torsdag 30. april 2009
Signaturlistene overrakt kulturminister
Les mer NRK kultur
Aksonistene møter Kulturminister. Hør radioinnslag fra NRK.
onsdag 29. april 2009
Audiens med kulturministeren
10 000 UNDERSKRIFTER
var målet vi satte oss, nå er tiden inne for å overlevere underskriftene.
Vi har en avtale med kulturministeren
torsdag 30 april kl 15.00
og vi ber alle som kan om å møte opp ved trappen foran Nasjonalgalleriet kl. 14.30
for å være med på en markering der vi går fra Nasjonalgalleriet til Kulturdepartementet
for å overlevere underskriftene til Trond Giske med følgende beskjed:
11 343 mennesker har på få uker gitt sin signatur for å si at vi ønsker
å bevare den historiske samlingen i Nasjonalgalleriet,
vurdere på nytt Kunstindustrimuseets lokalisering
og å bygge et nytt museum for samtidskunst på Vestbanen.
Vi ber kulturministeren om å lytte og vise respekt for folkets mening.
Vi går fra Nasjonalgalleriet kl. 14.40 !
lørdag 25. april 2009
11 000 signaturer samlet!!!!
Etter lørdagens aksjon har vi 11 343 underskrifter innsamlet på 20 dager.
Signaturlistene vil bli overlevert til kulturminister Giske i kommende uke.
Vil du være med på overleveringen?
Vi har fått audiens hos kulturminister torsdag 30. april kl. 15 00.
Mer detaljert informasjon følger….
Mari Slaattelid Kunstnernes Hus 25.04 2009
Denne aksjonen har vendt seg til folk i Oslo og resten av landet, på gata og på arbeidsplassar, og samla 11 000 underskrifter på 20 dagar. Me kunne halde fram, Giske kunne fått 20 000, eller om han ville, 100 000 underskrifter, men på denne strålande vårdagen set me strek.
Dette er ikkje ein aksjon for bevaring av gamle bygg. Me vil la Nasjonalgalleriet huse den historiske kunsten fordi det har vist seg vellukka i over 100 år. Me vil la I. C. Dahl, Hertervig, Harriet Backer og Edvard Munch henge, fordi dei er ein suksess som trekkjer 400 000 interesserte kvart år.
Me vil la Nasjonalgalleriet leve som ein stad i verda. Du hugsar silhuetten i byen, fasaden og inngangsdøra, du veit kvar du nettopp har brukt ein time eller tre, du merkar at bygget er tenkt for samlinga, ingen utmattande ørkenvandring men passe stort for ein føremiddag. Du oppsøkjer noko unikt, og det teiknar seg i minnet .
Me vil la Nasjonalgalleriet ruste opp sitt eige hus, for å kunne byggje eit moderne museum, teikna for samtidskunst, med plass nok til kontoristar og publikum, skiftande og eksperimentelle utstillingar, i lang tid framover.
Og medan Nasjonalgalleriet skal vise det beste frå visse epokar, avgrensa og konstant, skal eit museum for samtidskunst overgå seg sjølv, prøve ut det utenkjelege, endre seg utan førevarsel. To så ulike karakterar skal ikkje måtte krangle om plassen i eit fancy fellesbygg.
Regjeringa har gjort norsk kunstutdanning til eit kreativt allkunst-senter ved Akerselva. No planlegg dei eit kjøpesenter for kunst av alle slag på Aker Brygge, eit opplevelses-museum som strekkjer seg frå etasje til etasje med fjordutsikt. Utan at du merkar det, skal du vimse gjennom alle musea som eingong definerte bydelar i Oslo.
Politikarar veit at Nasjonalgalleriet si samlingi ville trekkje folk til Aker Brygge. Men norske politikarar må stole på at eit godt museum for samtidskunst vil kunne bli ein magnet i seg sjølv. Eit museum for samtidskunst på Vestbanen kan bli eit norsk Kiasma eller Moderna Museet ved sjøen. Det vil vekkje interesse og respekt for samtidskunst blant folk flest, stimulere kunstnarar og skape energi for ny produksjon.
