søndag 20. september 2009

Nasjonalgalleriet - Strategi for bevaring og oppgradering

ill:Bjørbekk og Lindheim landskapsarkitekter


Rapport utarbeidet av aksjon ”Redd Nasjonalgalleriet”


- Tok man ca 9000 m2, som er Nasjonalgalleriets samlede areal fra underetasje og til og med 3.etasje, og trakk dette arealet ut av arealet i det veldige bygningskomplekset som er i emning på Vestbanetomten, fikk man lettet arealtykket her med ca. 17 prosent. Det ville være velgjørende, sett i forhold til konkurranseprosjektenes voldsomhet.

- Tok man byggekost pr. kvadratmeter nybygg på Vestbanen – stipulert av Statsbygg til kr. 58 000 pr. kvadratmeter – og brukte dette anslaget på Nasjonalgalleriet på Tullinløkka, beviser vi at vi får et velfungerende museumsbygg

Vi mener nye innganger bør legges fra Tullinløkka, og også at Historisk Museum burde åpnes mer ut hit. Da ville Løkka kunne aktiviseres, og begrepet kunstpark kunne introduseres.

- De to prosjektene - en helhetsløsning på Vestbanetomten eller delt løsning med opprettholdelse av Nasjonalgalleriet – er nå likestilt arealmessig og økonomisk.
Vi kan da tale om verdivalg, og da spør vi: Er en samling av alle funksjonene på Vestbanetomten så funksjonelt verdifullt at man er villig til å sanere landets eldste, viktigste og best publikumsbesøkte museum? Er man villig til å forstyrre deler av Oslos historiske bysituasjon og rasere en av byplanenes bærebjelker, for å oppnå noen teoretiske driftsfordeler?

Det er disse tema rapporten omhandler.
Les hele rapporten i PDF format ( obs! ca 2 MB)
og se vedlagte illustrasjoner (PDF)



Nasjonalgalleriet må vurderes på nytt Lotte Sandberg, Aftenposten

En fersk rapport imøtegår Statsbyggs kostnadsberegninger og pessimistiske forestilling om uløselige klimaforhold. Nå gjenstår politikernes verdivalg.


NÅ FORELIGGER «motrapporten» Nasjonalgalleriet – strategi for bevaring og oppgradering, utarbeidet av arkitektene i aksjonen Bevar Nasjonalgalleriet i samarbeid med toneangivende fageksperter.
Oppsiktsvekkende nok påviser den at Regjeringens vedtak om å avvikle Nasjonalgalleriet til fordel for samlokalisering i nybygg på Vestbanen, er basert på et feilaktig grunnlag. Forhåpentlig vil opplysningene lede til en ny vurdering av saken.
Bestillingsverk.
Statsbyggs beregning av både kostnader og areal møter motbør. Det er som kjent nettopp Statsbyggs stipuleringer som har påvirket Kulturdepartementet og Regjeringen til å ville samlokalisere tre av Nasjonalmuseets institusjoner: Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Samtidskunstmuseet.
Arkitektene Fredrik Torp, Erik Collett og Kristian Vårvik dokumenterer skyhøye kostnader for å oppnå et oppgradert Nasjonalgalleri: 73000 kroner pr. kvadratmeter. Selv kommer de ned i 42000 pr. kvadratmeter. I tillegg presenterer de en konstruktiv løsning på klimatekniske forhold i Nasjonalgalleriet, som Statsbygg fremstiller som nærmest uløselige.
Dette innebærer blant annet at man bygger «et nytt rom i rommet» – en isolerende glassvegg som stopper skadelig fuktvandring.
Tullinløkka.
I tillegg foreslår rapporten en interessant oppgradering og utvidelse av det nåværende Nasjonalgalleriet: Man legger til en ny, vestvendt inngang på Tullinløkkasiden, som dermed knytter museet tettere til plassen. Det påpekes at også Historisk museum kan få bedre kontakt med Tullinløkka.
Ved å senke gulvet i Nasjonalgalleriets underetasje kan man ifølge rapporten både legge inngangen der, samt få en ny bruksetasje – til eksempelvis publikumsfasiliteter som museumsbutikk, kafé, vrimleområde og bibliotek. Grepet frigjør adskillig mer plass til utstillingsformål.
Finansieringen løses på følgende vis: Man trekker 9000 kvadratmeter, Nasjonalgalleriets samlede areal, ut fra Vestbaneprosjektet. Dette letter en allerede overbelastet tomt med 17 prosent, samtidig som midler frigjøres. Statsbygg stipulerte 58000 kroner pr. kvadratmeter – og multiplisert med arealet er dette også nok til å realisere Tullinløkka som park.
Slik kan vi få i pose og sekk: Beholde og oppgradere Nasjonalgalleriet, samt forbedre dets tilknytning til den omkringliggende byen. Og ikke minst: Vestbane-tomten kan forbeholdes et nødvendig nybygg for samtidskunsten.
Verdivalg.
Rapportens oppsiktsvekkende innhold gir håp om en fornyet behandling av Nasjonalgalleriets stilling. Til nå har man ikke inkludert et vesentlig argument i spørsmålet om avvikling av Nasjonalgalleriet: Dets historiske betydning for Oslo og Norge. Og når nå areal- og pengespørsmålene er så å si ryddet av veien, gjenstår det viktige verdivalget: Bevar Nasjonalgalleriet.

Lotte Sandberg, Aftenposten 15.09. 2009

torsdag 3. september 2009

En ny markering til støtte for Nasjonalgalleriet 02.09.2009

FORFATTERE FOR(AN) NASJONALGALLERIET
Onsdag 2. september


Torgeir Rebolledo Pedersen



Terje Holtet Larsen


Brit Karin Larsen


Thor Sørheim

Mette Karlsvik

Björn Esben Almås

Stein Holte


Kristine Næss



Aksjonene mot den planlagte nedleggelsen og flyttingen av Nasjonalgalleriet startet den 18 mars i år. To aksjoner startet samme dag, billedkunstnernes og arkitektenes, uavhengig av hverandre, men som nå arbeider i lag. Og det er mange enkeltpersoner, med ulike bakgrunn, som engasjerer seg i denne saken. I løpet av 3 uker ble det samlet inn 12.000 underskrifter, som den 30 april ble overlevert kulturministeren. Men det ser ikke ut til at dette påvirker en politiker som Trond Giske.

Forrige uke ble det arrangert et debattmøte på Litteraturhuset i samarbeid med Unge Kunstneres Samfund. Det ble en levende debatt med flere aktører, og et overraskende stort oppmøte. Dette viser at folk fortsatt er sterkt engasjerte i hva som skjer med kulturinstitusjonene, museums-byggene og byutviklingen i Oslo.

Dette er ikke en valgkamp-sak. Dette er en sak som vil være like aktuell etter valget som før valget. Det handler også om demokratiske prosesser, som fortsatt må etterlyses i en stortingsdebatt. Arkitektene arbeider akkurat nå med en motrapport som snart vil være ferdig til overlevering.

Hva er det som skal til for å få en statsråd til å endre planer? Hva er det som skal få en statsråd, eller en rådgiver, eller et departement til å lytte?

Vi har henvendt oss til forfatterne og bedt dem om støtte i denne saken. De er ikke bare en gruppe, men enkelte personer som formulerer sine tanker i tiden. Vi gir ordet til forfatterne her på trappen.


Torgeir Rebolledo Pedersen
Terje Holtet Larsen
Brit Karin Larsen
Thor Sørheim
Mette Karlsvik
Björn Esben Almås
Stein Holte
Kristine Næss

Mette Karlsvik om Naturhistorisk Museum i Bergen

Naturhistorisk Museum i Bergen er eit viktoriansk bygget på Nygårdshaugen. Vindauga er originale, rugla, skjøre. Dei lek vatn og vind. Innanfor vindauga er Kvalsalen. Den har mellom anna eit blåkvalskjellett. Sjølv blåkvalen har enkelte veldig tynne bein. Fukt og UV-stråling skadar dette og andre objekt i Kvalsalen.

Det har vore eit dilemma: Skulle dei bytte ut dei viktorianske vindauga med andre som i større grad beskytta objekta? Kva veg tyngst: Å bevare det arkitekturhistoriske og kulturhistoriske, eller det naturhistoriske?

Dei er knytt. Difor restaurerar universitetet bygget for at samlingene får stå. Noen må likevel bli flytta til magasin. Hovuddelen av museet blir likevel som før, og forblir dette museet over museum. Bare ein monter blir flytta på. Riksantikvaren rosar og aksepterar plana. Museumsdirektøren er, eg siterar universitetsavisa "Hoppande Glad".

Kan ein pusse opp nasjonalgalleriet til den standarden som krevs for å ta vare på verka? Eg spurte kulturdepartementet. Informasjonsrådgivar Moe Møllerop sa at ein kunne gjere det delvis. Noen rom ville kunne brukast. men i det store og det heile ville museet bli redusert til ein skupturpark. dei seier óg at det ikkje er snakk om å legge ned nasjonalgalleriet. Det er et politisk mål at det fortsatt skal kunne brukes til kunstvirksomhet.

Eg kan ikkje anna enn å ta kulturdepartementet på ordet, særleg i og med Kulturløftet II, som lovar å Ta vare på norsk kulturarv.

Blåkvalen i Kvalsalen var fanga i finnmark, og skipa til naturhistorisk museum i bergen. Sidan er blåkvalen freda. Skjelettet i Bergen er det einaste komplette i verda. Eg vil tru at dei ved naturhistorisk museum ikkje tar noen sjanser mht å utsette dette skjellettet for fukt og UV. Eg kan ikkje anna enn å undre meg over at staten har råd til å rehabliiteere Naturhistorisk Museum tilstrekkeleg, men ikkje Nasjonalgalleriet.

Mette Karlsvik
2.9.09

Bilder fra debatt i Litteraturhuset 26.08. 2009
















mandag 31. august 2009

Pressemelding: FORFATTERE FOR(AN) NASJONALGALLERIET

Onsdag 2. september kl. 17.00 inviterer aksjonsgruppen Redd Nasjonalgalleriet til nok en støtteaksjon. Denne gang er det norske forfattere som vil markere sin motstand mot den planlagte flyttingen av en rekke kulturinstitusjoner i Oslo.

