Referat fra debatt i Litteraturhuset 26.08. 2009

Rebollero holder en appell
Tror ikke på kalkylene. Nasjonalgalleriet går ut av sitt gode skinn! Departemental torpedo med Audun Eckhoff som kaptein som går ned med mann og mus.

Helga Maria Nordby innleder
Dette møtet er et ønske om å bringe debatten et skritt videre. Det er en debatt som har vært vanskelig å følge, fordi den har handlet om alt fra dysfunksjonalitet internt til tomteproblematikk. Spørsmålet som må stilles er hvordan skal et Nasjonalgalleri best organiseres?

Kjetil Thorsen
Han mener at opplevelse av kunst er relatert til samtid. Alltid her og nå. Ikke i samme grad som arkitektur, som er funksjon. Denne reelle funksjonen skulle man ønske var stabil, men er i kontinuerlig endring.
Han mener at vår samling av kunst fortjener et nybygg.
Thorsen mener at Nasjonalgalleriet kan bli til fredssenter og at vi kan tømme Vestbanebygget.

Per Bjarne Boym
Som mener at de materielle forutsetningene for å drive museer i Norge har blitt vesentlig forbedret de siste 10 årene, og – i følge den nylige framlagte Museumsmeldingen – skal denne forbedringen fortsette. Det tas ansvar, det blir satset penger på å bygge, renovere og fornye magasiner og utstillingsarealer, på å ansette fagkompetanse, på å få fortellinger og bilder fra samlinger og hendelser tilgjengelige over internett, på å fornye virksomhetene på mange felt. Han er glad for denne opptrappingen, men det kan skje uheldig, som Munchmuseet.

Han er mest opptatt av ”Nødvendige endringer i museets selvforståelse og praksis.

Hans poeng er at premisset; at kunstverkene må håndteres innen museumsbygningens rammer, skaper en snever holdning til kunst og bidrar til å opprettholde et uheldig skille mellom ulike former for kunstpraksis, et skille som er basert på helt andre ting enn kunstnerisk kraft og betydning.

Et nytt nasjonalmuseum kan ikke bygge sin virksomhet på slike premisser, da vil det bli et nytt bygg, men et foreldet museum. Et nytt nasjonalmuseum må se både særegenhetene i og samspillet mellom kunstens ulike måter og steder å opptre på og kunne satse på det verdifulle uten å påføre seg selv ”håndterbarhetsskylapper”. Det betyr en ny praksis. En eksperimenterende praksis. Det vil være avgjørende for det nye museet at det skapes mentale, organisatoriske, fysiske og økonomiske rom til at denne eksperimentelle praksisen kan finne sted. Et sted å begynne er kanskje å etablere en avdeling for det 21. århundres kunst som en brekkstang for denne eksperimenteringen.


Ina Blom
Blom sier at det ikke finnes ett eneste eksempel internasjonalt på en fusjon som den de planlegger i Oslo. Hun påpeker det absurde ved at en institusjon som kaller seg Nasjonalmuseet ikke lenger skal inkludere bygninger som spilte en helt sentral rolle i utviklingen av Norge som en selvstendig demokratisk nasjon.
Hun påpeker også at Nasjonalgalleriets og Kunstindustrimuseets funksjon ikke kan omdefineres uten av dette er gjenstand for en langt mer grundig og åpen politisk prosess: En prosess der mulighetene for å bevare dem som bygg for nettopp de samlingene som er med på å definere og dokumentere denne perioden i norsk historie blir vurdert på selvstendig grunnlag, men departementet virker så besatt av ideen om museal samlokalisering at en slik vurdering ikke engang har vært aktuell.
Hun sier også at hun ikke kan tenke seg et godt Nasjonalmuseum uten at det også skapes tydelige fysiske rom for samtidskunstens spesifikke form for offentlighet. Når alle former for kunstproduksjon skal rommes i ett stort bygg vil det høyst sannsynlig føre til at alt skrives inn i den samme historiserende og estetiserende diskursen: Slik blir vesentlige forskjeller visket ut. Det er på tide å kreve tydelige visjoner for et samtidsmuseum i Oslo. Ikke bare norsk kunst men norsk politisk kultur fortjener noe bedre.