I dag er me 11 000 som appellerer til regjeringa:
Nasjonalgalleriet er Tullinløkka si sjel og umisseleg som museum. Lat Oslo og resten av landet få ein tilsvarande spesifikk stad i byen som alle veit er samtidskunsten sin stad!
Mari Slaattelid
fredag 24. april 2009
MUSEET FOR HUMMER OG KANARI
Debattinnlegg i Morgenbladet 24. - 29. april 2009
Er Nasjonalmuseets tre samlinger, den historiske, samtidige og design og kunsthåndverk så små og uselvstendige at de må plasseres under ett tak for å holde mål? ”Norge har ju ingen särskild samling att tala om, så alt får väl plats i en skokartong”, var det noen svenske museumsfolk som litt sleivete uttalte. Det kan virke som Arbeiderpartiet er av samme oppfatning. Man er redde for at et Museum for samtidskunst ikke vil trekke nok publikum, bare se på besøkstallene: Kun 1/7 del tar turen til ”banken”. Etter sammenslåingen har Museet for samtidskunst lidd en sakte og pinefull død. Man føler seg deprimert straks man setter foten innenfor døra. Det begynte med at Sune Nordgren fjernet Bokhandelen, den viktigste informasjonskilden til hva som foregår på den internasjonale scenen gjennom det store utvalget av utstillingskataloger, kunstmagasiner og artistbooks. I dag selger de krus, puslespill og pins i bokhandelen på Nasjonalgalleriet.
Det stemmer ikke at den modernistiske og samtidige kunstsamlingen er dårlig, det er bare det at den har hatt elendige visningsforhold og vært fullstendig nedprioritert de siste årene. Jeg har stor tro på at et nytt og flott museum for samtidskunst, så lenge det tar kunsten på alvor, vil være et museum publikum ønsker å besøke. Se på Moderna Museet, Arken i København, se på Astrup Fearnley (og ikke kom og si at det ikke er plass til et slik museum til i Norge), se på MOMA, Tate Moderen. Tenk om vi kunne få noe som liknet på disse museene her. Jeg garanterer publikum!
Mens museet for samtidskunst har vært et ikke-sted siden 2004 har den unge norske kunstscenen stått i full blomst. Man har kompensert og vist at denne scenen er bærekraftig, nyskapende og av et internasjonalt kaliber. Man trenger nå et museum hvor dette kan vises og forvaltes. Vi ønsker også at museet skal fylles med interessante internasjonale utstillinger. Siden samlingene er under samme administrasjon vil det vel være muligheter for å låne bort noen Munch-arbeider og få spennende internasjonal samtidskunst til låns i retur? Samtidskunsten er fremtidsrettet og hvem vet hva slags visningsforhold den trenger om noen år. Dette må det tas høyde for i det nye bygget.
Eller blir det sånn at det ikke finnes mer penger igjen når bygget er ferdig til å faktisk fylle huset med interessante utstillinger? Vil de kun ha råd til å vise samlingene? Nasjonalmuseet er først og fremst det norske folks museum i det institusjonen forvalter vår kunst og kulturarv, men det har også som oppgave å stimulere og vekke interesse for kunst generelt. Vi trenger derfor et bygg for skiftende utstillinger hvor man stadig har mulighet til å se noe nytt og spennende. Det er ganske defensivt å kun skulle lene seg på Munch og tenke at det er det eneste som kan trekke folk. Norsk kunst er så mye mer enn det! Jeg har ingen tro på at ett bygg kan tilfredstille og fylle alle de krav og oppgaver et Nasjonalmuseum har overfor det norske folk og de som besøker landet vårt. Ved å legge alle samlingene under samme tak er jeg redd for at ingen av dem vil få den plassen de trenger og fortjener - man gjør i en håndvending alle samlingene uviktige. Et museum for hummer og kanari.
Når samtidskunsten forblir marginalisert får den jo heller ikke et større publikum.
Det er alt for mye snakk om bygg og for lite snakk om selve kunsten og samlingene og hva de trenger. Rust opp Nasjonalgalleriet og Kunst- og industrimuseet og bygg et stort og flott museum for samtidskunst på Vestbanen. Vi vil ha kunsthallen i det nye museet, ikke i Nasjonalgalleriet!