Disse kommer:
Torgeir Rebolledo Pedersen
Terje Holtet Larsen
Brit Karin Larsen
Thor Sørheim
Mette Karlsvik
Agnar Lirhus
Björn Esben Almås
Stein Holte
Kristine Næss


Aksjonen for å bevare Nasjonalgalleriet arrangerte i samarbeid med Unge Kunstneres Samfund en livlig debatt på Litteraturhuset i forrige uke. Publikum beviste at Oslo byroms og kulturinstitusjonenes fremtid engasjerer i det oppmøtet var overveldende stort. Mange stemmer fra inn- og utland har allerede uttalt seg i forhold til hva som kan gå tapt når man ikke respekterer sin egen historie. Man har også satt spørsmålstegn ved de påståtte synergieffektene ved en samlokalisering av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museet for Samtidskunst på Vestbanetomten.

Hva er det som skal til for å få en statsråd på andre tanker enn et prestisjebygg?

Onsdagen den 2 september kl.17.00 vil en rekke forfattere lese egne tekster foran Nasjonalgalleriet, Universitetsgata 13.

Markeringen vil ta ca 45 min.


Velkommen!

Redd Nasjonalgalleriet

Arkitektnytt

Les om debatten i Litteraturhuset på Arkitektnytt.no

Referat fra debatt i Litteraturhuset 26.08. 2009

Rebollero holder en appell
Tror ikke på kalkylene. Nasjonalgalleriet går ut av sitt gode skinn! Departemental torpedo med Audun Eckhoff som kaptein som går ned med mann og mus.

Helga Maria Nordby innleder
Dette møtet er et ønske om å bringe debatten et skritt videre. Det er en debatt som har vært vanskelig å følge, fordi den har handlet om alt fra dysfunksjonalitet internt til tomteproblematikk. Spørsmålet som må stilles er hvordan skal et Nasjonalgalleri best organiseres?

Kjetil Thorsen
Han mener at opplevelse av kunst er relatert til samtid. Alltid her og nå. Ikke i samme grad som arkitektur, som er funksjon. Denne reelle funksjonen skulle man ønske var stabil, men er i kontinuerlig endring.
Han mener at vår samling av kunst fortjener et nybygg.
Thorsen mener at Nasjonalgalleriet kan bli til fredssenter og at vi kan tømme Vestbanebygget.

Per Bjarne Boym
Som mener at de materielle forutsetningene for å drive museer i Norge har blitt vesentlig forbedret de siste 10 årene, og – i følge den nylige framlagte Museumsmeldingen – skal denne forbedringen fortsette. Det tas ansvar, det blir satset penger på å bygge, renovere og fornye magasiner og utstillingsarealer, på å ansette fagkompetanse, på å få fortellinger og bilder fra samlinger og hendelser tilgjengelige over internett, på å fornye virksomhetene på mange felt. Han er glad for denne opptrappingen, men det kan skje uheldig, som Munchmuseet.

Han er mest opptatt av ”Nødvendige endringer i museets selvforståelse og praksis.

Hans poeng er at premisset; at kunstverkene må håndteres innen museumsbygningens rammer, skaper en snever holdning til kunst og bidrar til å opprettholde et uheldig skille mellom ulike former for kunstpraksis, et skille som er basert på helt andre ting enn kunstnerisk kraft og betydning.

Et nytt nasjonalmuseum kan ikke bygge sin virksomhet på slike premisser, da vil det bli et nytt bygg, men et foreldet museum. Et nytt nasjonalmuseum må se både særegenhetene i og samspillet mellom kunstens ulike måter og steder å opptre på og kunne satse på det verdifulle uten å påføre seg selv ”håndterbarhetsskylapper”. Det betyr en ny praksis. En eksperimenterende praksis. Det vil være avgjørende for det nye museet at det skapes mentale, organisatoriske, fysiske og økonomiske rom til at denne eksperimentelle praksisen kan finne sted. Et sted å begynne er kanskje å etablere en avdeling for det 21. århundres kunst som en brekkstang for denne eksperimenteringen.


Ina Blom
Blom sier at det ikke finnes ett eneste eksempel internasjonalt på en fusjon som den de planlegger i Oslo. Hun påpeker det absurde ved at en institusjon som kaller seg Nasjonalmuseet ikke lenger skal inkludere bygninger som spilte en helt sentral rolle i utviklingen av Norge som en selvstendig demokratisk nasjon.
Hun påpeker også at Nasjonalgalleriets og Kunstindustrimuseets funksjon ikke kan omdefineres uten av dette er gjenstand for en langt mer grundig og åpen politisk prosess: En prosess der mulighetene for å bevare dem som bygg for nettopp de samlingene som er med på å definere og dokumentere denne perioden i norsk historie blir vurdert på selvstendig grunnlag, men departementet virker så besatt av ideen om museal samlokalisering at en slik vurdering ikke engang har vært aktuell.
Hun sier også at hun ikke kan tenke seg et godt Nasjonalmuseum uten at det også skapes tydelige fysiske rom for samtidskunstens spesifikke form for offentlighet. Når alle former for kunstproduksjon skal rommes i ett stort bygg vil det høyst sannsynlig føre til at alt skrives inn i den samme historiserende og estetiserende diskursen: Slik blir vesentlige forskjeller visket ut. Det er på tide å kreve tydelige visjoner for et samtidsmuseum i Oslo. Ikke bare norsk kunst men norsk politisk kultur fortjener noe bedre.

Audun Eckhoff
Verden har mange flotte museer som Museum of Moderen Art i NY, Louisiana i Humlebæk, Kiasma i Helsingfors, Moderna Museet i Stockholm.
Spørsmålet er om det er uheldig for den nye kunsten å være plassert under samme tak som den som ikke er like ny? Er samtidskunst en egen genre, som har spesielt behov for adskilt presentasjon for å komme til sin rett?
Han mener nei. Er det likevel best å formidle samtidskunsten for seg? I tilfellet Nasjonalmuseet mener jeg tvert imot.
Han vil tro at begge alternativer – et eget museum for samtidskunst, og et samlet museum for eldre og ny kunst – har sine fordeler og ulemper, sine muligheter og utfordringer.
Han mener at det ikke er noen prinsipiell grunn til å holde samtidskunsten isolert fra den eldre kunsten.
Derimot er det noen åpenbare, praktiske grunner til å presentere den gamle og den nye kunsten – og designfeltet – i samme bygg. Først og fremst gjelder dette publikumsgrunnlaget, Samlokaliseringen med det man kan kalle sentrum i den norske billedkunstneriske kanon – Munch, Dahl og nasjonalromantikken – vil etter alt å dømme føre til at mange som ikke i utgangspunktet er spesielt interessert i samtidskunst, og design for den del, vil få stimulert sin nysgjerrighet og kanskje utvikle interesse også for dette.
Han mener det er en historisk anledning til å løfte den nasjonale kunstformidlingen til et nytt nivå. I denne sammenhengen er han overbevist om at samtidskunsten vil finne sin viktige og riktige posisjon.

Victor Lind
Han mener at fremtidens museum blir sett i sammenheng med turisme. Den gode kunsten skal markedsføre Norge. Det er en instrumentell tankegang og underliggende populisme. Det ligger en mistillit til samtidskunsten her.
Han mener også at prosessen omkring Nasjonalmuseet viser et demokratisk underskudd der fagpersoner ikke har vært deltakende. Forankring i og utenfor Stortinget mangler. Staten velger styremedlemmer og gir direkte mandat.
Han mener 33.000 kvadratmeter på Vestbanen er for lite. UD bygget skal også presses inn. Vi har allerede et Nasjonalgalleri. Det er en fornuftig løsning for samtidskunsten å beholde Nasjonalgalleriet.

Trine Skei Grande
Hun er også opptatt av mangelen på diskusjon og at en av Oslos viktigste institusjoner er utradert med et pennestrøk.
Hun forstår ikke hvorfor all kunst skal samles i et bygg. Det blir; ”nå skal vi gå på Museet!”
Hun går inn for å bygge nytt samtidsmuseum, men beholde Nasjonalgalleriet.
Stortinget og vi som bor i byen bør få mene noe om dette.

Spørsmål fra salen:

1. Det er en som spør hvorfor Eckhoff ikke har svart på kronikken til Plater om klimaanlegget i mai. Eckhoff svarer med at klima ikke er det eneste argumentet, men at det er et omfattende sett av argumenter. Han som stiller spørsmålet til Eckhoff mener at det med klimaanlegget er et situasjonsbetinget falsum.

2. Det er en i salen som ikke forstår argumentet at man får flere besøkende ved å samle kunsten på et sted. Eckhoff mener det ikke blir ett sted for kunsten i Oslo, fordi vi har mange uttrykk i byen med diverse gallerier, Astrup Fearnly Museet, Kunstneres Hus, Kunstnerforbundet osv.

Innlegg:

Tone Hansen: Påpeker at det har vært liten respekt for offentlig debatt. Det er New Public Management som har kommet inn i kunstverdenen. Nasjonalmuseet er en politisk beslutning. Det er Nasjonalmuseet som kjøper inn kunst i dag. Det gir makt og den er ideologisk.

Stian Grøgaard: Hans poeng er at plassen blir for liten på Vestbanen. Derfor må vi beholde Nasjonalgalleriet. Han påpeker at Eckhoffs argument om at publikum tallene vil øke når kunsten samles, er for defensivt. Det betyr at vi skal lure publikum ned for å se samtidskunsten med Tiedmand og Gude.
Vi har et moderne museum i Oslo; Astrup Fearnly Museet som eies av en privatperson.

Andreas Vaa Bermann fra Arkitektforeningen
Som mener det er viktig å debattere etterbruken av de bygninger som vil bli stående tomme. Se på Stærekassen i København. Den er rehabilitert, men står fremdeles tomt.

Bård Hellandfra AHO
Nasjonalgalleriet har et format, en transformasjon. En historisk viktig bygning. Et format vi må ta vare på.
To studenter ved Institutt for form, teori og historie, AHO, Ida Næss og Mari Høstmelingen Grennæs har arbeidet frem et forslag med inspirasjon fra Alte Pinakotek i Berlin og Museo del Prado i Madrid, som vi fikk se.

