Nasjonalgalleriet, bryter han en renningstråd i det stoffet som nasjonalarv veves av.
HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN
kunsthistoriker, kulturminneverner og stipendiat ved institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøyskolen
Dersom Nasjonalgalleri-bygningen ikke lenger skal romme institusjonen, forarmer vi den som kulturminne.
Fredning.
I et postmoderne kulturminneår er pissoaret i Stensparken, venteskuret i Bjørnevatn og Nasjonalgalleriet jevnbyrdige størrelser: De er alle enten fredet eller under fredning. Enkelte trangsynte vil allikevel mene at Nasjonalgalleriet rager aldri så lite opp i selskapet, og ber om å bli tatt på alvor som kulturminne. Hva innebærer så det?
Innenfor dagens kulturminnevern er autentisitet et helt sentralt begrep: Først hvis autentisitet kan konstateres, gir det mening å analysere kulturminnets verneverdier. Tidligere var autentisitet litt forenklet å forstå som materiell opprinnelighet. En bygning hvor alt var skiftet ut, aspirerte ikke til vern.
Globalt anliggende.
Men kulturminnevern er blitt et globalt anliggende som endog favner kulturer hvor materiell opprinnelighet aldri har vært tema. Det har fremtvunget en nytenkning av begrepet, som på en måte har gått en runde ut i verden og kommet beriket tilbake. Slik har bl.a. kulturminnets bruk kommet inn som parameter på linje med dets materialitet: Autentisiteten kan kompromitteres like sterkt av endret bruk som av materielle endringer.
I dette ligger mye av grunnen til at mange opplever Vestbanen kraftig devaluert som kulturminne (bruken samsvarer ikke med opprinnelig funksjon) og til at Vikingskipshuset på Bygdøy er foreslått fredet med skipene i (bruken som vikingskipsmuseum er bygningens raison d’etre). Her finnes også noe av grunnen til at planene om å rekonstruere Berlins byslott er blitt møtt med skepsis: Skal man gjenoppføre skallet til en funksjon (monarkiet) som ikke lenger eksisterer?
Forarmes.
Overført til Nasjonalgalleriet betyr dette at dersom bygningen ikke lenger skal romme institusjonen, forarmer vi det som kulturminne. Vi bryter simpelthen det sentrale imperativ i kulturminnevernets «trosbekjennelse», Venezia-charteret: «Menneskeheten (..) plikter å gi (kulturminnene) videre (til kommende generasjoner) med hele deres rikdom av autentisitet.» Har du opplyst offentligheten om dette, Riksantikvar?
Vestbanen som fredssenter er et eksempel på transformasjon: At historiske bygninger konverteres til ny bruk. Transformasjon kan være en farbar vei der tiden aldeles har løpt fra funksjonen. Festningene har f.eks. lenge vært utjenlige som forsvarsverk, men har fått et etterliv som innbydende arenaer for offentligheten.
Ny bruk.
Gjennom historien har transformasjon berget mange kulturminner — Pantheons overlevelse har mye å gjøre med omgjøringen til kirke på 600-tallet, og i våre dager får industribygninger ofte nye sjanser gjennom ny bruk. Men at transformasjon tidvis er uomgjengelig, betyr ikke at vi motstandsløst skal akseptere at helt sentrale kulturminner fratas funksjonell autentisitet simpelthen fordi det passer en ambisiøs statsråd.
Hvis vi bare ivaretar kulturminnenes materielle autentisitet, vil resultatet bli en voksende samling av visuelt tilforlatelige, men meningsfattige anakronismer i bybildet — bygninger redusert til tredimensjonale representasjoner av hva de engang var: «I denne bygningen, som var nasjonalgalleri inntil Trond Giske ble kulturminister, investerte den unge nasjonen Norge sin kulturelle verdighet», kan vi si når vi passerer det som om fire–fem år kanskje er..gud vet hva. Kunst kan det i hvert fall ikke romme, skal vi tro Giske, for å klimatisere og sikre det tilfredsstillende vil bli både for dyrt og teknisk vanskelig. Det man ikke vil, får man som kjent heller ikke til.
Bare bygningenes kropp?
Om Trond Giske får det som han vil, aktiveres tydeligere enn kanskje noen gang før i Norge et kulturminnefaglig kjernespørsmål: Hvis alt vi bevarer er bygningenes kropper, hvordan passer da argumentene om identitet og kulturell kontinuitet på den «kulturarv» som blir resultatet? Hvorfor foregi å være så opptatt av kulturell identitet og kontinuitet, hvis det allikevel bare er bevaring av materialitet som gjelder?