Helga-Marie Nordby
Daglig leder Unge Kunstneres Samfund
Har funnet løsningen, 24.04 2009 NRK
Les mer i NRK
torsdag 23. april 2009
Rykk tilbake til start, Aftenposten 21.04 2009, Lotte Sandberg
Nå bør prosessen nullstilles.
Les mer i Aftenposten
onsdag 15. april 2009
Fra NRK nyheter
Mangelfull klimarapport
Les mer
Brukte feil stikkontakt
Rapporten Statsbygg legger til grunn for nedleggelsen av Nasjonalgalleriet, er mangelfull.
16.04
Krever ny Nasjonalgalleri-utredning
Les mer
Stortingspolitikere vil ha Nasjonalgalleriets helsetilstand utredet på nytt.
17.04.
Multiconsult fastholder konklusjon
Les mer
Multiconsult står fast ved innholdet i rapporten om Nasjonalgalleriet som de leverte til Statsbygg.
tirsdag 14. april 2009
Vi er over halvveis!! Nærmere 7000 underskrifter!
Vi er over halvveis!! Nærmer 7000 underskrifter!
Vil du være med på å samle inn underskrifter?
Vi står hver dag utenfor Nasjonalgalleriet i tre bolker à tre personer- 12.00-14.00, 14.00-16.00 og 16.00-18.00 (17.00 på søndager)
Du kan også samle inn underskrifter eller selge buttons der du jobber, der du bor og der du går på skole.
Send en e-post tilreddnasjonalgalleriet@gmail.comog vi kontakter deg
tirsdag 7. april 2009
Alle føler for Nasjonalgalleriet - Mari Slaattelid - Dagsavisen 06.04.09
Truleg har ei fråflytting av Nasjonalgalleriet inntil nyleg vore like utenkjeleg for styresmaktene som for alle andre. Det nye stormuseet vart planlagt til Tullinløkka for å kunne samlokalisere nye bygg med det ein ikkje kunne flytte på, det sterkaste kortet i fusjonen, nemleg Nasjonalgalleriet. Vestbaneforslaget var for spektakulært til at Stortinget og andre forstod kva det skulle innebere: nemleg at Nasjonalgalleriet ikkje lenger var med. For at ingenting no skal komme i vegen for ein komplett museumsbydel ved Aker Brygge, blir det uopprettelege i ei sanering bagatellisert. Dei nær 400 000 årleg som har leita seg opp Karl Johan og funne Nasjonalgalleriet midt i byen, skal bli den stabile stamma i besøkstalet som gjer museumsbydelen drivverdig. Munchsalen og Tidemand og Gude har den folkelege appellen samtidskunst og design manglar. Så får det vere om bak-byen ligg litt grisgrendt igjen, med handlegater og kontor og eit og anna einsleg teater.
Til ”dei spesielt interesserte” som har argumentert for ei delt løysing der det gamle Nasjonalgalleriet kan fungere som før, er rådet frå den dynamiske ministeren at debatten ikkje bør bli langvarig. Samlinga skal få betre kår, blir det forsikra om, og det blir ymta om kulturføremål i det gamle bygget, noko det etter alle solemerke kan eigne seg for. Men den breie aksjonen for å redde Nasjonalgalleriet rettar seg ikkje mot å bevare bygningen. Ein motarbeider heller ikkje samanslåinga frå 2003, det har ingen lenger krefter til. Ulike aktørar frå kulturnæringa uttalar seg strategisk og litt forsiktig om det som no skjer. Aftenposten tek interessant nok den rike samtida sin posisjon, mot fattigare tiders minnesmerke, og stør no på leiarplass ei statsforvaltning utan pietet og utan verdiar. Direktør Audun Eckhoff sitt argument for nedlegging av sitt eige museum, er osloklimaet og altfor store tekniske utfordringar. Dei som manøvrerer Nasjonalgalleriet mot stupet, har skrudd opp tempoet og Eckhoff må ha si fulle hyre med å henge på. Det har kanskje ikkje vore tid til å rådføre seg med nasjonalgalleria i Stockholm (som no renoverer for ein milliard), Helsingfors og St.Petersburg, som alle held til i teglsteinsbygg på om lag same alder og same breiddegrad som Oslo.