Fredrik Torp
Han mener at Giske vil ha et kunstens supermarked. Han er også opptatt av at ved å beholde Nasjonalgalleriet, så letter man trykket på det nye museet. Han har også forslag om å få innganger mot Tullinløkka, samt åpne Historisk Museum og få en hage på plassen mellom.
Han påpeker at Nasjonalgalleriet er Oslos viktigste bygg.
Skal vi finne oss i at Nasjonalgalleriet sies å være ubrukelig?


Boym
støtter også forslaget om at det nye Nasjonalmuseet trenger mere plass, så derfor bevares Nasjonalgalleriet.

Thorsen
forstår at Nasjonalgalleriet er et viktig historisk dokument, men støtter det nye prosjektet på Vestbanen.
Han sier videre at det må finnes noe annet enn den hvite kuben. Se på Operaen!

Odd Gunnar Skagestad fra UD
mener at Norge må ta vare på historiske bygninger; vår kulturarv. Vi får noe byens befolkning ikke har bedt om. Han er svært skeptisk til fusjonsmonsteret som herjer i Norge, som han sammenligner med futuristene, som var forløperne til fascismen.
La oss benytte fjellvett regel nummer 8: Vend i tide. Det er ingen skam å snu.

Ina Blom
ønsker seg selvstendige museer. Hvordan kan vi redde stumpene? Hun minner om at Eckhoff har absolutt hele fagmiljøet mot seg.

Hildestad fra SP
ønsker et kompromiss. Ta vare på Nasjonalgalleriet? Hun er opptatt av desentralisering også i denne saken her.

Carina Heden
påpeker at Nasjonalgalleriet har 400.000 besøkere i året, selv med den elendige forfatningen museet er i. Statens Museum for Kunst i København, som 1998 fikk en funksjonell moderne vinge for av glass og betong for samtidskunst, har fått sitt besøkstall redusert til 320.000. I Amsterdam påpeker hun at man er i gang med å renovere Rijksmuseum, som skal stå ferdig i 2012, noe som da vil ha vart i 10 år. I Berlin ombygges Neues Museum for nesten 2 miljarder kronor.
Hun sier at man aldri besøker to museer samtidig. Derfor drømmer vi om et samtidsmuseum i Oslo som ikke er for stort. Vi ønsker også et museum med rom for uteareal og grønt hvor nærliggende fortids - og samtidskunst får sitt sted.
Hun har bare sett 75% av de 236 forslagene til et nytt samlokalisert museum på Vestbanen, men kan ikke la være å tenke på den store utstillingen om Stalinarkitektur ”Tyrannei des Schönen” i Wien på 90-tallet.

AK Dolven
forteller om den gangen hun var på en fin middag i ambassaden i London der hun møtte tidligere departementsråd Sønneland. Hun spurte ham hvordan det gikk med Kunstakademiet? Han fortalte at det var et stort problem Kunstakademiet. Så spurte hun hva med Nasjonalmuseet? Det var ikke noe problem, fordi vi fusjonerte så raskt at ingen fikk reagert.

Rebolledo
Hva med Slottet etter at Republikken har kommet? Og hva skal vi med Stortinget etter at diktaturet er innført?

Guro Giske
Ønsker seg gipssamlingen tilbake.


Irma Salo Jæger
Ville at alle skulle sende en sms om møtet til Trond Giske. AK Dolven tok på seg oppgaven.

Noen ord fra panelet helt på slutten:
mange repetisjoner her, så jeg tar med Audun Eckhoff siste ord.
Om en uke er det åpning av de siste arkitektutkastene. Jeg håper det vil skape begeistring etter hvert. Plassen blir for liten. Det er korrekt. Jeg er ikke for at UD kommer på samme tomt. Det er mange i Norge som ikke vil ha et nytt museum i Oslo, så derfor er det viktig at vi konsentrerer oss om nybygget først, og så kan vi tenke på Nasjonalgalleriet etterpå. Vi har 6 år på oss.


Referat ved Birgitte Bye

torsdag 20. august 2009

NASJONALMUSEET - ET MUSEUM FOR FREMTIDEN?

Debatt på Litteraturhuset (Amalie Skram)
onsdag 26. august kl. 18.00

Arrangører: Unge Kunstneres Samfund og Aksjonsgruppen Redd Nasjonalgalleriet

Hvordan bør et Nasjonalmuseum organiseres i dag? Hvordan skape et museum som reflekterer historie, samtid og fremtid på en og samme tid? Debatten ønsker å sette fokus på visjonen for det "nye museet" og hva slags fremtidig rolle museet skal ha i byen byplanmessig, sosialt og kulturelt.
Våren 2009 har vært preget av en engasjert debatt rundt flyttingen fra Nasjonalgalleriet og arkitektkonkurransen for nytt Nasjonalmuseum på Vestbanetomten. Vi ønsker her å ta diskusjonene videre med et overordnet mål om å bidra konstruktivt, kritisk og kreativt til de videre planene for det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Kulturdepartementet ved Trond Giske eller annen representant er invitert til møtet, men har takket nei.

Panelet består av:
Audun Eckhoff – Direktør for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Kjetil Thorsen – Arkitekt og direktør for Snøhetta
Anders Heger – Forlagssjef for Cappelen Damm
Ina Blom – Kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo
Victor Lind – Kunstner
Trine Skei Grande – Politiker i Venstre
Per Bjarne Boym – Kunsthistoriker og kurator

Møteleder: Helga-Marie Nordby - Unge Kunstneres Samfund

I tillegg vil vi få korte innlegg fra salen av:
Margaret Eide Hillestad (Senterpartiet),
Stian Grøgaard (Kunstteoretiker Kunstakademiet i Oslo),
Fredrik Torp (Arkitekt),
Carina Hedén (Kunstner),
Bård Helland (Universitetslektor Arkitekthøgskolen i Oslo),
Tone Hansen (Kurator Hennie Onstad Kunstsenter),
Andreas Vaa Bermann (Leder Oslo Arkitektforening og styremedlem av Tenketanken Oslo Byforum)

Velkommen til debatt!

Arrangører er Unge Kunstneres Samfund (www.uks.no) i samarbeid med aksjonsgruppen Redd Nasjonalgalleriet (http://reddnasjonalgalleriet.blogspot.com/ )

Fritt Ord støttar ny utgreiing 20.08.09 NRK

Aksjonsgruppa «Bevar Nasjonalgalleriet» får 100.000 kroner i stønad frå stiftinga Fritt Ord, til ei ny utgreiing av kostnader til bevaring av Nasjonalgalleriet.

Les mer på NRK

mandag 15. juni 2009

D-dag for Nasjonalgalleriet Morgonbladet 12.06.09

"...
På Tullinløkka har vi en folkeeiendom som i alle år har vært det best besøkte av norske museer. Et av de få kulturinstitusjonene som Norge faktisk har bygget for det formålet. Og vi er i ferd med å avvikle den! Det er jo galskap.
Og det tragiske er at man tror systemet krever det. At man er bastet og bundet til en politisk 1990-tallsmoteidé om fusjon og synergieffekt. Det finnes nå ingen som brenner for samlokaliseringen i seg selv. Men likevel dundrer prosessen videre, som et tog uten togfører – en studie i avmakt. Det er det som gjør motstanden så fortvilet. Man ser den unike kulturarven man sitter med. Man ser at Giske går rett på samme hva han støter på. "

Av Lena Lindgren

Les hele artikkel på Morgonbladet

fredag 12. juni 2009


Aksjonen Bevar/Redd Nasjonalgalleriet var tilstede ved Nasjonalmuseets mottagelse på Tullinløkka 10 juni. Ledelsen ved museet hadde invitert sine ”samarbeidspartnere” for å tale om museets fremtid.

Dette vil også være tema på den kommende paneldebatten på Litteraturhuset onsdag 26 august kl. 18.00: Nasjonalmuseet - Et museum for fremtiden?

Aksjonen delte ut tekster av internasjonale aktører som støtter bevaringen av Nasjonalgalleriet; Kunstner Jeff Wall fra USA, arkitekt/professor Michael Wilkens fra Tyskland, kunstner Magnús Pálsson fra Island. Disse tekstene er skrevet spesielt for aksjonen Redd Nasjonalgalleriet, og kan leses her på bloggen.

Foto er fra forberedelsene til aksjonen.

