Invitasjon til møte lørdag 21. mars kl. 14.00 Kunstnernes Hus

(baksiden)
Til dere,
vi har nå fulgt debatten om Nasjonalmuseet, fra sammenslåingen av museene i 2003 til vedtaket om samlokalisering 13. februar i år. Det har skjedd mye i løpet av seks år, og mye har blitt skrevet.
Vi tenker spesielt på Nasjonalgalleriet – regjeringens beslutning om å flytte hele den gamle samlingen til et «spektakulært» og «fleksibelt» nybygg på Vestbanetomten.
Nasjonalgalleriet har sin opprinnelse i et stortingsvedtak fra 1836 om å bygge opp en statlig kunstsamling. Det tok 63 år før samlingen ble huset i «egne faste lokaler». Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgaten er en del av den demokratiske oppbyggingen av nasjonalstatene, og gjennom det en del av den europeiske kulturtradisjonen. Første del av bygget sto ferdig 1881, og hele bygget slik vi kjenner det i dag, med en sørfløy og en nordfløy, sto ferdig 1924. Det tok altså 43 år å få ferdig bygget i det da fattige Norge. Bygningen ble tegnet av den tyske arkitekten Heinrich Ernst Schirmer (headhuntet av maleren J.C.Dahl) og sønnen Adolf Schirmer. Forbildene var de nybygde kunstmuseene i Tyskland og England, f.eks. Alte Pinakothek fra 1830 i München, der H.E. Schirmer også hadde studert ved kunstakademiet.
Det er i denne sammenheng man må se Nasjonalgalleriet – i forhold til den første arkitektur for museet som institusjon. Og der ligger historien synlig i hvordan bygningen var tenkt brukt og fortsatt blir brukt. Et sted med en kunstsamling åpen for et allment publikum, midt i byen ikke langt fra de andre viktige nasjonale dannelsesinstitusjonene, som Universitetet og Nasjonalteatret.
Det er først og fremst arkitekter og kulturskribenter som nå har gått ut og forsvart Nasjonalgalleriet mot flytting. Men det er på tide at kunstnere og andre innenfor kunstområdet kommer på banen. Å flytte de gamle arbeidene til et fleksibelt fellesmuseum betyr i virkeligheten å dekontekstualisere kunstverkene, å løsrive dem fra sin sammenheng. Nå skal de igjen etter 85 år bli ”hjemløse”. Når husets innhold bokstavelig talt forsvinner fra det gamle museet, vil de samme verkene i det nye museet bare bli til stjerneskudd, fordi de er tatt ut av konteksten. Bygget gir sammenheng i historien. Når alt blir gjort utbyttbart, vil vi ikke kunne skape en ny kunst, da vi vil mangle noe å stille den opp imot – mangle historien.

Vi må gjøre noe. Billedkunstnere og andre aktive i kunstfeltet - vi ønsker nå å tenke sammen for å komme frem til ulike forslag om strategier for å bevare Nasjonalgalleriet der det er. Vi ønsker oppussing av Nasjonalgalleriet, vedlikehold, renovering, rehabilitering og fornying av de eksisterende lokaler. Et fungerende Nasjonalgalleri for samlingen av eldre kunst.
Vi ønsker å få til et møte, ikke for å diskutere for og imot, men for å sette i gang noe. Vi må nå innse at vi lever i det postdiskursive samfunn.
For kulturministeren er dette blitt en hastesak, med utlysing av internasjonal arkitekturkonkurranse før påske. Og en prinsippsak – det er derfor det nå må komme noe annet enn argumenter på banen.

Møtet blir holdt på Kunstnernes Hus - nå på lørdag 21. mars, kl.14.00
- inngang fra baksiden, første etasje til venstre.

Ingrid Book og Carina Hedén