Som kulturminister er Giske utpekt til forvalter av bl.a. nasjonens arvesølv, gullalderkunsten. Tar han det ut av hvelvet som ble laget til det, Nasjonalgalleriet, bryter han en renningstråd i det stoffet som nasjonalarv veves av.
HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN
kunsthistoriker, kulturminneverner og stipendiat ved institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøyskolen
lørdag 21. mars 2009
Felles front for Nasjonalgalleriet Aftenposten 21.03
Kunstnere og arkitekter går til felles aksjon for å bevare Nasjonalgalleriet.
Enigheten var total, da kunstnere samlet seg til aksjon i går: Bevaring av Nasjonalgalleriet er det eneste akseptable.
Tidligere har flere arkitekter, med Fredrik Torp i spissen, gått sammen om nettstedet «Bevar Nasjonalgalleriet» (ekstern lenke), med åpningsmøte for aksjonen på Nasjonalgalleriets trapp tirsdag.
Men i går samlet også kunstnere seg til handling. Over hundre mennesker presset seg inn i et rom i Kunstnernes Hus – så mange at noen også måtte stå utenfor. Ingrid Book og Carina Hedén hadde tatt initiativ til å mobilisere kunstnerne, med underskriftslister, T-skjortegruppe, datagruppe, informasjonsgruppe – og pengeinnsamling.
Fra og med 25. mars, fra klokken to til seks, og i lang tid fremover skal kunstnerne stå utenfor Nasjonalgalleriet med bøsser.
–Pengene skal gå til ren oppussing av Nasjonalgalleriet. Og de må vi på et eller annet tidspunkt overlevere Trond Giske, sier Ingrid Book.
Lørdag 28. mars akter kunstnere også å samle seg til en tydelig markering i ring rundt det gamle galleriet.
De to aksjonene blir nå sammenslått når det gjelder underskriftslister, bekrefter arkitekt Kristian Vårvik og kunstner Ingrid Brook. Arkitektene og kunstnerne vil også holde kontakten på andre måter fremover.
–Det ser ut som det blåser i vår retning nå, mener Vårvik, og viser til «den gode nyheten» han hadde lest i Aftenposten om at arkitektpresidenten ville utsette arkitektkonkurransen.
ANN CHRISTIANSEN
Enigheten var total, da kunstnere samlet seg til aksjon i går: Bevaring av Nasjonalgalleriet er det eneste akseptable.
Tidligere har flere arkitekter, med Fredrik Torp i spissen, gått sammen om nettstedet «Bevar Nasjonalgalleriet» (ekstern lenke), med åpningsmøte for aksjonen på Nasjonalgalleriets trapp tirsdag.
Men i går samlet også kunstnere seg til handling. Over hundre mennesker presset seg inn i et rom i Kunstnernes Hus – så mange at noen også måtte stå utenfor. Ingrid Book og Carina Hedén hadde tatt initiativ til å mobilisere kunstnerne, med underskriftslister, T-skjortegruppe, datagruppe, informasjonsgruppe – og pengeinnsamling.
Fra og med 25. mars, fra klokken to til seks, og i lang tid fremover skal kunstnerne stå utenfor Nasjonalgalleriet med bøsser.
–Pengene skal gå til ren oppussing av Nasjonalgalleriet. Og de må vi på et eller annet tidspunkt overlevere Trond Giske, sier Ingrid Book.
Lørdag 28. mars akter kunstnere også å samle seg til en tydelig markering i ring rundt det gamle galleriet.
De to aksjonene blir nå sammenslått når det gjelder underskriftslister, bekrefter arkitekt Kristian Vårvik og kunstner Ingrid Brook. Arkitektene og kunstnerne vil også holde kontakten på andre måter fremover.
–Det ser ut som det blåser i vår retning nå, mener Vårvik, og viser til «den gode nyheten» han hadde lest i Aftenposten om at arkitektpresidenten ville utsette arkitektkonkurransen.
ANN CHRISTIANSEN
Lotte Sandberg i Aftenposten
Det er forstemmende at Nasjonalmuseets nye ledelse er villig til å ofre Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet.
EN REKKE UKLARHETER rundt nybygget for Nasjonalmuseet på Vestbane-tomten, vitner om en lite tillitvekkende, til dels snuskete prosess.