torsdag 11. juni 2009

Jeff Wall støtter Redd Nasjonalgalleriet

Jeff Wall,
Kunstner, Vancouver 17.05.09

Jeg liker gamle museer, særlig når de får beholde sin opprinnelige karakter, eller i det minste ikke avviker for mye fra den. Jeg liker også nye museer, når de er gjort på en god måte. Så jeg er ingen tilhenger av gamle, i motsetning til nye museer. Jeg er bare tilhenger av gode museer. Med gode, mener jeg museer som har en viss sjel, samtidig som de har en grunnleggende kvalitet i design og utførelse. Og selvsagt en samling som det stadig er verdt å se. Enkelte gallerier og museer har etter min mening allerede en slik sjel, den individuelle, ja idiosynkratiske karakteren som vil bli stadig mer verdsatt etter som de eldes. Nasjonalgalleriet i Oslo er et sted hvor jeg fikk oppleve en presentasjon av et betydningsfullt øyeblikk i utviklingen av moderne kunst. Presentasjonen er en kombinasjon av bildene i samlingen, måten de blir presentert på, og bygningens natur. Ting har beveget seg videre fra det øyeblikket presentasjonen fanget, og situasjonen der er ikke lenger av “dagen idag”. Den er isolert i tid og rom og virker ikke lenger relatert til kunsten i dag. Men dette er en illusjon, for innfangingen av dette øyeblikket fortsetter å være tilgjengelig for samtidens erfaring. Vi kan oppsøke dette øyeblikket på nytt, hver gang vi går til Nasjonalgalleriet. Hvis dette øyeblikket var ubetydelig, ville vi ikke ha noen interesse av å oppsøke det på nytt. Men jeg tror det er betydningsfullt både for nordmenn og for utlendinger som meg. Jeg hadde en nydelig ettermiddag i rommene der samlingen alltid hadde hengt. Jeg kunne ikke tenke meg bedre forhold for å se arbeidene til Christian Krohg, Munch og andre. Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å glemme disse timene, og at denne erfaringen har påvirket mitt liv og arbeid på en eller annen meningsfull måte. Det finnes gode arkitekter som tegner gode bygninger i dag. Likevel er jeg ikke sikker på om noe kontemporært museums design innebærer noen forbedring i forhold til de rolig proporsjonerte og vakkert belyste rommene til steder som Nasjonalgalleriet. I beste fall tilbyr de en oppdatert versjon av det samme. I andre tilfeller er de rett og slett mindre gode, og representerer et forfall i måten kunst blir presentert på. Jeg har besøkt og stilt ut i en rekke museer, men jeg husker mange av dem dårligere enn jeg husker Nasjonalgalleriet. Jeg tror Nasjonalgalleriet tilhører et minkende antall optimale situasjoner for det å involvere seg i kunst. Optimale i sin smakfulle design og sitt hensyn til samlingen de beskytter, og optimale i det å bevare en følelse av hva kunst har betydd på et sted og for folk som lever der. Jeg mener det er galt å se på Nasjonalgalleriet som “gammelt”, på samme måte som det er galt se på Edvard Munchs kunst som “gammel”. Disse verkene eldes ikke slik som andre ting gjør. Måten de griper øyeblikket de ble skapt i, opphever den jordiske tidens gang og skaper et permanent nærvær. Den syke piken i Munchs bilde vil alltid være syk; hun kommer aldri til å bli frisk og hun kommer aldri til å dø. Og det forteller oss hvordan vi skal se på det museet hvor vi kan besøke henne: Det vil aldri bli samtidig og det vil aldri bli utdatert.


Last ned som PDF fil

Michael Wilkens, Architekt, Germany

Oslo will jetzt auch seine Kunst für so einen spektakulären Raumsalat missbrauchen, wie man ihn im armen Bilbao oder in vergessenen Provinzstädten braucht, um Touristen anzulocken und um zu zeigen, dass man auch noch da ist. Wie denn? Jetzt auch Oslo? Und dann alles an einem zentralen Ort, so wie man es in den 70er Jahren machte? Damals ordnete man die Städte in Schubladen: Alle Museen an einen Ort! Eine Supermarkt-Strategie für den Kunsttourismus. Das sparte zwar Wachdienst und Hausmeister, ließ aber die Stadt veröden. Inzwischen empfielt unsere Zunft längst eine Strategie der Polyzentralität: urbane Vielfalt statt funktionalistischer Superzentren neben leerfallenden Läden und zurückgelassenen Kommunalbauten. Jedenfalls hat dieser zentralistische Funktionalismus hierzulande die kommunalen Museen noch nicht erreicht. Stattdessen bauen jetzt unsere Autohersteller Museen: Porsche, Volkswagen, Daimler. Dafür ist solche Star-Architektur gut geeignet. Aber um Kunst zu zeigen, besonders moderne, ist sie viel zu laut und selbstgefällig. Dafür braucht man eher großflächige Hallen, die wechselnde Ein- und Umbauten ermöglichen. Und die klassische Malerei ist in den würdevollen Altbauten des Klassizismus viel besser aufgehoben. Ich wünsche den norwegischen Freunden, dass sie diese törichten Pläne aufhalten können.



2.05.009
Michael Wilkens, Architekt, Germany.

Michael Wilkens støtter Redd Nasjonalgalleriet

Michael Wilkens,
Arkitekt, Kassel


Nå har også Oslo bestemt seg for å misbruke kunsten sin for en spektakulær rom-salat av den typen man behøver i fattige Bilbao eller glemte provinsbyer, for å lokke til seg turister og overbevise dem om at man fremdeles finnes. Er det mulig? Nå også Oslo? Og så alt på ett sentralt sted, slik man pleide å gjøre det på 70-tallet? Den gang ordnet man byene i skuffer: Alle museer på ett sted! En supermarked-strategi for kunstturismen. Det sparte nok utlegg til vakthold og portner, men lot byen ligge øde. I mellomtiden har våre fagfolk forlengst anbefalt poli-sentralitet som strategi: Urbant mangfold i stedet for funksjonalistiske supersentra side om side med tomme butikker og forlatte offentlige bygg. Her i landet har den sentralistiske funksjonalismen i alle fall ikke nådd de offentlige museene. I stedet er det blitt våre bilprodusenter som bygger museer: Porsche, Volkswagen, Daimler. En slik stjernearkitektur egner seg godt til det. Men for å vise kunst, selv moderne kunst, er den altfor høylytt og selvtilfreds. Til det trengs snarere haller med store flater, som gir muligheter for vekslende inn- og ombygginger. Og det klassiske maleriet løftes langt bedre fram i gamle, ærverdige, klassisistiske bygninger.
Jeg ønsker for mine norske venner at de klarer å stanse disse tåpelige planene.

Last ned som PDF

Magnús Pálsson støtter Redd Nasjonalgalleriet

Magnús Pálsson,
artist, Reykjavík 03.06. 2009

It is rather sad that the Norwegian Ministry of Culture should be fanatically focused on uniting all the major museums in Oslo under one roof. The idea seems to be that the entire Norwegian art and craft scene and history can be viewed in a few hours because it wll seem more efficient and modern yuppie-day man does not have the time to spend on art. No time to think, enjoy, feel and meditate with art.
A few years ago London had a lot of incentive to follow this trend when modern art in this capital city needed space. The British did however not break up the pattern of individual museums. They converted the old Bankside Power Station into the new Tate Modern, extended the National Gallery by the Sainsbury Wing and brought new life to the functioning of old institutions like the Tate Gallery, The Victoria and Albert Museum and even the National Portrait Gallery. This policy seems to have worked well in London and the Tate Modern is now one of the most successful cultural institutions in the world.

Magnús Pálsson, artist, Reykjavík

Les innlegg på norsk (PDF)

From Jeff Wall

I like old museums, especially when they retain their original character, or at least don’t depart too much from it. I also like new ones, when they are done well. So I am not a supporter of old as opposed to new museums. I am only a supporter of good ones. By good, I mean ones that have a certain soul, as well as having fundamental quality in the design and execution. And of course, whose collections are worth seeing repeatedly. I think some new galleries and museums already do have that kind of soul, that individual, even idiosyncratic character that will be appreciated more and more as they age. The National Gallery in Oslo is a place where I experienced the presentation of a significant moment in the evolution of modern art. The presentation is a combination of the pictures in the collection, the way they are presented, and the nature of the building. Things have moved on from the moment captured in that presentation, and the situation there is no longer ‘of the moment’. It is isolated in time and space and it seems not to be related to the art of the present. But this is an illusion because the capture of this moment continues to be available to contemporary experience. We can revisit that moment any time we enter the National Gallery. If the moment were insignificant, we would not likely be very interested in revisiting it. But I believe it is significant, both for the Norwegian people and for foreigners like me. I had a beautiful afternoon looking at the collection in the rooms in which it was originally installed. I could not think of a better way to look at the work of Christian Krohg, Munch, and others. I am sure I will never forget those hours and that the experience has affected my life and work in some meaningful way. There are good architects making good buildings today; but I am not sure whether any contemporary museum designs improve on the serenely proportioned and beautifully lit rooms of places like the National Gallery. At best, they provide an up-to-date version of the same thing. Otherwise, they are simply less good, and therefore represent a decline in the manner of presenting works of art. I’ve visited and exhibited in scores of museums, but I remember many of them less than I do the National Gallery. I believe the National Gallery is one of a diminishing number of superb situations for engaging with art. Superb in their tasteful design and regard for the collections they protect, and superb in preserving a sense of what the art has meant in the place and to the people who live there. I think it is wrong to look at the National Gallery as ‘old’, just as it is wrong to look at the art of Edvard Munch as ‘old’. These accomplishments do not age the way other things do. Their capture of the moment in which they were created banishes the mundane passing of time and creates a permanent present. The sick girl in Munch’s picture will always be ill; she will never recover and she will never die. And that tells us about how to look at the museum where that girl can be visited: it will never be contemporary and it will never be outmoded.

Dear Carina & Ingrid,
Here’s a note about the gallery and how I see it.
I hope it will be of some help.best regards,
Jeff
flyer 10.06. 2009


onsdag 10. juni 2009

Trøbbel på Tullinløkka - Lotte Sandberg, Aftenposten

Fredag utløper arkitektenes frist for forslag til et samlokalisert Nasjonalmuseum. Men hva skal skje med Nasjonalgalleriet – og med motstanden mot avvikling?

I DAG holder Nasjonalmuseets ledelse mottagelse på Tullinløkka. Mens direktør Audun Eckhoff orienterer om «museets muligheter», vil imidlertid aksjonen «Bevar Nasjonalgalleriet» dele ut tekster fra internasjonale aktører, som kunstneren Jeff Wall. Verden følger med.

Stortingsvalg
Alle offentlige meldinger om Nasjonalmuseet, og det er ikke få, forutsetter et rehabilitert Nasjonalgalleri – inntil kulturminister Trond Giske i fjor lanserte forslaget om å samlokalisere Nasjonalmuseet i et nybygg på Vestbanen, og Statsbygg fulgte opp med rapport som konkluderer med at Tullinløkkas tradisjonsrike bygning er uegnet for sin samling. Man skal være nokså naiv for ikke å se den politiske bestillingen.
Protestunderskrifter, demonstrasjoner og motargumenter fra betydelige deler av norsk kulturliv, Nasjonalgalleriets venneforening og ekspertise på restaurering og bygganalyse er møtt med politisk arroganse og fravær av faglige forklaringer. Spørsmålet er om høstens valg vil merkes av motstanden: En undersøkelse foretatt av Visendi AS viser at bevaring av Nasjonalgalleriet betyr mye for hele 103 299 velgere i Oslo og Akershus.