Audun Eckhoff
Verden har mange flotte museer som Museum of Moderen Art i NY, Louisiana i Humlebæk, Kiasma i Helsingfors, Moderna Museet i Stockholm.
Spørsmålet er om det er uheldig for den nye kunsten å være plassert under samme tak som den som ikke er like ny? Er samtidskunst en egen genre, som har spesielt behov for adskilt presentasjon for å komme til sin rett?
Han mener nei. Er det likevel best å formidle samtidskunsten for seg? I tilfellet Nasjonalmuseet mener jeg tvert imot.
Han vil tro at begge alternativer – et eget museum for samtidskunst, og et samlet museum for eldre og ny kunst – har sine fordeler og ulemper, sine muligheter og utfordringer.
Han mener at det ikke er noen prinsipiell grunn til å holde samtidskunsten isolert fra den eldre kunsten.
Derimot er det noen åpenbare, praktiske grunner til å presentere den gamle og den nye kunsten – og designfeltet – i samme bygg. Først og fremst gjelder dette publikumsgrunnlaget, Samlokaliseringen med det man kan kalle sentrum i den norske billedkunstneriske kanon – Munch, Dahl og nasjonalromantikken – vil etter alt å dømme føre til at mange som ikke i utgangspunktet er spesielt interessert i samtidskunst, og design for den del, vil få stimulert sin nysgjerrighet og kanskje utvikle interesse også for dette.
Han mener det er en historisk anledning til å løfte den nasjonale kunstformidlingen til et nytt nivå. I denne sammenhengen er han overbevist om at samtidskunsten vil finne sin viktige og riktige posisjon.

Victor Lind
Han mener at fremtidens museum blir sett i sammenheng med turisme. Den gode kunsten skal markedsføre Norge. Det er en instrumentell tankegang og underliggende populisme. Det ligger en mistillit til samtidskunsten her.
Han mener også at prosessen omkring Nasjonalmuseet viser et demokratisk underskudd der fagpersoner ikke har vært deltakende. Forankring i og utenfor Stortinget mangler. Staten velger styremedlemmer og gir direkte mandat.
Han mener 33.000 kvadratmeter på Vestbanen er for lite. UD bygget skal også presses inn. Vi har allerede et Nasjonalgalleri. Det er en fornuftig løsning for samtidskunsten å beholde Nasjonalgalleriet.

Trine Skei Grande
Hun er også opptatt av mangelen på diskusjon og at en av Oslos viktigste institusjoner er utradert med et pennestrøk.
Hun forstår ikke hvorfor all kunst skal samles i et bygg. Det blir; ”nå skal vi gå på Museet!”
Hun går inn for å bygge nytt samtidsmuseum, men beholde Nasjonalgalleriet.
Stortinget og vi som bor i byen bør få mene noe om dette.

Spørsmål fra salen:

1. Det er en som spør hvorfor Eckhoff ikke har svart på kronikken til Plater om klimaanlegget i mai. Eckhoff svarer med at klima ikke er det eneste argumentet, men at det er et omfattende sett av argumenter. Han som stiller spørsmålet til Eckhoff mener at det med klimaanlegget er et situasjonsbetinget falsum.

2. Det er en i salen som ikke forstår argumentet at man får flere besøkende ved å samle kunsten på et sted. Eckhoff mener det ikke blir ett sted for kunsten i Oslo, fordi vi har mange uttrykk i byen med diverse gallerier, Astrup Fearnly Museet, Kunstneres Hus, Kunstnerforbundet osv.

Innlegg:

Tone Hansen: Påpeker at det har vært liten respekt for offentlig debatt. Det er New Public Management som har kommet inn i kunstverdenen. Nasjonalmuseet er en politisk beslutning. Det er Nasjonalmuseet som kjøper inn kunst i dag. Det gir makt og den er ideologisk.

Stian Grøgaard: Hans poeng er at plassen blir for liten på Vestbanen. Derfor må vi beholde Nasjonalgalleriet. Han påpeker at Eckhoffs argument om at publikum tallene vil øke når kunsten samles, er for defensivt. Det betyr at vi skal lure publikum ned for å se samtidskunsten med Tiedmand og Gude.
Vi har et moderne museum i Oslo; Astrup Fearnly Museet som eies av en privatperson.

Andreas Vaa Bermann fra Arkitektforeningen
Som mener det er viktig å debattere etterbruken av de bygninger som vil bli stående tomme. Se på Stærekassen i København. Den er rehabilitert, men står fremdeles tomt.

Bård Hellandfra AHO
Nasjonalgalleriet har et format, en transformasjon. En historisk viktig bygning. Et format vi må ta vare på.
To studenter ved Institutt for form, teori og historie, AHO, Ida Næss og Mari Høstmelingen Grennæs har arbeidet frem et forslag med inspirasjon fra Alte Pinakotek i Berlin og Museo del Prado i Madrid, som vi fikk se.