Kostnadsberegningene i kulturministerens rapport er så ubrukelige at de bør gjøres om igjen, sier en av Norges fremste bygganalytikere, Otto Liebe (NRK 13.3).
Løsningen der Nasjonalgalleriet rehabiliteres og det bygges et nybygg for samtidskunsten på Vestbane-tomten, er ikke kostnadsberegnet. Det er nærliggende å tro at Trond Giske opererer med feilaktige tall og mangelfulle kalkyler for å legitimere samlokalisering på Vestbanen og nedleggelse av Nasjonalgalleriet.
Flyttevedtak.
Varamedlem i Nasjonalmuseets styre, Ingeborg Glambek, påpeker at Nasjonalmuseets styre ikke har fattet et formelt påkrevd flyttevedtak (Dagsavisen 18.3). Jo, styret har behandlet saken «på fritt grunnlag», sier styreleder Svein Aaser (Aftenposten 19.3). Like før jul hevdet imidlertid den samme Aaser at «det er opp til regjeringen å ta endelig beslutning om å bygge eller ikke. Jeg har forståelse for standpunktet som er tatt om å forlate Tullinløkka» DN (13./14.12.2008).
Slik kan man undre seg over hva slags «fritt grunnlag» styrets vedtak er tuftet på – dersom det eksisterer. Trolig er Aaser og direktør Audun Eckhoff pålagt å mene det samme som departementet. Dersom deres lojalitet er en forutsetning for at de sitter i sine posisjoner, kan de knapt regne med å bli tatt på alvor.
Vilje.
En fersk rapport fra Østlandsforskning, Kulturnæringene i Norge – muligheter og utfordringer, viser at kulturnæringene er i formidabel vekst, med en sysselsetting på omtrent samme nivå som den øvrige økonomien. Denne utviklingen, samt de lammende konfliktene på Nasjonalmuseet, burde satt Eckhoff i posisjon til å stille krav til Giske – ikke omvendt.
Eckhoff sa til Aftenposten i går at de som vil bevare Nasjonalgalleriet ødelegger kunsten, fordi den ikke kan oppbevares under slike forhold. Alle er enige om at tilstanden ved Nasjonalgalleriet er langt fra ideell. Likevel kunne det vært interessant å vite hva de siste 150 års opphold i Nasjonalgalleriet har påført bildene av påvisbar skade.
Eckhoff er med på å stille våsete krav; som innebærer at statens bilder ikke kan lånes ut til for eksempel distriktenes utstillingssteder, departementer eller andre offentlige kontorer. Det er gåtefullt at han tar sjansen på å oppbevare kunst i den farlige kompostbingen Nasjonalgalleriet i flere år – frem til ferdigstillelsen av et nybygg.
Særstilling.
«Å tro at man kan både bygge på Vestbanen og beholde Nasjonalgalleriet, er å tro på et luftslott, sier kulturministeren (Klassekampen 20.3.). Vel, vi er nok flere som har sans for luftslottet. Selv nevner Giske nødig at Nasjonalmuseet allerede har gjennomført sin første byggesak, Arkitekturmuseet.
Gjennom pengegaver og kløkt har dette museet oppnådd en beundringsverdig særstilling innenfor Nasjonalmuseet. «Satellitten», som rommer både fagstab og samling, kaster et underlig lys over Giskes intense forsøk for å samlokalisere de resterende tre av Nasjonalmuseets fire museer. Ved å fortsette den desentralisering som Arkitekturmuseet er et slående eksempel på, vil det være mulig å bevare både Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet.
Skandinavisk.
Aksjonene som nå igangsettes for å berge Nasjonalgalleriet, må sees i lys av de siste års erfaringer: Det er lite farbart å stole på direktørenes og styreledernes evne og vilje til å løfte Nasjonalmuseet ut av sitt uføre. Kulturlivets ildsjeler har ballen.
Det er gledelig, og litt pinlig, at erfarne skandinaviske museumsfolk advarer mot Vestbane-prosjektets sammenblanding av ny og eldre kunst (NRK 20.3.). Allerede i 2001 advarte tidligere direktør ved Nationalmuseum i Stockholm, Olle Granath, mot museumsfusjonen. Myndighetene tok ham ikke på alvor. La oss håpe det ikke går slik en gang til.