Folk som passerer forbi på gata under Nasjonalgalleriet sin lett forfalne fasade, skriv seg nesten utan unntak på bevaringsaksjonen si liste. Dei forstår intuitivt at Nidarosdomen, Stortinget, Eidsvollsbygningen og Nasjonalgalleriet er stadeigne institusjonar, der bruk og innhald gjev bygget meining og omvendt. At fråflytting er å slette spor som er gjenkjennelege og kan lesast av tilreisande frå alle kantar av verda. Vanlege avislesande menneske er opprørte over kva kulturministeren, med usvikeleg arroganse, no pressar på for å få gjennomført. Det er denne ikkje-kalkulerte reaksjonen som uttrykkjer kva Nasjonalgalleriet er verdt.
Giske karakteriserar konsekvent motiva for motstanden på ein omtrentleg og villeiande måte: ”De som bruker bevaringen av Nasjonalgalleriet som et argument mot sammenslåingen, bør innse at løpet er kjørt.”(Aftenposten tysdag 31.3.2009) Eller ”Hvis de som nå kjemper for å bevare Nasjonalgalleriet mener bygningen, så har de egentlig allerede vunnet. Da kan de bruke kreftene på noe annet. Hvis de er opptatt av at det skal rehabiliteres til nye formål har de også en god sak.”(Morgenbladet, veke 13, 2009) Etter eit kort intermesso med økonomisk argumentasjon, er nedlegging igjen ei såkalla politisk avgjerd. Men kvifor så raus mot alt som varer ei veke og smakar av velfødd festkultur, og så rå mot det han sjølv og alle nordmenn har arva av kulturell sjølvkjensle og kontinuitet, verdiar som rett nok er like usynlege for ministeren som for oss andre, men som han for ein kort periode er sett til å verne om. Dette minnesmaterialet skal nettopp kunne forme norske rockpoetar i framtida. Å fråta poetar og andre den europeiske felleshistoria, er ikkje berre uansvarleg, men også illojalt. Det kan vise seg allereie ved stortingsvalet til hausten.
Mari Slaattelid
Billedkunstner
Everyone feels for the National Gallery by Mari Slaattelid
Some have argued for a divided solution whereby the old National Gallery can continue its present function. The dynamic Minister of Culture has advised “all those who are concerned” that the debate cannot go on for long. Assurances have been made that the collection will be well looked after, and hints have been dropped about the old edifice being used for cultural purposes in the future. But the campaign to save the National Gallery is not just aimed at preserving the building, nor are we against the decision made in 2003 to merge the museums.
People from the arts and cultural circles are being circumspect and strategic when discussing the present situation. Aftenposten`s editorial looked back from our affluent present on a poorer era`s monument, an interesting perspective that supports a state management lacking in both respect and values. Audun Eckhoff ,the director of the National Gallery, argues that Oslo`s climatic conditions as well as technical challenges pose insurmountable problems. Those who are maneuvering the National Gallery towards the brink are increasing the pressure and Eckhoff must now have his hands full trying to hang on. Perhaps there has not been enough time to get advice from the national gallery in Stockholm ( cost of renovation: a billion kroner), Helsinki or St. Petersburg, all of these buildings being made of brick and built around the same time and at the same latitude as Oslo.
Nearly everyone passing in front of the National Gallery`s blighted façade has signed the campaign`s petition.They understand intuitively that Nidarosdomen, Stortinget , the building at Eidsvoll and the National Gallery are institutions where usage and content give the buildings their significance. The planned move is akin to wiping out traces that can be recognized by people the world over. Newspaper readers are indignant concerning the minister of culture`s arrogance in pushing ahead with his plans. This spontaneous reaction speaks volumes about the value of the National Gallery
Minister Giske describes the motives of the opposition in a misleading way: “ Those who are using the appeal to save the National Gallery as an argument against the merging of the National museums have to admit that their case is a lost one” ( Aftenposten 31.03.09) Or “ If those who are now fighting to save the National Gallery mean the building itself , then they have already won. They can use their efforts for other things. If they are concerned with the future use of the building for new purposes, they have got a strong case “ ( Morgenbladet, week 13, 2009). After a short break given over to the economic aspects, the closing down of the National Gallery is once again a so-called political decision. But then why is the minister being so generous towards any week long arrangement that smacks of well-fed cultural festivities, and why is he so being harsh towards that which he and every Norwegian has inherited in terms of cultural self esteem and continuity, values that are just as invisible to the minister as they are for us all, and the very values which are for him to protect in his capacity as minister of culture.