Avspist
Et påstått klimaproblem er hovedargument for å avviklingen. Man kan undre seg over den plutselige omsorgen idet Nasjonalgalleriet har fått forfalle gjennom år, kunsten hittil ikke har tatt skade av sine omgivelser, og Vestbane-tomten innebærer fare for flomskader.
I stedet for å imøtekomme opposisjonens krav om en stortingsbehandling, ble landets øverste politiske myndighet avspist med Giskes «utfyllende orientering» under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. «Dette burde vært lagt frem som egen sak, ikke som vedlegg til finanskomiteens arbeid med å se på den økonomiske situasjonen i landet,» uttalte Venstrepolitiker Trine Skei Grande (Dagsavisen 15.5).
Reviderts forslag refererte til «klimakrav» om luftfuktighet på 40-65% og temperatur rundt 20 grader. Er Nasjonalgalleriets akutte klimasituasjon satt på spissen fordi flytting og samlokalisering er forhåndsvedtatt på politisk grunnlag? Den internasjonale museumsorganisasjon ICOM opererer i hvert fall ikke lenger med idealkrav, da slike ville ført til stengning av en rekke museer verden over. I stedet legges det vekt på at gjenstander ikke bør flyttes til et klima som er vesensforskjellig fra det vante.
Andre land ivaretar sine aldrende museumsbygninger og bruker dem til sine formål – Nationalmuseum i Stockholm er nærmeste eksempel. Hvorfor er det umulig å finne en konstruktiv løsning for Oslo?

Nybygg
De nå fusjonerte museenes historie viser at kvaliteten på forskning, formidling, bevaring og samarbeid er uløselig knyttet til særkompetanser. Konsekvensen må være at Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet få være i sine eksisterende lokaler – med de rehabiliteringer og utvidelser som er påkrevet, mens Vestbane-planene modifiseres til et nybygg for samtidskunst, samt enkelte fellesfunksjoner.
Gjennom en slik løsning kan Nasjonalmuseet finne sin form, og hvem ønsker ikke det?

Lotte Sandberg, Aftenposten 10.06.2009

Kulturkomité på Stortinget krever ny behandling

Innst. S. nr. 324 (2008–2009) (Midlertidig)
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Olemic Thommessen, Hans Olav Syversen og Trine Skei Grande om at Stortinget får behandle en sak om Nasjonalmuseets fremtidige innretning, lokalisering mv.
Dokument nr. 8:65 (2008–2009)

Les hele saken på Stortingets nettsted

Høyre vil rive Vestbanen

På fredag går fristen ut for å levere forslag til et nytt nasjonalmuseum på Vestbanen i Oslo. Nå åpner Høyres stortingsrepresentant Olemic Thommessen for å rive det eksisterende, og fredede, bygningen for å gi større plass til et signalbygg.

Les mer på NRK og Dagsavisen

Takk for alle som støtter bevaring av Nasjonalgalleriet

Alle signaturer som kom før 25. april er samlet i en perm.

Det er fremdeles mulig å gi din støtte, send e-post til

tirsdag 9. juni 2009

Eit forsvar for Nasjonalgalleriet

I innlegget Vestbanen gir muligheter, 2.6., lanserer AP-nestor Britt Hildeng ei slags materialisering av Nasjonalmusé-mastodonten på Vestbana meir snarlikt ei spegling av forsvarsfestninga tvers over bukta. Meir likt det enn den slottsliknande kjøpesenteraktige bygningen som ministeren har fått på netthinna. Men dei snakkar likevel om eksakt same byggverk. For meir er det systemet og det administrative grepet som gjeld enn det å huse kunst. Dette har dei til felles.
Kva forsvarsverket til Hildeng skal forsvare, står meg meir som uklart. Medan eg undrar meg flyr tankane snart til Nasjonen, snart til 1814 og snart til det nye forretningsimperiet Norge - men kanskje er det sjølvaste ministeren ho verjer? Som ein fronkjempar mot dei mange tusen røystene som brått og ubehageleg har trua hans våte draum på trappa til noko skikkeleg stort, vassar ho ut i felten. Assosiasjonen min til kunst forblir her mest ein negasjon.
Ein dag stod eg under Ekebergåsen og kasta eit tilfeldig blikk ned mot byen. Det var som ei slags storslått New York-skyline-filmkulisse var i ferd med å reise seg der nede, som om ei slags enorm anløpsfasade mot cruiseskipsinnseglinga sakte tok form. -Men det er da ikkje sjøvegen folk flest kjem hit til landet, kva er vitsen, tenkte eg, - folk kjem via Gardermoen! Får nokon i det heile tatt eventyret med seg?
Eg har leita med lys og lykte hos Giske denne våren, likeeins som i Hildeng sitt utspel tirsdag, leita etter eitt einaste argument som fungerer, etter gullkorn som gir kunstverda eit truverdig løft, leita som i tørrdokk gjenom livlaus lesing så eg kunne sovne, - utan å finne.
Samlokalisering er mantraet. Vi har høyrt det før, like tilforlateleg, som nesten hyggeleg. Men det er altså ikkje storleiken ting kjem an på, det veit vi jo, storleik imponerer ikkje meir enn eit frø, enn eit atom, enn ei stjerne, ikkje meir enn det minste kunstverket ein veit om eller kan tenkje seg.
Det eg finn i tanke og tale hos Giske og hans våpendragar er ei ufatteleg diger maktarroganse mot alle dei som har via - og som nå og i framtida vil vie - liva sine til å halde opent eit sårt og evig tiltrengt rom for kunst, også her til lands. Ikkje som flatklemde fasadar mot eit utland. Kunst er ikkje foreinleg med politisk maktrasjonalisme, like lite som kunsten held seg med landegrenser. Det er ikkje nasjonalisme å ville forsvare Nasjonalgalleriet i Norge. Det er tvert imot; å forsvare Nasjonalgalleriet er å ta vare på ein liten diamant på ein rund planet i ei stor og grenselaus verd, skapt av eit heilt anna stoff enn akkuttfølt politisk ambisjon.

Gunnhild Bakke
bildekunstnar

Publisert i Aftenposten Aften 09.06. 2009

torsdag 4. juni 2009

Ap`s kulturorakel Brit Hildeng`sin visjon av Vestbanen

".....
Gjennom samlokalisering vil vi få et formidlingssenter for visuell kunst som vil gi publikum lett tilgang til et mangfold av kunstuttrykk, på tvers av innarbeidede sjangergrenser og tidsperioder. I tillegg vil vi kunne finne felles løsninger og fleksible publikums- og utstillingslokaler som gjør det mulig for museet å stille ut et representativt utvalg av sine samlinger. Dermed vil det være mulig å vise større deler av museets samlinger enn i dag, og i større grad ta imot gjesteutstillinger. Slik jeg ser det vil disse mulighetene for videre utvikling ikke kunne oppnås dersom den eksisterende lokalisering av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museum for samtidskunst i sine nåværende lokaler blir opprettholdt.
...."
av Brit Hildeng

Les hele artikkel på nettsidene til Arbeiderpartiet

(Publisert 13.05.2009 Nettsidene til Arbeiderpartiet og 02.06.2009 Aftenposten Aften)

Publikum flykter fra Statens Museum for Kunst i København.

Karsten Orth, direktør for Statens Museum for Kunst, må sande, at 2008 ikke faldt i publikums smag. I hvert fald blev hver fjerde besøgende væk sidste år i forhold til 2007.
(08. jan. 2009 )
Les hele artikkel

lørdag 16. mai 2009

Interessert i å lese revidert nasjonalbudsjett?

Om utbyggingsprosjektet for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og Design
(OBS! PDF dokument, stykket som gjeller Nasjonalmuseet finner du på PDF sidene 53-61 )

Uklart om Nasjonalmuseet Dagsavisen 16.05.

– Trond Giske svarer ikke på de utfordringene han har fått. Argumentene for å flytte ut av Nasjonalgalleriet holder ikke. Det er ingenting som overbeviser om at de historiske samlingene må flytte, sier Trine Skei Grande (V).

Les mer på Dagsavisen

Endestasjon: Vestbanen Klassekampen 16.05.

Kulturminister Trond Giske brukte revidert budsjett til å redegjøre for hvorfor Nasjonalmuseet skal ligge på Vestbanen.

Les hele artikkel på Klassekampen

Fredrik Torp hos Trond Giske 30.04.

Fredrik Torp:

Det synes å være 3 grunner til at kulturministeren ønsker å nedlegge
Nasjonalgalleriet:

1.Han ønsker et spektakulært kjempemuseum som kan inngå i den særnorske terminologi "verdens flotteste"

2.Han ønsker at Nasjonalgalleriets ca 400.000 besøkende i året skal inngå i kjempemuseet fordi de andre deltakerne,Kunstindustrimuseet og Museet for Samtidskunst bare kan mobilisere samlet ca 70.000.

3.Tilstandsrapporten for Nasjonalgalleriet og kostnadene for en fullverdig oppgradering frister han til å nedlegge hele institusjonen.
De to første tema kommer Ingrid og Carina til å behandle umiddelbart etter meg, det siste tema, Tilstandsrapporten og bygningens oppgradering, vil jeg si noe om:

Rapporten fra Multiconsult/Statsbygg er lite kreativ. Den er gjennomsyret av hvor vanskelig og kostbart det er å få til noe som helst i den gamle bygningen, mens prisen pr m2 er så høy at den kan skremme noen og enhver.
Pris og problemer gir kulturministeren et alibi for å legge ned Nasjonalgalleriet. På den annen side: Det man vil, det får man til!

På 60 grader nord , i vår del av verden, ligger- regnet østfra -St.
Petersburg, Helsingfors, Stockholm og Oslo. Klimaet burde være sånn noenlunde det samme for disse byene. Alle har gamle og verdifulle museer med de samme problemene.

St.Petersburg har Eremitasjen i Vinterpalasset fra 1750-årene.
Gjenoppbygget etter brann i 1839. Museet er forfallent og trenger oppgradering. Vi har ikke hørt noe om at museet skal avvikles.