Fredrik Torp
Han mener at Giske vil ha et kunstens supermarked. Han er også opptatt av at ved å beholde Nasjonalgalleriet, så letter man trykket på det nye museet. Han har også forslag om å få innganger mot Tullinløkka, samt åpne Historisk Museum og få en hage på plassen mellom.
Han påpeker at Nasjonalgalleriet er Oslos viktigste bygg.
Skal vi finne oss i at Nasjonalgalleriet sies å være ubrukelig?


Boym
støtter også forslaget om at det nye Nasjonalmuseet trenger mere plass, så derfor bevares Nasjonalgalleriet.

Thorsen
forstår at Nasjonalgalleriet er et viktig historisk dokument, men støtter det nye prosjektet på Vestbanen.
Han sier videre at det må finnes noe annet enn den hvite kuben. Se på Operaen!

Odd Gunnar Skagestad fra UD
mener at Norge må ta vare på historiske bygninger; vår kulturarv. Vi får noe byens befolkning ikke har bedt om. Han er svært skeptisk til fusjonsmonsteret som herjer i Norge, som han sammenligner med futuristene, som var forløperne til fascismen.
La oss benytte fjellvett regel nummer 8: Vend i tide. Det er ingen skam å snu.

Ina Blom
ønsker seg selvstendige museer. Hvordan kan vi redde stumpene? Hun minner om at Eckhoff har absolutt hele fagmiljøet mot seg.

Hildestad fra SP
ønsker et kompromiss. Ta vare på Nasjonalgalleriet? Hun er opptatt av desentralisering også i denne saken her.

Carina Heden
påpeker at Nasjonalgalleriet har 400.000 besøkere i året, selv med den elendige forfatningen museet er i. Statens Museum for Kunst i København, som 1998 fikk en funksjonell moderne vinge for av glass og betong for samtidskunst, har fått sitt besøkstall redusert til 320.000. I Amsterdam påpeker hun at man er i gang med å renovere Rijksmuseum, som skal stå ferdig i 2012, noe som da vil ha vart i 10 år. I Berlin ombygges Neues Museum for nesten 2 miljarder kronor.
Hun sier at man aldri besøker to museer samtidig. Derfor drømmer vi om et samtidsmuseum i Oslo som ikke er for stort. Vi ønsker også et museum med rom for uteareal og grønt hvor nærliggende fortids - og samtidskunst får sitt sted.
Hun har bare sett 75% av de 236 forslagene til et nytt samlokalisert museum på Vestbanen, men kan ikke la være å tenke på den store utstillingen om Stalinarkitektur ”Tyrannei des Schönen” i Wien på 90-tallet.

AK Dolven
forteller om den gangen hun var på en fin middag i ambassaden i London der hun møtte tidligere departementsråd Sønneland. Hun spurte ham hvordan det gikk med Kunstakademiet? Han fortalte at det var et stort problem Kunstakademiet. Så spurte hun hva med Nasjonalmuseet? Det var ikke noe problem, fordi vi fusjonerte så raskt at ingen fikk reagert.

Rebolledo
Hva med Slottet etter at Republikken har kommet? Og hva skal vi med Stortinget etter at diktaturet er innført?

Guro Giske
Ønsker seg gipssamlingen tilbake.


Irma Salo Jæger
Ville at alle skulle sende en sms om møtet til Trond Giske. AK Dolven tok på seg oppgaven.

Noen ord fra panelet helt på slutten:
mange repetisjoner her, så jeg tar med Audun Eckhoff siste ord.
Om en uke er det åpning av de siste arkitektutkastene. Jeg håper det vil skape begeistring etter hvert. Plassen blir for liten. Det er korrekt. Jeg er ikke for at UD kommer på samme tomt. Det er mange i Norge som ikke vil ha et nytt museum i Oslo, så derfor er det viktig at vi konsentrerer oss om nybygget først, og så kan vi tenke på Nasjonalgalleriet etterpå. Vi har 6 år på oss.


Referat ved Birgitte Bye

NASJONALMUSEET - ET MUSEUM FOR FREMTIDEN?