This treasury of collective memory is here to shape the future of Norwegian rock poets, to mention a group that tends to have the minister`s sympathy. Taking away Europe`s common history from poets and others is not just irresponsible and disloyal: this point may be proven already in the forth coming Autumn election.
Mari Slaattelid
Visual artist
søndag 5. april 2009
Stian Grøgaard, Kunstnernes Hus, 21.03.09
Nå er det slik at museer ofte er gamle bygninger. Det gjelder også i våre nordiske naboland. I går kunne vi høre på NRK P2 at direktører fra to av nasjonalmuseene i Norden ikke anbefalte samlokalisering på Vestbanen. Ledelsen i Nasjonalmuseet i Stockholm og Statens museum i København finner det dessuten fullt forsvarlig å beholde samlingen i bygninger på alder med Nasjonalgalleriet.
Undersøkelsene som er gjort omkring Nasjonalgalleriets skikkethet som museum og gevinstene ved å samlokalisere museet på Vestbanen, framstår stadig mer som et bestillingverk for departementet. Det lar seg ikke lenger skjule at å tømme Nasjonalgalleriet for den historiske samlingen, er å undergrave en ung nasjons hukommelse, og å fjerne et av hovedsymbolene for det moderne norske demokratiet.
Det er rasjonelle grunner for alle fusjonene og omorganiseringene av kultur- og kunnskapsinstitusjoner de siste ti årene, men skadevirkningene for fagmiljøene har vært store og uoversiktlige. Omorganiseringene har ikke minst flyttet beslutningsmakten inn i skjulte rom i departementet, og gir bare på overflaten inntrykk av en demokratisk prosess.
Partiet Venstre blir i dag beskyldt av kulturministeren for å vingle, fordi det vil beholde Nasjonagalleriet, men Giske har selv skiftet standpunkt fra å være skeptisk, til å bli fusjons-aktivist etter at han fikk plass i regjeringen. I dag ser vi at fusjonene går ut over umistelige verdier. En langtidsvirkning av det som har vært kalt konsolidering, er at historie og hukommelse slettes. Det er heller ikke sikkert det er noen gevinst for folkestyret når byråkratiet gjennom systematisk konsolidering utvider sin makt over kultur- og kunnskapsmiljøene i Norge.
Den statlige forvaltningen vil omorganisere, den er ikke lenger fornøyd med å forvalte. Politikere vil åpne nybygg, klippe snorer og signere reformer. Synlig forandring skal gjøre utslag på stemmeseddelen. Politikere vet at ingen blir husket for å bruke fellesmidler på vedlikehold.
Jeg vil oppfordre kunstnere og andre til å slå ring rundt Nasjonalgalleriet. Det er ikke bare Norges viktigste billedgalleri gjennom 100 år som kulturminister Giske nå vil tømme. Gjennom en politisk styrt og tvilsom saksgang er det også verdien av et politisk system som står på spill.
Stian Grøgaard
lørdag 4. april 2009
Vi er halvveis!! Mer enn 5000 underskrifter!
www.bevarnasjonalgalleriet.org
03.04.2009
Aksjonen for bevaring av Nasjonalgalleriet har pågått i knapt 14 dager og har allerede samlet inn over 5000 underskrifter.
Forrige tirsdag var over 300 mennesker samlet foran Nasjonalgalleriet for å markere starten på aksjonen, og lørdag fikk aksjonen preg av folkefest da mellom 600 og 1000 mennesker var samlet og slo ringer rundt Nasjonalgalleriet.
Aksjonen, som er iverksatt av kunstnere og arkitekter, møter stor sympati i Oslo-befolkningen. Kunstnerne som daglig samler inn underskrifter ved trappen til galleriet, møter et sterkt og varmt engasjement for bevaring av institusjonen fra et nesten enstemmig publikum.
Aksjonen har allerede oppnådd resultater:
• Opposisjonen på Stortinget er mobilisert.
