Jeff Wall støtter Redd Nasjonalgalleriet

Jeff Wall,
Kunstner, Vancouver 17.05.09

Jeg liker gamle museer, særlig når de får beholde sin opprinnelige karakter, eller i det minste ikke avviker for mye fra den. Jeg liker også nye museer, når de er gjort på en god måte. Så jeg er ingen tilhenger av gamle, i motsetning til nye museer. Jeg er bare tilhenger av gode museer. Med gode, mener jeg museer som har en viss sjel, samtidig som de har en grunnleggende kvalitet i design og utførelse. Og selvsagt en samling som det stadig er verdt å se. Enkelte gallerier og museer har etter min mening allerede en slik sjel, den individuelle, ja idiosynkratiske karakteren som vil bli stadig mer verdsatt etter som de eldes. Nasjonalgalleriet i Oslo er et sted hvor jeg fikk oppleve en presentasjon av et betydningsfullt øyeblikk i utviklingen av moderne kunst. Presentasjonen er en kombinasjon av bildene i samlingen, måten de blir presentert på, og bygningens natur. Ting har beveget seg videre fra det øyeblikket presentasjonen fanget, og situasjonen der er ikke lenger av “dagen idag”. Den er isolert i tid og rom og virker ikke lenger relatert til kunsten i dag. Men dette er en illusjon, for innfangingen av dette øyeblikket fortsetter å være tilgjengelig for samtidens erfaring. Vi kan oppsøke dette øyeblikket på nytt, hver gang vi går til Nasjonalgalleriet. Hvis dette øyeblikket var ubetydelig, ville vi ikke ha noen interesse av å oppsøke det på nytt. Men jeg tror det er betydningsfullt både for nordmenn og for utlendinger som meg. Jeg hadde en nydelig ettermiddag i rommene der samlingen alltid hadde hengt. Jeg kunne ikke tenke meg bedre forhold for å se arbeidene til Christian Krohg, Munch og andre. Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å glemme disse timene, og at denne erfaringen har påvirket mitt liv og arbeid på en eller annen meningsfull måte. Det finnes gode arkitekter som tegner gode bygninger i dag. Likevel er jeg ikke sikker på om noe kontemporært museums design innebærer noen forbedring i forhold til de rolig proporsjonerte og vakkert belyste rommene til steder som Nasjonalgalleriet. I beste fall tilbyr de en oppdatert versjon av det samme. I andre tilfeller er de rett og slett mindre gode, og representerer et forfall i måten kunst blir presentert på. Jeg har besøkt og stilt ut i en rekke museer, men jeg husker mange av dem dårligere enn jeg husker Nasjonalgalleriet. Jeg tror Nasjonalgalleriet tilhører et minkende antall optimale situasjoner for det å involvere seg i kunst. Optimale i sin smakfulle design og sitt hensyn til samlingen de beskytter, og optimale i det å bevare en følelse av hva kunst har betydd på et sted og for folk som lever der. Jeg mener det er galt å se på Nasjonalgalleriet som “gammelt”, på samme måte som det er galt se på Edvard Munchs kunst som “gammel”. Disse verkene eldes ikke slik som andre ting gjør. Måten de griper øyeblikket de ble skapt i, opphever den jordiske tidens gang og skaper et permanent nærvær. Den syke piken i Munchs bilde vil alltid være syk; hun kommer aldri til å bli frisk og hun kommer aldri til å dø. Og det forteller oss hvordan vi skal se på det museet hvor vi kan besøke henne: Det vil aldri bli samtidig og det vil aldri bli utdatert.


Last ned som PDF fil