Debatt på Litteraturhuset (Amalie Skram)
onsdag 26. august kl. 18.00

Arrangører: Unge Kunstneres Samfund og Aksjonsgruppen Redd Nasjonalgalleriet

Hvordan bør et Nasjonalmuseum organiseres i dag? Hvordan skape et museum som reflekterer historie, samtid og fremtid på en og samme tid? Debatten ønsker å sette fokus på visjonen for det "nye museet" og hva slags fremtidig rolle museet skal ha i byen byplanmessig, sosialt og kulturelt.
Våren 2009 har vært preget av en engasjert debatt rundt flyttingen fra Nasjonalgalleriet og arkitektkonkurransen for nytt Nasjonalmuseum på Vestbanetomten. Vi ønsker her å ta diskusjonene videre med et overordnet mål om å bidra konstruktivt, kritisk og kreativt til de videre planene for det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Kulturdepartementet ved Trond Giske eller annen representant er invitert til møtet, men har takket nei.

Panelet består av:
Audun Eckhoff – Direktør for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Kjetil Thorsen – Arkitekt og direktør for Snøhetta
Anders Heger – Forlagssjef for Cappelen Damm
Ina Blom – Kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo
Victor Lind – Kunstner
Trine Skei Grande – Politiker i Venstre
Per Bjarne Boym – Kunsthistoriker og kurator

Møteleder: Helga-Marie Nordby - Unge Kunstneres Samfund

I tillegg vil vi få korte innlegg fra salen av:
Margaret Eide Hillestad (Senterpartiet),
Stian Grøgaard (Kunstteoretiker Kunstakademiet i Oslo),
Fredrik Torp (Arkitekt),
Carina Hedén (Kunstner),
Bård Helland (Universitetslektor Arkitekthøgskolen i Oslo),
Tone Hansen (Kurator Hennie Onstad Kunstsenter),
Andreas Vaa Bermann (Leder Oslo Arkitektforening og styremedlem av Tenketanken Oslo Byforum)

Velkommen til debatt!

Arrangører er Unge Kunstneres Samfund (www.uks.no) i samarbeid med aksjonsgruppen Redd Nasjonalgalleriet (http://reddnasjonalgalleriet.blogspot.com/ )

Fritt Ord støttar ny utgreiing 20.08.09 NRK

Aksjonsgruppa «Bevar Nasjonalgalleriet» får 100.000 kroner i stønad frå stiftinga Fritt Ord, til ei ny utgreiing av kostnader til bevaring av Nasjonalgalleriet.

Les mer på NRK

D-dag for Nasjonalgalleriet Morgonbladet 12.06.09

"...
På Tullinløkka har vi en folkeeiendom som i alle år har vært det best besøkte av norske museer. Et av de få kulturinstitusjonene som Norge faktisk har bygget for det formålet. Og vi er i ferd med å avvikle den! Det er jo galskap.
Og det tragiske er at man tror systemet krever det. At man er bastet og bundet til en politisk 1990-tallsmoteidé om fusjon og synergieffekt. Det finnes nå ingen som brenner for samlokaliseringen i seg selv. Men likevel dundrer prosessen videre, som et tog uten togfører – en studie i avmakt. Det er det som gjør motstanden så fortvilet. Man ser den unike kulturarven man sitter med. Man ser at Giske går rett på samme hva han støter på. "

Av Lena Lindgren

Les hele artikkel på Morgonbladet

Aksjonen Bevar/Redd Nasjonalgalleriet var tilstede ved Nasjonalmuseets mottagelse på Tullinløkka 10 juni. Ledelsen ved museet hadde invitert sine ”samarbeidspartnere” for å tale om museets fremtid.

Dette vil også være tema på den kommende paneldebatten på Litteraturhuset onsdag 26 august kl. 18.00: Nasjonalmuseet - Et museum for fremtiden?

Aksjonen delte ut tekster av internasjonale aktører som støtter bevaringen av Nasjonalgalleriet; Kunstner Jeff Wall fra USA, arkitekt/professor Michael Wilkens fra Tyskland, kunstner Magnús Pálsson fra Island. Disse tekstene er skrevet spesielt for aksjonen Redd Nasjonalgalleriet, og kan leses her på bloggen.

Foto er fra forberedelsene til aksjonen.