Helsingfors har sitt Atheneum som ble bygget i 1880-årene og som gir rom for den historiske billedkunsten. Bygningen ble rehabilitert i tiden 1987 til 1990 og fungerer tilfredsstillende. Nasjonalmuseet som er tegnet ev Saarinen og hans kompanjonger, ble ferdigstilt i 1916. Museet er et historisk museum og ble oppgradert mellom 1997 og 2000. I tillegg har Helsingfors sitt gamle museum for Kunsthåndverk samt det feirede museum for moderne kunst, Kiasma.

For Stockholms Nationalmuseum er det presentert ambisiøse planer for renovering ombygging. Regjeringen gav Statens Fastighetsverk oppdrag om dette. Foreløpig er den svenske kulturministeren kritisk til planene som det skal ta 8 år å gjennomføre og vil beløpe seg til oppunder milliarden.
Oslos og Norges Nasjonalgalleri er bygget i tiden 1864 til 1924. Hva skal skje her? En innsiktsfull oppgradering? Nei her har Regjeringen vedtatt nedlegging av institusjonen. Stikk den!

Aksjonen vil nå lage en alternativ rapport og et prosjekt som viser et praktfullt oppgradert Nasjonalgalleri med relevante tekniske krav innarbeidet. Vi er i kontakt med firma Bygganalyse som introduserer et meget løfterikt rehabiliteringsalternativ, med kostnader betydelig under Multiconsultanalysen. I tillegg vil vi arbeide politisk,både i forhold til opposisjonen på Stortinget, den Rødgrønne regjeringens Oslobenker samt Oslo bystyre. Det er en merkelig taushet fra sistnevnte!
Men før dette Trond Giske:Det er ingen skam å snu.

Ingrid Book och Carina Hedén hos Trond Giske 30.04.

Argument för ett nytt museum för samtidskonst på Vestbanetomta:

Ett museum för samtidskonst måste du få möjlighet att möta just så som det borde vara, nämligen ett museum där samtiden ges möjlighet att uttrycka sig. – Detta ställer andra krav än en artonhundratalssamling gör. Det ställer andra krav på platsen (stedet) och andra krav på den mentala beredskapen hos den som besöker ett sådant museum – du går dit i en egen frame of mind.

Ett sådant museum måste idag kunna erbjuda både rum för meditation och rum för kommunikation - det måste kunna erbjuda både uterum och innerum – eftersom konsten idag lika ofta lämnar museibyggnaden som den stannar kvar där. Det är omöjligt att enbart basera sig på en samtidskonst bakom lås och bom.

– Så om ett museum för samtidskonst skall fungera måste det ge rum inte bara för samlingarna – det måste lika mycket vara en levande, flexibel och aktiv plats. Men också en plats där man inte bara konsumerar konst, men där man tycker om att befinna sig.
Därför behövs det både byggnader och grönska. Och detta fordrar utrymme.
Megainstitutionerna skapar bara passivitet och en känsla av otillräcklighet och informationströtthet.

Som vi ser det har Oslo stora möjligheter just nu att bygga ett sådant museum för samtidskonst – att välja en framtidsorienterad väg istället för en konserverande och statisk. Alla vet att Oslo måste få ett museum för samtidkonst – det är en nödvändig pol i ett konstliv.
Vi måste tro på idén med ett sådant museum istället för att använda de historiska samlingarna som alibi.
Ett museum för samtidskonst provocerar fram och tydliggör Norges 1900-talskonst. På många sätt är det enda möjligheten att sätta samtiden i relief, se sin styrka och göra verkligt ny konst.

Man besöker aldrig flera museer samtidigt.
Progressiv stadsplanering försöker distribuera attraktionerna så att fler stadsdelar kan få glädje av ”goderna”.
Olika stadsdelar har museer med olika atmosfär – det är det som är poängen och kvalitén när du lär känna en främmande stad som turist eller bor där själv. Polycentriska, icke-hierarkiska strukturer har blivit ett begrepp, nu är det nätverk istället för stora solitärer som är aktuella.

Kanske måste vi vara rädda om den strida ström av besökare som går genom dörrarna på Nasjonalgalleriet – 400.000 om året - för att se dom historiska samlingarna i deras egen halvdunkla atmosfär där inne.
Kanske har vi behov av att någonstans kunna gå in i det förflutna och uppleva det i våra samhällen.
Vi har inga garantier för att lika många är beredda att se de gamla samlingarna i en ny ”setting” - om några år när den första nyfikenheten på det nya museet har lagt sig.

Norge är i en gynnsam position när det gäller inlån av viktig konst från utlandet – med Munch som pant står man stark i varje byteshandel. Det ger garantier för tillgång till vitala och viktiga utställningar från utlandet.
Detta har Norge möjlighet att realisera.



Ingrid Book och Carina Hedén


Uppläst för Trond Giske 30.4.09 på Kulturedep.

Mari Slaattelid hos Trond Giske 30.04.

Me som har aksjonert for NG er ikkje profesjonelle aksjonistar, og dersom ein er alminneleg sjenert, er det ikkje noko ein lengtar etter, å stanse travle menneske på fortauet.
Det spesielle med denne aksjonen var at me vart møtt med takksemd frå folk me stansa for å be om underskrift. Og parisekretæren din, som god oslomann, skreiv umiddelbart under oppropet, sjølv om han angra seg i media. Folk var glade for å bli spurde og godt informerte frå avisene. Bortimot alle skreiv under på oppropet, og det som framfor alt opprørte folk,var planen om å fråflytte Nasjonalgalleriet.
Den spontane støtta gjorde inntrykk. Det viser seg at dei aller fleste, ein eller annan gong,har besøkt Nasjonalgalleriet og kjenner ein slags eigedomsrett til det. Folk frå Oslo, frå Hardanger, Trysil, Alta; om dei er middels interesserte i kunst, har dei vore der, klassevis eller med familien. Dei hugsar bilda i den dunkle, eigenarta konteksten som det gamle bygget er: Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger, Chr. Krohgs Albertine i politilegens venteværelse, Hertervigs Borgøya, ikoniske maleri stilde ut i eit miljø med historisk sus.
Dette er bilder folk har i hjarta. Nasjonalgalleriet er vanlege folks kunstalbum, og ein skal ikkje sjå bort frå at det betyr noko at Nasjonalgalleriet i Oslo minner om Nasjonalgallerii større europeiske byar. For ein liten og ung nasjon byggjer det sjølvkjensle og historisk forankring å ha institusjonar som tilsvarar praktbygg i europeiske storbyar. Ein biletpaviljong med 2.sortering, om aldri så gamle bilder, erstattar ikkje den posisjonen eit Nasjonalgalleri har, med det forventa ypperste av historisk, norsk biletkunst.
Dei 11 500 som støttar oppropet håpar, med oss, inderleg at regjeringa i siste liten vil stanse opp og hindre ei uklok avgjerd.
De som er politikarar og skal arbeide til beste for folk flest, må sjå denne reaksjonen som eit stort potensiale: Den opnar for og definerer ei satsing på kunst i Oslo som har støtte både i fagmiljøet og blant folk flest: Ei løysing som vernar om Nasjonalgalleriet, slik dei har gjort i Helsinki og slik dei akkurat no gjer i Stockholm. (Svenskane rehabiliterer Nasjonalmuseet for 1 milliard kroner).
Lat oss få to frittståande bygg, eit arva og eit nytt; ei løysing som endeleg realiserer eit nybygg for samtidskunst som alle kan vere stolte av.

Mari Slaattelid

fredag 15. mai 2009

Flere nasjonale monumenter Morgenbladet 15.05

" «Ved siden av Nidarosdomen er Eidsvollsbygningen kanskje vårt viktigste nasjonalmonument,» sa Trond Giske denne uken, og lovet å oppgradere og sette bygningen skikkelig i stand til grunnlovsjubileet i 2014.
Giske har motsatt innstilling til Nasjonalgalleriet, som er noen år yngre, men et monument som i alle år har vært brukt og besøkt av publikum. Nidarosdomen er forresten verken trøndersk eller nasjonal kultur, men europeisk verdensarv. Det er uansett på tide at Giske begynner å se verdien av å bevare og utvikle flere eldre norske kulturbygg som en del av kulturløftet. "

Les hele artikkel Kulturuke på Morgenbladet

Uttalelsen fra NBK Landsmøte 9-10.mai

"NBKs landsmøte støtter aksjonen ”La nasjonalgalleriet leve” for å sikre Nasjonalgalleriet som visningssted for gullaldersamlingen av eldrebilledkunst.
Landsmøtet ser også fram til en stor satsing på et nytt kunstmuseum på Vestbanen."

Norske Billedkunstneres Landsmøte 9-10.mai 2009

torsdag 14. mai 2009

Arkitekter kritiserer Statsbygg ,Dagsavisen 14.05. 09

Arkitektene er blitt overkjørt av byggherrene til nytt Nasjonalmuseum på Vestbanen. Det hevder to av arkitektbransjens nestorer, Fredrik Torp og Peter Butenschøn.

Les hele artikkel på Dagsavisen

Kari J. Brandtzæg i Dagbladet 14.05. 09

Nasjonalmuseets dilemma

"...Ifølge Ulf Holmene er det fullt mulig å rehabilitere Nasjonalgalleriet, hvis viljen er der. Og vi kan håpe at viljen kommer snart, for allerede til høsten defineres det endelige arkitekturprogrammet. Den eldre kunsten bør få bli i Nasjonalgalleriet, eventuelt også i Kunstindustrimuseet. Da kan moderne kunst og design etter 1900 prioriteres i det nye bygget på Vestbanen. Det betyr ikke at den skal rå grunnen alene: Det bør vektlegges spesifikke rom for samtidskunsten samtidig som store arealer kan huse internasjonale viktige, temporære utstillinger med kunsthistoriske og interdisiplinære perspektiver og kunstnerskap i fokus, det være seg Goya eller Doug Aitken."

Les hele innlegg på Dagbladet

fredag 8. mai 2009

Paneldebatt Nasjonalgalleriet 07.05.2009



Forrige uke arrangerte Kunsthistoriskforening paneldebatten «Samlokalisering av Nasjonalmuseet». I panelet satt direktør Audun Eckhoff, kunsthistoriker Ina Blom, Ulf Holmene fra Riksantikvaren, Britt Hildeng fra Arbeiderpartiet og Trine Skei Grande fra Venstre.