• Presse, radio og TV fokuserer på saken
• Vi har vært i debatt med Giske.
• Stadig flere jobber aktivt for å redde Nasjonalgalleriet fra nedleggelse.
Etter påske utvides underskriftsaksjonen til å omfatte hele landet. Innsamling av underskrifter vil fortsette kontinuerlig på www.bevarnasjonalgalleriet.org og på underskriftslister foran Nasjonalgalleriet.
Samtidig vil vi
• Videreføre samarbeidet med politiske kontakter i opposisjonen på Stortinget og i regjeringspartiene.
• Fokusere på byplanmessige konsekvenser av å samle tre store kunstinstitusjoner i ett og samme bygningskompleks på Vestbanen.
• Arbeide i forhold til antikvariske myndigheter.
• Dokumentere overfor Statsbygg og KUD at et ombygd og oppgradert Nasjonalgalleri vil tilfredsstille alle rimelige tekniske og funksjonelle krav.
• Arbeidet med å koordinere den sterke internasjonale støtten som aksjonen har fått.
Oslo 03.04.09
KV
Replikk til kulturministeren Morgenbladet 03.04. 09
Det er beklagelig at selv ikke en kulturminister later til å være orientert om vår nære kulturhistorie, og steder forbundet med den. Særlig når stedet ennå huser hans eget partis kontorer. Jeg syns virkelig han burde ha visst at Folketeatret på Youngstorget (1935) i utgangspunktet ikke ble bygd for å huse noen opera overhodet, i motsetning til nettopp Nasjonalgalleriet, som alt i utgangspunktet (1881) ble bygd til sitt formål. Da Den Norske Opera ble lirket inn i Folketeaterbygningen i 1958, var det i en ombygd teatersal, som igjen var en ombygd kinosal. I et provisorium, altså.
Som man skulle slite med i femti år. Vel, vi får kanskje tilgi Giske hans uvitenhet, selv om det er sent. Men «rockeministerens» påstand om at bevaringstilhengere ikke er interessert i opera? Hva med den? Den er overraskende og ny. Så den kan vi sikkert vente en stund med å tilgi ham.
Torgeir Rebolledo Pedersen Forfatter, dramatiker og arkitekt
Publisert 03. april 2009
Morgenbladet
torsdag 2. april 2009
Uttalelsen fra Oslo Venstres årsmøte
Oslo Venstre stiller spørsmålstegn til hvorfor en storby må tenke smått når det gjelder plasseringen av nasjonale kulturinstitusjoner. Byen er stor nok til å romme flere nasjonale institusjoner tilpasset ulike kunstepoker og -uttrykk. Kulturminister Trond Giskes samlokaliseringsplaner av Nasjonalmuseet har ikke forankring verken i Oslo, i fagmiljøene eller på Stortinget.
Fem år etter at Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ble opprettet er det på tide å stoppe opp for å se om resultatene står til forventningene. Forsøket på å fusjonere de fire museenes individuelle særpreg, historiske posisjon og vitenskapelige tradisjon har medført store skadevirkninger både innad og utad. Derfor er det viktig med en åpen, offentlig debatt knyttet til den framtidige nasjonale museumsstrukturen i Norges hovedstad. Bare slik sikrer man bred forankring for beslutninger som skal ligge fast i mange år fremover.
Oslo Venstre mener at Nasjonalgalleriets lokaler i renovert form er best egnet til å ta vare på våre historiske norske kunstskatter, slik de også var ment å gjøre. Lokalene er tilpasset de historiske samlingene og epokene disse reflekterer, og bør derfor oppgraderes til tidsmessig standard og fortsatt være et utstillingsvindu for våre historiske kunstskatter.
Samtidskunsten stiller imidlertid helt andre krav til arealer og lokaler. Oslo Venstre mener at Vestbanetomta bør benyttes til å etablere et nytt og spennende samtidsmuseum som kun er dedikert samtidskunst og design, og som samtidig kan gi rom for flere og nye kunstformer og visningsmetoder. En flermuseumsløsning på Vestbanen vil etter all sannsynlighet ikke tilfredsstille arealbehovet for samtidskunsten i tiden som kommer, og en samlokalisering vil etter Oslo Venstres mening ikke gi samtidskunsten det løftet og den posisjonen den fortjener.
