Lotte Sandberg i Aftenposten

Det er forstemmende at Nasjonalmuseets nye ledelse er villig til å ofre Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet.

EN REKKE UKLARHETER rundt nybygget for Nasjonalmuseet på Vestbane-tomten, vitner om en lite tillitvekkende, til dels snuskete prosess.
Kostnadsberegningene i kulturministerens rapport er så ubrukelige at de bør gjøres om igjen, sier en av Norges fremste bygganalytikere, Otto Liebe (NRK 13.3).
Løsningen der Nasjonalgalleriet rehabiliteres og det bygges et nybygg for samtidskunsten på Vestbane-tomten, er ikke kostnadsberegnet. Det er nærliggende å tro at Trond Giske opererer med feilaktige tall og mangelfulle kalkyler for å legitimere samlokalisering på Vestbanen og nedleggelse av Nasjonalgalleriet.
Flyttevedtak.
Varamedlem i Nasjonalmuseets styre, Ingeborg Glambek, påpeker at Nasjonalmuseets styre ikke har fattet et formelt påkrevd flyttevedtak (Dagsavisen 18.3). Jo, styret har behandlet saken «på fritt grunnlag», sier styreleder Svein Aaser (Aftenposten 19.3). Like før jul hevdet imidlertid den samme Aaser at «det er opp til regjeringen å ta endelig beslutning om å bygge eller ikke. Jeg har forståelse for standpunktet som er tatt om å forlate Tullinløkka» DN (13./14.12.2008).
Slik kan man undre seg over hva slags «fritt grunnlag» styrets vedtak er tuftet på – dersom det eksisterer. Trolig er Aaser og direktør Audun Eckhoff pålagt å mene det samme som departementet. Dersom deres lojalitet er en forutsetning for at de sitter i sine posisjoner, kan de knapt regne med å bli tatt på alvor.
Vilje.
En fersk rapport fra Østlandsforskning, Kulturnæringene i Norge – muligheter og utfordringer, viser at kulturnæringene er i formidabel vekst, med en sysselsetting på omtrent samme nivå som den øvrige økonomien. Denne utviklingen, samt de lammende konfliktene på Nasjonalmuseet, burde satt Eckhoff i posisjon til å stille krav til Giske – ikke omvendt.
Eckhoff sa til Aftenposten i går at de som vil bevare Nasjonalgalleriet ødelegger kunsten, fordi den ikke kan oppbevares under slike forhold. Alle er enige om at tilstanden ved Nasjonalgalleriet er langt fra ideell. Likevel kunne det vært interessant å vite hva de siste 150 års opphold i Nasjonalgalleriet har påført bildene av påvisbar skade.
Eckhoff er med på å stille våsete krav; som innebærer at statens bilder ikke kan lånes ut til for eksempel distriktenes utstillingssteder, departementer eller andre offentlige kontorer. Det er gåtefullt at han tar sjansen på å oppbevare kunst i den farlige kompostbingen Nasjonalgalleriet i flere år – frem til ferdigstillelsen av et nybygg.
Særstilling.
«Å tro at man kan både bygge på Vestbanen og beholde Nasjonalgalleriet, er å tro på et luftslott, sier kulturministeren (Klassekampen 20.3.). Vel, vi er nok flere som har sans for luftslottet. Selv nevner Giske nødig at Nasjonalmuseet allerede har gjennomført sin første byggesak, Arkitekturmuseet.
Gjennom pengegaver og kløkt har dette museet oppnådd en beundringsverdig særstilling innenfor Nasjonalmuseet. «Satellitten», som rommer både fagstab og samling, kaster et underlig lys over Giskes intense forsøk for å samlokalisere de resterende tre av Nasjonalmuseets fire museer. Ved å fortsette den desentralisering som Arkitekturmuseet er et slående eksempel på, vil det være mulig å bevare både Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet.
Skandinavisk.
Aksjonene som nå igangsettes for å berge Nasjonalgalleriet, må sees i lys av de siste års erfaringer: Det er lite farbart å stole på direktørenes og styreledernes evne og vilje til å løfte Nasjonalmuseet ut av sitt uføre. Kulturlivets ildsjeler har ballen.
Det er gledelig, og litt pinlig, at erfarne skandinaviske museumsfolk advarer mot Vestbane-prosjektets sammenblanding av ny og eldre kunst (NRK 20.3.). Allerede i 2001 advarte tidligere direktør ved Nationalmuseum i Stockholm, Olle Granath, mot museumsfusjonen. Myndighetene tok ham ikke på alvor. La oss håpe det ikke går slik en gang til.



Aftenposten 21.03 2009