Aftenposten 21.03 2009
EN REKKE UKLARHETER rundt nybygget for Nasjonalmuseet på Vestbane-tomten, vitner om en lite tillitvekkende, til dels snuskete prosess.
Kostnadsberegningene i kulturministerens rapport er så ubrukelige at de bør gjøres om igjen, sier en av Norges fremste bygganalytikere, Otto Liebe (NRK 13.3).
Løsningen der Nasjonalgalleriet rehabiliteres og det bygges et nybygg for samtidskunsten på Vestbane-tomten, er ikke kostnadsberegnet. Det er nærliggende å tro at Trond Giske opererer med feilaktige tall og mangelfulle kalkyler for å legitimere samlokalisering på Vestbanen og nedleggelse av Nasjonalgalleriet.
Flyttevedtak.
Varamedlem i Nasjonalmuseets styre, Ingeborg Glambek, påpeker at Nasjonalmuseets styre ikke har fattet et formelt påkrevd flyttevedtak (Dagsavisen 18.3). Jo, styret har behandlet saken «på fritt grunnlag», sier styreleder Svein Aaser (Aftenposten 19.3). Like før jul hevdet imidlertid den samme Aaser at «det er opp til regjeringen å ta endelig beslutning om å bygge eller ikke. Jeg har forståelse for standpunktet som er tatt om å forlate Tullinløkka» DN (13./14.12.2008).
Slik kan man undre seg over hva slags «fritt grunnlag» styrets vedtak er tuftet på – dersom det eksisterer. Trolig er Aaser og direktør Audun Eckhoff pålagt å mene det samme som departementet. Dersom deres lojalitet er en forutsetning for at de sitter i sine posisjoner, kan de knapt regne med å bli tatt på alvor.
Vilje.
En fersk rapport fra Østlandsforskning, Kulturnæringene i Norge – muligheter og utfordringer, viser at kulturnæringene er i formidabel vekst, med en sysselsetting på omtrent samme nivå som den øvrige økonomien. Denne utviklingen, samt de lammende konfliktene på Nasjonalmuseet, burde satt Eckhoff i posisjon til å stille krav til Giske – ikke omvendt.
Eckhoff sa til Aftenposten i går at de som vil bevare Nasjonalgalleriet ødelegger kunsten, fordi den ikke kan oppbevares under slike forhold. Alle er enige om at tilstanden ved Nasjonalgalleriet er langt fra ideell. Likevel kunne det vært interessant å vite hva de siste 150 års opphold i Nasjonalgalleriet har påført bildene av påvisbar skade.
Eckhoff er med på å stille våsete krav; som innebærer at statens bilder ikke kan lånes ut til for eksempel distriktenes utstillingssteder, departementer eller andre offentlige kontorer. Det er gåtefullt at han tar sjansen på å oppbevare kunst i den farlige kompostbingen Nasjonalgalleriet i flere år – frem til ferdigstillelsen av et nybygg.
Særstilling.
«Å tro at man kan både bygge på Vestbanen og beholde Nasjonalgalleriet, er å tro på et luftslott, sier kulturministeren (Klassekampen 20.3.). Vel, vi er nok flere som har sans for luftslottet. Selv nevner Giske nødig at Nasjonalmuseet allerede har gjennomført sin første byggesak, Arkitekturmuseet.
Gjennom pengegaver og kløkt har dette museet oppnådd en beundringsverdig særstilling innenfor Nasjonalmuseet. «Satellitten», som rommer både fagstab og samling, kaster et underlig lys over Giskes intense forsøk for å samlokalisere de resterende tre av Nasjonalmuseets fire museer. Ved å fortsette den desentralisering som Arkitekturmuseet er et slående eksempel på, vil det være mulig å bevare både Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet.
Skandinavisk.
Aksjonene som nå igangsettes for å berge Nasjonalgalleriet, må sees i lys av de siste års erfaringer: Det er lite farbart å stole på direktørenes og styreledernes evne og vilje til å løfte Nasjonalmuseet ut av sitt uføre. Kulturlivets ildsjeler har ballen.
Det er gledelig, og litt pinlig, at erfarne skandinaviske museumsfolk advarer mot Vestbane-prosjektets sammenblanding av ny og eldre kunst (NRK 20.3.). Allerede i 2001 advarte tidligere direktør ved Nationalmuseum i Stockholm, Olle Granath, mot museumsfusjonen. Myndighetene tok ham ikke på alvor. La oss håpe det ikke går slik en gang til.
Aftenposten 21.03 2009