Jeff Wall støtter Redd Nasjonalgalleriet

Jeff Wall,
Kunstner, Vancouver 17.05.09

Jeg liker gamle museer, særlig når de får beholde sin opprinnelige karakter, eller i det minste ikke avviker for mye fra den. Jeg liker også nye museer, når de er gjort på en god måte. Så jeg er ingen tilhenger av gamle, i motsetning til nye museer. Jeg er bare tilhenger av gode museer. Med gode, mener jeg museer som har en viss sjel, samtidig som de har en grunnleggende kvalitet i design og utførelse. Og selvsagt en samling som det stadig er verdt å se. Enkelte gallerier og museer har etter min mening allerede en slik sjel, den individuelle, ja idiosynkratiske karakteren som vil bli stadig mer verdsatt etter som de eldes. Nasjonalgalleriet i Oslo er et sted hvor jeg fikk oppleve en presentasjon av et betydningsfullt øyeblikk i utviklingen av moderne kunst. Presentasjonen er en kombinasjon av bildene i samlingen, måten de blir presentert på, og bygningens natur. Ting har beveget seg videre fra det øyeblikket presentasjonen fanget, og situasjonen der er ikke lenger av “dagen idag”. Den er isolert i tid og rom og virker ikke lenger relatert til kunsten i dag. Men dette er en illusjon, for innfangingen av dette øyeblikket fortsetter å være tilgjengelig for samtidens erfaring. Vi kan oppsøke dette øyeblikket på nytt, hver gang vi går til Nasjonalgalleriet. Hvis dette øyeblikket var ubetydelig, ville vi ikke ha noen interesse av å oppsøke det på nytt. Men jeg tror det er betydningsfullt både for nordmenn og for utlendinger som meg. Jeg hadde en nydelig ettermiddag i rommene der samlingen alltid hadde hengt. Jeg kunne ikke tenke meg bedre forhold for å se arbeidene til Christian Krohg, Munch og andre. Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å glemme disse timene, og at denne erfaringen har påvirket mitt liv og arbeid på en eller annen meningsfull måte. Det finnes gode arkitekter som tegner gode bygninger i dag. Likevel er jeg ikke sikker på om noe kontemporært museums design innebærer noen forbedring i forhold til de rolig proporsjonerte og vakkert belyste rommene til steder som Nasjonalgalleriet. I beste fall tilbyr de en oppdatert versjon av det samme. I andre tilfeller er de rett og slett mindre gode, og representerer et forfall i måten kunst blir presentert på. Jeg har besøkt og stilt ut i en rekke museer, men jeg husker mange av dem dårligere enn jeg husker Nasjonalgalleriet. Jeg tror Nasjonalgalleriet tilhører et minkende antall optimale situasjoner for det å involvere seg i kunst. Optimale i sin smakfulle design og sitt hensyn til samlingen de beskytter, og optimale i det å bevare en følelse av hva kunst har betydd på et sted og for folk som lever der. Jeg mener det er galt å se på Nasjonalgalleriet som “gammelt”, på samme måte som det er galt se på Edvard Munchs kunst som “gammel”. Disse verkene eldes ikke slik som andre ting gjør. Måten de griper øyeblikket de ble skapt i, opphever den jordiske tidens gang og skaper et permanent nærvær. Den syke piken i Munchs bilde vil alltid være syk; hun kommer aldri til å bli frisk og hun kommer aldri til å dø. Og det forteller oss hvordan vi skal se på det museet hvor vi kan besøke henne: Det vil aldri bli samtidig og det vil aldri bli utdatert.


Last ned som PDF fil

Michael Wilkens, Architekt, Germany

Oslo will jetzt auch seine Kunst für so einen spektakulären Raumsalat missbrauchen, wie man ihn im armen Bilbao oder in vergessenen Provinzstädten braucht, um Touristen anzulocken und um zu zeigen, dass man auch noch da ist. Wie denn? Jetzt auch Oslo? Und dann alles an einem zentralen Ort, so wie man es in den 70er Jahren machte? Damals ordnete man die Städte in Schubladen: Alle Museen an einen Ort! Eine Supermarkt-Strategie für den Kunsttourismus. Das sparte zwar Wachdienst und Hausmeister, ließ aber die Stadt veröden. Inzwischen empfielt unsere Zunft längst eine Strategie der Polyzentralität: urbane Vielfalt statt funktionalistischer Superzentren neben leerfallenden Läden und zurückgelassenen Kommunalbauten. Jedenfalls hat dieser zentralistische Funktionalismus hierzulande die kommunalen Museen noch nicht erreicht. Stattdessen bauen jetzt unsere Autohersteller Museen: Porsche, Volkswagen, Daimler. Dafür ist solche Star-Architektur gut geeignet. Aber um Kunst zu zeigen, besonders moderne, ist sie viel zu laut und selbstgefällig. Dafür braucht man eher großflächige Hallen, die wechselnde Ein- und Umbauten ermöglichen. Und die klassische Malerei ist in den würdevollen Altbauten des Klassizismus viel besser aufgehoben. Ich wünsche den norwegischen Freunden, dass sie diese törichten Pläne aufhalten können.



2.05.009
Michael Wilkens, Architekt, Germany.