Oslo Venstre mener at Kunstindustrimuseets frigjorte lokaler bør omgjøres til et eget kunstnersenter, med moderne atelierer for kunstnere og egne møteplasser for kunst og publikum.
Stortingsforslaget fra Trine Skei Grande finnes her:
Dette bygger blant annet på uttalelsen. Forslaget ble opprinnelig fremmet av Skei Grande, og fikk tilslutning fra Olemic Thommessen (H) og Hans Olav Syversen (KrF) før innlevering.
STØTTEERKLÆRING FRA UKS
BEVAR NASJONALGALLERIET!
UKS støtter kampen for bevaring av Nasjonalgalleriet som visningssted for kunst.
Vi anmoder Kulturdepartementet om å foreta en grundig undersøkelse rundt rehabiliteringsspørsmålet av bygget
Samtidig ønsker vi å understreke behovet for et nytt visningssted for samtidskunst!
Sverre Gullesen
Styreleder
Hastverkskonkurransen , Aftenposten 02.04. 2009
Arkitektkonkurransen vitner om at Giske har hastverk med nybygg på Vestbane- tomten – en dristig manøver i valgåret 2009.Endelig skal Nasjonalmuseet få sitt lenge lovede nybygg. De fleste vil glede seg over dette. Men det lover ikke godt at kulturminister Trond Giske utlyser arkitektkonkurransen mens uklarheter ennå preger saken. Opposisjonen på Stortinget har bedt om mer informasjon og diskusjon, og ekspertise møter motekspertise både hva angår kostnader og tekniske muligheter.
Dette er ennå uavklart:
* Er det nok plass til Nasjonalmuseet på Vestbane-tomten, nå og i fremtiden?
* Statens utgiftsberegninger blir imøtegått, særlig estimatene for rehabilitering av Nasjonalgalleriet. Kravet om en uavhengig gjennomgang presser seg frem.
* Det er ikke foretatt en vedlikeholdskalkyle for drifting av det nye stormuseet.
* Ulike alternativer er ikke kostnadsberegnet, som forslaget om nybygg for samtidskunsten på Vestbanen, mens Kunstindustrimuseets og Nasjonalgalleriets lokaler beholdes, utvides og rehabiliteres.
* Konkurranseprogrammet beskriver Utenriksdepartementets nye kontorbygg på samme tomt som at det både skal være der, og at det «alternativt» skal være der.
* Hvorfor samlokalisere tre museer, mens det fjerde (Arkitekturmuseet) ligger på Bankplassen?
Sminket nedleggelse.
Mye tyder på at Regjeringen ikke ser rekkevidden av sitt, etter manges mening, kultur- og historieløse vedtak om å legge ned Nasjonalgalleriet på Tullinløkka – en konsekvens av Vestbaneforslaget. En «mellomløsning» er lansert som et alternativ, dvs. at Tullinløkka-bygningen brukes til visning av kunst. Dette fortoner seg som en sminket nedleggelse av Nasjonalgalleriet mer enn en reelt alternativ.
Besøksmagnet.
Allerede i 2001 talte museumsdirektør Audun Eckhoff, mens han ennå var ansatt på Museet for samtidskunst, varmt for å la «Samtidskunstmuseet arkitektonisk sett få definere hele Vestbane-tomten» (13.12.2001). Denne visjonen har aktualitet.
Nasjonalmuseet vil bli en «publikumsmagnet,» forteller konkurranseprogrammet. I så måte er Nasjonalgalleriet, og ikke minst dets Munch-rom nødvendig, som årlig trekker 400000 besøkende. Et samtidskunstmuseum, kombinert med lokaler for skiftende utstillinger (både samtidskunst og historisk kunst) vil trekke mange.
Ingen andre land har funnet på å nedlegge sin nasjonale kunsthistoriske samling. Her setter vi vår lit til at prosessen vil gi avklaringer, og at kulturmyndighetene ikke forsyner seg av det de måtte trenge i øyeblikket, men tenker helhet og langsiktighet.
Aftenposten
Kynisk utnyttelse av arkitekter
Les mer NRK 01.04.2009