Demo: Nasjonalgalleriet fra Andre Gali



Gathering outside Nasjonalgalleriet in Oslo to protest against moving the museum to vestbanen

http://www.galiblog.com

torsdag 7. mai 2009

Påminnelse

Paneldebatt:
Samlokalisering av Nasjonalmuseet
Torsdag 7. mai kl. 17.00
Nasjonalgalleriets foredragssal


I panelet:
Audun Eckhoff, direktør for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Ina Blom, førsteamanuensis i kunsthistorie, Universitetet i Oslo.
Ulf Holmene, seksjonssjef for bygningsvern og kulturmiljøfredning, Riksantikvaren.
Britt Hildeng, representant for Arbeiderpartiet i kulturkomiteen på Stortinget.
Trine Skei Grande, representant for Venstre i kulturkomiteen på Stortinget.

Kunsthistorisk forening ønsker en åpen og bred debatt omkring samlokaliseringen, dens fordeler og ulemper.

Debatten er åpen for alle.


Kunsthistorisk Forening

søndag 3. mai 2009

1. mai tog






innsendt av Svein Mamen

fredag 1. mai 2009

Svenskene setter pris på sin Nationalmuseum

”Under många år har Nationalmuseum varit hopplöst slitet. Förra året fick Statens fastighetsverk regeringens uppdrag att utreda vad man kan göra med en av Stockholms mest centrala och bäst placerade byggnader så att den kan återuppstå i all sin prakt. Man trodde inte att det skulle gå innan man påbörjade utredningsarbetet.”
les mer i Dagens Nyheter

Pressemelding fra Statens Fastighetsverk ( = Statsbygg)

torsdag 30. april 2009

Signaturlistene overrakt kulturminister

11.500 vil bevare Nasjonalgalleriet
Les mer NRK kultur


Aksonistene møter Kulturminister. Hør radioinnslag fra NRK.

onsdag 29. april 2009

Audiens med kulturministeren


10 000 UNDERSKRIFTER
var målet vi satte oss, nå er tiden inne for å overlevere underskriftene.

Vi har en avtale med kulturministeren
torsdag 30 april kl 15.00
og vi ber alle som kan om å møte opp ved trappen foran Nasjonalgalleriet kl. 14.30
for å være med på en markering der vi går fra Nasjonalgalleriet til Kulturdepartementet
for å overlevere underskriftene til Trond Giske med følgende beskjed:


11 343 mennesker har på få uker gitt sin signatur for å si at vi ønsker
å bevare den historiske samlingen i Nasjonalgalleriet,
vurdere på nytt Kunstindustrimuseets lokalisering
og å bygge et nytt museum for samtidskunst på Vestbanen.

Vi ber kulturministeren om å lytte og vise respekt for folkets mening.
Vi går fra Nasjonalgalleriet kl. 14.40 !

lørdag 25. april 2009

11 000 signaturer samlet!!!!

Vi har nådd vårt mål med antall signaturer!

Etter lørdagens aksjon har vi 11 343 underskrifter innsamlet på 20 dager.
Signaturlistene vil bli overlevert til kulturminister Giske i kommende uke.

Vil du være med på overleveringen?
Vi har fått audiens hos kulturminister torsdag 30. april kl. 15 00.
Mer detaljert informasjon følger….

Bilder fra Kunstnernes Hus etter innsamlingsaksjon













Mari Slaattelid Kunstnernes Hus 25.04 2009

Velkomne, alle her og alle 11 000 som står bak oss!

Denne aksjonen har vendt seg til folk i Oslo og resten av landet, på gata og på arbeidsplassar, og samla 11 000 underskrifter på 20 dagar. Me kunne halde fram, Giske kunne fått 20 000, eller om han ville, 100 000 underskrifter, men på denne strålande vårdagen set me strek.

Dette er ikkje ein aksjon for bevaring av gamle bygg. Me vil la Nasjonalgalleriet huse den historiske kunsten fordi det har vist seg vellukka i over 100 år. Me vil la I. C. Dahl, Hertervig, Harriet Backer og Edvard Munch henge, fordi dei er ein suksess som trekkjer 400 000 interesserte kvart år.

Me vil la Nasjonalgalleriet leve som ein stad i verda. Du hugsar silhuetten i byen, fasaden og inngangsdøra, du veit kvar du nettopp har brukt ein time eller tre, du merkar at bygget er tenkt for samlinga, ingen utmattande ørkenvandring men passe stort for ein føremiddag. Du oppsøkjer noko unikt, og det teiknar seg i minnet .

Me vil la Nasjonalgalleriet ruste opp sitt eige hus, for å kunne byggje eit moderne museum, teikna for samtidskunst, med plass nok til kontoristar og publikum, skiftande og eksperimentelle utstillingar, i lang tid framover.

Og medan Nasjonalgalleriet skal vise det beste frå visse epokar, avgrensa og konstant, skal eit museum for samtidskunst overgå seg sjølv, prøve ut det utenkjelege, endre seg utan førevarsel. To så ulike karakterar skal ikkje måtte krangle om plassen i eit fancy fellesbygg.

Regjeringa har gjort norsk kunstutdanning til eit kreativt allkunst-senter ved Akerselva. No planlegg dei eit kjøpesenter for kunst av alle slag på Aker Brygge, eit opplevelses-museum som strekkjer seg frå etasje til etasje med fjordutsikt. Utan at du merkar det, skal du vimse gjennom alle musea som eingong definerte bydelar i Oslo.

Politikarar veit at Nasjonalgalleriet si samlingi ville trekkje folk til Aker Brygge. Men norske politikarar må stole på at eit godt museum for samtidskunst vil kunne bli ein magnet i seg sjølv. Eit museum for samtidskunst på Vestbanen kan bli eit norsk Kiasma eller Moderna Museet ved sjøen. Det vil vekkje interesse og respekt for samtidskunst blant folk flest, stimulere kunstnarar og skape energi for ny produksjon.

I dag er me 11 000 som appellerer til regjeringa:

Nasjonalgalleriet er Tullinløkka si sjel og umisseleg som museum. Lat Oslo og resten av landet få ein tilsvarande spesifikk stad i byen som alle veit er samtidskunsten sin stad!


Mari Slaattelid

fredag 24. april 2009

MUSEET FOR HUMMER OG KANARI

Debattinnlegg i Morgenbladet 24. - 29. april 2009 

Er Nasjonalmuseets tre samlinger, den historiske, samtidige og design og kunsthåndverk så små og uselvstendige at de må plasseres under ett tak for å holde mål? ”Norge har ju ingen särskild samling att tala om, så alt får väl plats i en skokartong”, var det noen svenske museumsfolk som litt sleivete uttalte. Det kan virke som Arbeiderpartiet er av samme oppfatning. Man er redde for at et Museum for samtidskunst ikke vil trekke nok publikum, bare se på besøkstallene: Kun 1/7 del tar turen til ”banken”. Etter sammenslåingen har Museet for samtidskunst lidd en sakte og pinefull død. Man føler seg deprimert straks man setter foten innenfor døra. Det begynte med at Sune Nordgren fjernet Bokhandelen, den viktigste informasjonskilden til hva som foregår på den internasjonale scenen gjennom det store utvalget av utstillingskataloger, kunstmagasiner og artistbooks. I dag selger de krus, puslespill og pins i bokhandelen på Nasjonalgalleriet.

Det stemmer ikke at den modernistiske og samtidige kunstsamlingen er dårlig, det er bare det at den har hatt elendige visningsforhold og vært fullstendig nedprioritert de siste årene. Jeg har stor tro på at et nytt og flott museum for samtidskunst, så lenge det tar kunsten på alvor, vil være et museum publikum ønsker å besøke. Se på Moderna Museet, Arken i København, se på Astrup Fearnley (og ikke kom og si at det ikke er plass til et slik museum til i Norge), se på MOMA, Tate Moderen. Tenk om vi kunne få noe som liknet på disse museene her. Jeg garanterer publikum!

Mens museet for samtidskunst har vært et ikke-sted siden 2004 har den unge norske kunstscenen stått i full blomst. Man har kompensert og vist at denne scenen er bærekraftig, nyskapende og av et internasjonalt kaliber. Man trenger nå et museum hvor dette kan vises og forvaltes. Vi ønsker også at museet skal fylles med interessante internasjonale utstillinger. Siden samlingene er under samme administrasjon vil det vel være muligheter for å låne bort noen Munch-arbeider og få spennende internasjonal samtidskunst til låns i retur? Samtidskunsten er fremtidsrettet og hvem vet hva slags visningsforhold den trenger om noen år. Dette må det tas høyde for i det nye bygget.

Eller blir det sånn at det ikke finnes mer penger igjen når bygget er ferdig til å faktisk fylle huset med interessante utstillinger? Vil de kun ha råd til å vise samlingene? Nasjonalmuseet er først og fremst det norske folks museum i det institusjonen forvalter vår kunst og kulturarv, men det har også som oppgave å stimulere og vekke interesse for kunst generelt. Vi trenger derfor et bygg for skiftende utstillinger hvor man stadig har mulighet til å se noe nytt og spennende. Det er ganske defensivt å kun skulle lene seg på Munch og tenke at det er det eneste som kan trekke folk. Norsk kunst er så mye mer enn  det! Jeg har ingen tro på at ett bygg kan tilfredstille og fylle alle de krav og oppgaver et Nasjonalmuseum har overfor det norske folk og de som besøker landet vårt. Ved å legge alle samlingene under samme tak er jeg redd for at ingen av dem vil få den plassen de trenger og fortjener - man gjør i en håndvending alle samlingene uviktige. Et museum for hummer og kanari.

Når samtidskunsten forblir marginalisert får den jo heller ikke et større publikum.

Det er alt for mye snakk om bygg og for lite snakk om selve kunsten og samlingene og hva de trenger. Rust opp Nasjonalgalleriet og Kunst- og industrimuseet og bygg et stort og flott museum for samtidskunst på Vestbanen. Vi vil ha kunsthallen i det nye museet, ikke i Nasjonalgalleriet!

Helga-Marie Nordby

Daglig leder Unge Kunstneres Samfund

Har funnet løsningen, 24.04 2009 NRK

Det er enkelt å gi Nasjonalgalleriet forsvarlige forhold for å vise kunst, mener en av landets aller fremste bygganalytikere.

Les mer i NRK

torsdag 23. april 2009

Rykk tilbake til start, Aftenposten 21.04 2009, Lotte Sandberg

Den planlagte avviklingen av Nasjonalgalleriet er basert på grunne undersøkelser.
Nå bør prosessen nullstilles.

Les mer i Aftenposten

onsdag 15. april 2009

Fra NRK nyheter

15.04.
Mangelfull klimarapport
Les mer
Brukte feil stikkontakt
Rapporten Statsbygg legger til grunn for nedleggelsen av Nasjonalgalleriet, er mangelfull.

16.04
Krever ny Nasjonalgalleri-utredning
Les mer
Stortingspolitikere vil ha Nasjonalgalleriets helsetilstand utredet på nytt.


17.04.
Multiconsult fastholder konklusjon
Les mer
Multiconsult står fast ved innholdet i rapporten om Nasjonalgalleriet som de leverte til Statsbygg.

tirsdag 14. april 2009

Vi er over halvveis!! Nærmere 7000 underskrifter!

oppdaterig........
Vi er over halvveis!! Nærmer 7000 underskrifter!


Vil du være med på å samle inn underskrifter?

Vi står hver dag utenfor Nasjonalgalleriet i tre bolker à tre personer- 12.00-14.00, 14.00-16.00 og 16.00-18.00 (17.00 på søndager)
Du kan også samle inn underskrifter eller selge buttons der du jobber, der du bor og der du går på skole.
Send en e-post tilreddnasjonalgalleriet@gmail.comog vi kontakter deg

mandag 13. april 2009

Bilder fra 28.03


















Bilder fra Halvard Haugerud















Bilder fra Gunnhild Bakke



tirsdag 7. april 2009

Alle føler for Nasjonalgalleriet - Mari Slaattelid - Dagsavisen 06.04.09

Alle føler for Nasjonalgalleriet
Truleg har ei fråflytting av Nasjonalgalleriet inntil nyleg vore like utenkjeleg for styresmaktene som for alle andre. Det nye stormuseet vart planlagt til Tullinløkka for å kunne samlokalisere nye bygg med det ein ikkje kunne flytte på, det sterkaste kortet i fusjonen, nemleg Nasjonalgalleriet. Vestbaneforslaget var for spektakulært til at Stortinget og andre forstod kva det skulle innebere: nemleg at Nasjonalgalleriet ikkje lenger var med. For at ingenting no skal komme i vegen for ein komplett museumsbydel ved Aker Brygge, blir det uopprettelege i ei sanering bagatellisert. Dei nær 400 000 årleg som har leita seg opp Karl Johan og funne Nasjonalgalleriet midt i byen, skal bli den stabile stamma i besøkstalet som gjer museumsbydelen drivverdig. Munchsalen og Tidemand og Gude har den folkelege appellen samtidskunst og design manglar. Så får det vere om bak-byen ligg litt grisgrendt igjen, med handlegater og kontor og eit og anna einsleg teater.
Til ”dei spesielt interesserte” som har argumentert for ei delt løysing der det gamle Nasjonalgalleriet kan fungere som før, er rådet frå den dynamiske ministeren at debatten ikkje bør bli langvarig. Samlinga skal få betre kår, blir det forsikra om, og det blir ymta om kulturføremål i det gamle bygget, noko det etter alle solemerke kan eigne seg for. Men den breie aksjonen for å redde Nasjonalgalleriet rettar seg ikkje mot å bevare bygningen. Ein motarbeider heller ikkje samanslåinga frå 2003, det har ingen lenger krefter til. Ulike aktørar frå kulturnæringa uttalar seg strategisk og litt forsiktig om det som no skjer. Aftenposten tek interessant nok den rike samtida sin posisjon, mot fattigare tiders minnesmerke, og stør no på leiarplass ei statsforvaltning utan pietet og utan verdiar. Direktør Audun Eckhoff sitt argument for nedlegging av sitt eige museum, er osloklimaet og altfor store tekniske utfordringar. Dei som manøvrerer Nasjonalgalleriet mot stupet, har skrudd opp tempoet og Eckhoff må ha si fulle hyre med å henge på. Det har kanskje ikkje vore tid til å rådføre seg med nasjonalgalleria i Stockholm (som no renoverer for ein milliard), Helsingfors og St.Petersburg, som alle held til i teglsteinsbygg på om lag same alder og same breiddegrad som Oslo.
Folk som passerer forbi på gata under Nasjonalgalleriet sin lett forfalne fasade, skriv seg nesten utan unntak på bevaringsaksjonen si liste. Dei forstår intuitivt at Nidarosdomen, Stortinget, Eidsvollsbygningen og Nasjonalgalleriet er stadeigne institusjonar, der bruk og innhald gjev bygget meining og omvendt. At fråflytting er å slette spor som er gjenkjennelege og kan lesast av tilreisande frå alle kantar av verda. Vanlege avislesande menneske er opprørte over kva kulturministeren, med usvikeleg arroganse, no pressar på for å få gjennomført. Det er denne ikkje-kalkulerte reaksjonen som uttrykkjer kva Nasjonalgalleriet er verdt.
Giske karakteriserar konsekvent motiva for motstanden på ein omtrentleg og villeiande måte: ”De som bruker bevaringen av Nasjonalgalleriet som et argument mot sammenslåingen, bør innse at løpet er kjørt.”(Aftenposten tysdag 31.3.2009) Eller ”Hvis de som nå kjemper for å bevare Nasjonalgalleriet mener bygningen, så har de egentlig allerede vunnet. Da kan de bruke kreftene på noe annet. Hvis de er opptatt av at det skal rehabiliteres til nye formål har de også en god sak.”(Morgenbladet, veke 13, 2009) Etter eit kort intermesso med økonomisk argumentasjon, er nedlegging igjen ei såkalla politisk avgjerd. Men kvifor så raus mot alt som varer ei veke og smakar av velfødd festkultur, og så rå mot det han sjølv og alle nordmenn har arva av kulturell sjølvkjensle og kontinuitet, verdiar som rett nok er like usynlege for ministeren som for oss andre, men som han for ein kort periode er sett til å verne om. Dette minnesmaterialet skal nettopp kunne forme norske rockpoetar i framtida. Å fråta poetar og andre den europeiske felleshistoria, er ikkje berre uansvarleg, men også illojalt. Det kan vise seg allereie ved stortingsvalet til hausten.

Mari Slaattelid
Billedkunstner

Everyone feels for the National Gallery by Mari Slaattelid

The proposal to move the National Gallery was until recently just as unthinkable for those in power as it was for the general public. The planned new large museum was to be built at Tullinløka, thereby linking up the National Gallery to the projected new edifice. The present proposal to build at Vestbanen was so spectacular that Parliament and others involved did not fully understand the direct consequence of the decision: that the National Gallery was left out. In order to complete the plans for an entire museum district at Aker Brygge, the irretrievable loss of the National Gallery was glossed over. The 400 000 visitors that make their way up Karl Johan Street to find the National Gallery in the centre of town every year will secure the financial aspect of the planned museum district. The Munch room as well as the paintings of Tidemand and Gude have a popular appeal that is lacking in contemporary art and design. So forget about leaving behind the central part of town with shops and offices and scattered theatres.

Some have argued for a divided solution whereby the old National Gallery can continue its present function. The dynamic Minister of Culture has advised “all those who are concerned” that the debate cannot go on for long. Assurances have been made that the collection will be well looked after, and hints have been dropped about the old edifice being used for cultural purposes in the future. But the campaign to save the National Gallery is not just aimed at preserving the building, nor are we against the decision made in 2003 to merge the museums.
People from the arts and cultural circles are being circumspect and strategic when discussing the present situation. Aftenposten`s editorial looked back from our affluent present on a poorer era`s monument, an interesting perspective that supports a state management lacking in both respect and values. Audun Eckhoff ,the director of the National Gallery, argues that Oslo`s climatic conditions as well as technical challenges pose insurmountable problems. Those who are maneuvering the National Gallery towards the brink are increasing the pressure and Eckhoff must now have his hands full trying to hang on. Perhaps there has not been enough time to get advice from the national gallery in Stockholm ( cost of renovation: a billion kroner), Helsinki or St. Petersburg, all of these buildings being made of brick and built around the same time and at the same latitude as Oslo.

Nearly everyone passing in front of the National Gallery`s blighted façade has signed the campaign`s petition.They understand intuitively that Nidarosdomen, Stortinget , the building at Eidsvoll and the National Gallery are institutions where usage and content give the buildings their significance. The planned move is akin to wiping out traces that can be recognized by people the world over. Newspaper readers are indignant concerning the minister of culture`s arrogance in pushing ahead with his plans. This spontaneous reaction speaks volumes about the value of the National Gallery

Minister Giske describes the motives of the opposition in a misleading way: “ Those who are using the appeal to save the National Gallery as an argument against the merging of the National museums have to admit that their case is a lost one” ( Aftenposten 31.03.09) Or “ If those who are now fighting to save the National Gallery mean the building itself , then they have already won. They can use their efforts for other things. If they are concerned with the future use of the building for new purposes, they have got a strong case “ ( Morgenbladet, week 13, 2009). After a short break given over to the economic aspects, the closing down of the National Gallery is once again a so-called political decision. But then why is the minister being so generous towards any week long arrangement that smacks of well-fed cultural festivities, and why is he so being harsh towards that which he and every Norwegian has inherited in terms of cultural self esteem and continuity, values that are just as invisible to the minister as they are for us all, and the very values which are for him to protect in his capacity as minister of culture.

This treasury of collective memory is here to shape the future of Norwegian rock poets, to mention a group that tends to have the minister`s sympathy. Taking away Europe`s common history from poets and others is not just irresponsible and disloyal: this point may be proven already in the forth coming Autumn election.


Mari Slaattelid
Visual artist
 
© 2009 Redd Nasjonalgalleriet. All Rights Reserved | Powered by Blogger
Design by psdvibe | Bloggerized By LawnyDesignz